En romjulsdrøm...

Min barndomsjul var i mange år Selve Malen for julefeiring. Vi sto opp usannsynlig tidlig. Bror og jeg som gikk i kjelleren for å ta opp de vanvittige (for oss) mengdene med pakker som mamma hadde ruget på i ukesvis. Klemte forsiktig på pakkene mens vi la dem under treet, gjettekonkurranse på hva som kan være inni. De voksne som kom tuslende og mamma som dekket på de lekreste pålegg på krystallfat og den nest fineste duken. Tre nøtter til askepott. Donalds jul. Alle som skulle bade på rekke og rad, storesøster som okkuperte badet i to timer og brukte opp alt varmtvannet til pappas store forargelse (like festlig hvert år)...

På med bunader, hente bestemor som skulle inspisere julestua med pappa mens vi andre var på gudstjenesten. Klokkeklang fra kirka mens vi gikk snarveien over skogen. Deilig er jorden i allsang med en liten kribling i magen som sa at nå er det snart ferdig - nå kan vi dra hjem og spise bare sånn kjempefort og så endelig åpne de fristende pakkene under treet. Så ble det aldri spist sånn kjempefort. Sadistiske mamma skulle alltid vaske opp istedet for oppvaskmaskinen, bare for å dra ut tida. Jeg furtet fordi han snikete broren min ALLTID  fikk mandelen (hvordan han klarte det er fremdeles et mysterium)og ettersom vi ble større endte det faktisk med at mamma tok det for gitt at jeg aldri ville få den FORDØMTE mandelen så hun kjøpte alltid en trøstegave til meg som hun delte ut sammen med marsipangrisen.

Og endelig var det pakker. En og en ble delt ut, pappa viste seg fra sin mest barnslige side og frydet seg over å oppnevne seg selv til Den Store Allmektige Pakkesjefen. Jeg glemmer aldri den gleden den gang jeg pakket opp mitt første lille orgel, en spe start på en heller miserabel karriere som tangentmisbruker. Og mamma fortalte hvert år om den første julen hun og pappa feiret sammen og pappa lurte henne med å pakke inn en eske med vedkubber, med et liten ring helt nederst.

Bestemor ble fraktet hjem, vi hoppet ut av finstasen og inn i pysjen, førte med sirlige bokstaver navn og adresse i de nye skoledagbøkene og hørte på den nyeste kassetten til aha. Natten senket seg, barna krøp fornøyde til sengs og mor i huset listet seg rundt med raggete julestrømper til hver og en, fylt med de rareste ting.

Nå når jeg har blitt voksen, har jeg omsider innsett at man ikke kan feire julen på nøyaktig samme måte som man gjorde før i riktig gamle dager. Men man kan med hell ta med seg elementene i det, de små men viktige tingene som gjorde julen til årets høydepunkt.

Så er dagen der... Rundstykkene bakes, pakkene legges under treet (ja mor måtte klemme bittelitt på dem i år også), frokosten inntas med krystall og stettglass (et aldeles lite kunstverk med en halvannet årig prinsesse) barna kastet ut akkurat i tide til "Tre nøtter til Askepott", mor som dusjer i kaldt vann (humrende fordi hun tenker på sin salige far) og etterpå er det kirkegang med fakkeltog hjem, lang middag med dessert (så får beverbror vinne mandelen der han skal feire jul) og frubever nei hun tar oppvaskmaskinen i bruk, det får da være måte på. Pakketid, en og en, fornøyde hvin fra små og store, og mor som lister seg rundt med julestrømper når alle er pakket under dyna.

Full av glede, forventning, høytid og vemod, følelser fra hele spekteret er pakket inn i en stor eske med sløyfe på, klar til å pakkes opp på julaften morgen. Når pakken nesten er tom, sent på kvelden, har det tidligere ligget kun en følelse igjen, og det er en blanding av tomhet og antiklimaks. Men ikke i år. Det siste jeg hvisket i øret til herrbever da vi la oss (skrekkelig tidlig på en julaften, på en tid da de fleste ikke engang har begynt på pakkekalaset)var at det var ingen tomhetsfølelse denne gangen, mer en forventning av at nå begynner den - ferien som vi lenge har lengtet etter og jobbet for.

Sene morgener, soving på skift, Den Hellige Fisketuren 2. juledag, felles frokost med pålegg på krystallfat, film og popcorn i sofaen, pysjamas hele dagen hvis man vil melde seg helt ut, mormors oksestek og gode venners lag, kino og lange gåturer - romjulen er spekket med gode gyldne øyeblikk der man kan hente krefter og bygge opp ny energi til ett nytt og krevende år. En romjulsdrøm? Ja, like fint som en drøm. Men høyst virkelig hvis man bare vil.


Fortsatt gledelig jul. Måtte julestjernen skinne helt til påske.

Inspirert av den snøfillete utsikten fra kontorvinduet...

Historien om Fader Frost…

I et land langt, langt borte, et sted i Russland, bodde en ond stemor, hennes stedatter og hennes egen datter. Hun var svært glad i sin egen datter, uansett hva jenta gjorde fikk hun mye skryt og kjærlighet fra moren. Men det var lite kjærlighet å få for den stakkars stedatteren. Selv om hun var aldri så snill, fikk hun ikke annet enn straff.

En dag sa stemoren til sin mann: Nå, gamle mann. Jeg vil at du skal ta datteren bort fra mine øyne, bort fra mine ører. Du skal ikke ta henne med til ditt folk i den varme landsbyen. Du skal ta henne ut på den store, øde vidden til frostens rike. 

Den gamle mannen ble svært lei seg, begynte å gråte, men gjorde allikevel som kona sa, og hjalp den lille jenta ned i sleden. Han ville så gjerne dekke henne med et saueskinn for å beskytte henne mot den strenge kulda, men turte ikke. Han visste at kona sa på dem fra vinduet, og var veldig redd. 

Og så dro han med sin vakre datter innover ødemarken, kjørte sleden helt inn til skogen, og etterlot henne der alene. Han fortet seg tilbake, for han var en god mann og ville ikke se på sin datter dø i den fryktelige kulden.

Alene, helt fullstendig alene, var den søte lille jenta forlatt i den øde og kalde skogen. Livredd, med knust hjerte, ba hun høyt alle de bønner hun kunne huske å ha lært.

Da kom Fader Frost, den Allmektige Hersker i det området. Kledd i pels, med et langt, langt, hvitt skjegg og en skinnende krone på sitt hvite hode. Han nærmet seg jenta, så på denne nye vakre gjesten og sa : “Kjenner du meg, lille venn, Frosten med rød nese?”

“Vær velkommen, Fader Frost” svarte jenta forsiktig. Jeg håper vår himmelske Fader har sent deg for å redde min syndige sjel.” 

“Sitter du godt, kjære barn”? spurte Frosten. Han var bergtatt av hennes skjønnhet og høflige tale.  

“Ja, takk, jeg har det fint”, svarte jenta, selv om hun nesten ikke hadde pust igjen fordi hun var kald helt inn til margen.

Frosten, lystig og glad, beveget på grenene i skogen og pustet så luften ble helt full av is, men jenta fortsatte å si, med blålige lepper og lav stemme: “Jeg har det veldig fint, Fader Frost”.

Frosten visste nemlig om alle menneskers svakhet. Han visste svært godt at få mennesker er utelukkende gode og snille, og han visste at ingen mennesker var i stand til å kjempe lenge mot frostens makt, vinterens konge.

Den lille jentas snille vesen sjarmerte gamle Frost så mye at han bestemte seg for å behandle hennes annerledes enn de andre. Han ga hennes en stor, tung og stappfull kiste fylt med de nydeligste saker. Han ga henne en kostbar kappe kantet med den vakreste pels. Han ga henne silketepper – lette som fjær men varme som et mors fang.  For en rik jente hun var blitt! Og for noen flotte gaver hun hadde fått! Og i tillegg til alt dette, ga Fader Frost henne en blå “Sarafan” som hodesmykke, dekket med sølv og de vakreste perler. Da jenta tok den på, ble hun så vakker at selv solen smilte til henne.

Den onde stemoren var på kjøkkenet, travelt opptatt med å lage pannekaker til måltidet som var vanlig å servere presten og venner som kom på besøk etter begravelsen når noen var død.

“Nå, gamle mann,” sa kona til mannen sin. “Nå kan du ta sleden ut til den øde vidden for å hente den døde kroppen til datteren din, så kan vi begrave henne”. 

Den gamle mannen dro av sted. Og den lille hunden i hjørnet på kjøkkenet logret med halen og sa: “Voff, voff, den gamle mannens datter er på sin ferd hjem, glad og lykkelig som hun aldri har vært før, og den gamle konas datter er ond slik hun alltid har vært”.

“Til still, ditt dumme beist”, kjeftet kona og slo hunden.

“Her, ta denne pannekaken, spis den og si: Den gamle konas datter vil bli godt gift snart og den gamle mannens datter vil bli begravet snart”.

Hunden spiste pannekaken, og begynte på nytt:  

“Voff, voff, den gamle mannens datter kommer hjem, rikere og gladere som hun aldri har vært før, og den gamle konas datter går rundt her, ondere slik hun alltid har vært.”

Den gamle kona var rasende på hunden, men til tross for pannekaker og harde slag, gjentok hunden de samme ordene om igjen og om igjen.

Noen åpnet porten til huset, det hørtes glade stemmer og lystig latter. Den gamle kona så ut, og satt seg rett ned i ren forbauselse. Der var stedatteren, lik en prinsesse, lystig og glad, kledd i de vakreste klær, og bak henne dro faren hennes på en kiste som var så full av tunge kostbare saker at han nesten ikke klarte å rikke på den.

“Gamle mann!” ropte stemoren utålmodig. “Ta inn de beste hestene til den fineste sleden, og kjør min datter til nøyaktig det samme stedet ute på den kalde vidden. 

Den gamle mannen adlød, som vanlig, tok med sin stedatter til det samme stedet og etterlot henne der.

Gamle Frost var der, han tok en titt på sin nye gjest.

“Sitter du godt, kjære barn”? spurte den Allmektige Hersker med den røde nesen.

“La meg være i fred”, freste jenta. “Kan du ikke se at mine stakkars hender og føtter er helt stivfrosne av kulde?”

Frosten fortsatte å spørre jenta en lang stund, men fikk aldri noen høflige svar. Til slutt ble han så sint at han fryste jenta til døde.

“Gamle mann, dra og hent min datter, ta de beste hestene men kjør forsiktig med sleden, ikke mist den kostbare kisten,” sa stemoren.

Og hunden i hjørnet sa: “Voff, voff! Den gamle mannens datter vil bli gift snart, den gamle konas datter vil bli begravet snart”.  

“Ikke lyv” sa kona. Her er en pannekake, spis den og si: “Den gamle konas datter er kledd i sølv og gull”.

Porten åpnet. Den gamle konen løp ut og kysset sin datter på leppene. Men leppene var stivfrosne og døde. Hun gråt og hun gråt, men det var ingen hjelp å få. Til slutt forstod hun at det var på grunn av hennes egen ondskap at den elskede datteren hadde mistet livet.

       

stille natt, hellige natt...

I går kveld var jeg med og dro ned gjennomsnittsalderen blant publikum på en av årets store førjulstradisjoner: Stille natt, hellige natt i Skien kirke med selveste Rune Larsen, Tor Endresen, Anita Skorgan og Mariann Aas Hansen. Mye kan sies om artister som lager juleplate for så å valfarte rundt i norske kirker, hus og hytter for å få inn mest mulig grunker i gitarkassa si. Jeg er for så vidt enig i at det er litt for mange sangfugler i omløp i en tid da de fleste fugler har fløyer sørover. Men akkurat i dette tilfelle er jeg riv ruskende inhabil, rett og slett fordi det har blitt en tradisjon at vi drar på akkurat denne konserten med nær familie (og en spontan venninne i ny og ne) før jul. Og så hjelper det jo litt at mye av inntaktene går til Strømmestiftelsen som hjelper barn i nød. Som profesjonell hverdagsengel er denne kombinasjonen helt uslåelig. Jeg innrømmer det gladelig, jeg er helt solgt.

Jeg har kommet ut av tellinga hvor mange år vi har sunget "Deilig er den himmel blå" med andre lyse damestemmer i denne mørklagte katedralen. Det er i hvert fall åtte år. Det har jo variert hvilke artister som har vært med, men Rune, sukk, ja , Rune, med Lollipop look og tindrende blå øyne og raspende bergensrøst - han er trofast med. I år var den beste gjengen komplett igjen. Stemmer som utfyller hverandre på et nivå som gir frysninger av ren lykke. Lyskasteren som legger føringer for stemninger og gir oss assosiasjoner til alt fra hvorvidt korset over alteret er laget av pepperkakedeig til jesusbildet som ser ut til å stige ned til de som sitter klemt inntil hverandre i kirkesalen.   

Jeg har sittet der før, med min elskede pappa ved min side. Pappan min, den store tøffe brumlebassen som aldri kunne synge "Deilig er jorden" uten å gråte (en evne jeg forøvrig ubønnhørlig har adoptert) men det gjorde jo ingenting - det var jo mørkt i salen... Jeg har stått på utsiden og klemt på en venninne i bitende kulde med tårene trillende, i sorg og avmakt over en sykdom hos en kjær svigermor som var usikker på om hun ville overleve julen. Og jeg har holdt fast min lille sterke mamma som er nær bristepunktet når hun hører Runes trøstevise "Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med", vel vitende om at det var nettopp den sangen som ble sunget da hun fulgte sitt første barn til graven en vårdag for så mange år siden.

Slekt skal følge slekters gang...Det er heldigvis ikke bare sorgtunge minner som knytter oss ulenkelig sammen til denne konserten. Takket være Tor Endresens rungende vokal i "O helga natt" fikk jeg, akkurat da han nådde den høyeste tonen, kjenne det aller første sparket i magen til min lille førstefødte. Det var i sannhet et hellig øyeblikk. Tradisjonen tro går vi alltid ut og spiser etterpå. De første årene alltid på samme sted, men siden byens beste restaurant (Cafe Flora - med den alltid flørtende og kjekke "Carlos" på pletten)la inn håndkleet for noen år siden måtte vi skifte beite.

Tilbake til den stille natt. I år hadde kvartetten fornyet seg litt i repertoaret, og en gripende fortelling om den fjerde vismann , en legende fra Etiopia, ga oss flere bilder til den hellige historien vi trodde vi kjente så godt. Artaban, den vise, fulgte stjernene og ville hilse den lille kongen på samme vis som Caspar, Melchior og Baltazar gjorde med sine gaver. Artaban hadde med tre edelstener som hyllest til den lille. Men den vise mannen var også velsignet med et stort hjerte, og han kunne aldri gå forbi noen uten å hjelpe. Historien forteller at han aldri rakk fram til kongen sin. Men på veien gjorde han så mange gode gjerninger at han ble himmelsk belønnet allikevel.

Så reiser vi oss. Synger "Deilig er jorden" med rungende allsang, tårene trillende og med julefølelse langt nede i lilletåa. Selvfølgelig er maskineriet lagt opp til pengeinnsamling og cd salg på vei ut, men hvis man klarer å sile ut det mest kommersielle, er dette absolutt, i hvert fall for meg, en perfekt og nødvendig inngangsport til de to siste ukene før jul...






  









 

nissegrøt og sykkelkunnskap i ly av en snøstorm...

Det gikk en reklame på tv for noen år siden for Toro ferdigposer med grøt, der trollmor svinset rundt med de elleve små troll og rørte og rørte mens hun forsynte trollfar med sin bolle med gråstein. Sjarmerende nok, med elleve små troll. Sjarmerende, og enkelt. Men hva skjer når trollmor gjør karriere og blir yrkesaktiv? Far må nok samle gråsteinen sin selv, Toro byttes ut med Fjordland levert av Tine Meierier, de elleve små troll leveres i barnehagen fra 8 til 15 og trollmor bytter ut trollforkleet med nisselue og røde roser i kinnene.   

Når jeg nå denne uken har servert hele 504 elever nissegrøt gjennom fire dager med intens røring, skulle man kanskje tro at dette riktignok var sjarmerende, men dog ikke så enkelt. Men etter å ha skrapet av træler på hendene, slått ut nisseflettene og tatt av pelslua slår det meg- dette er jo som å sykle, kroppen husker tidligere tabber og suksesser. Og dette har vært en suksess fra ende til annen - 125 kg grøt har blitt øst ut over haugevis med søte flinke veloppdragne barn, takknemlige for denne lille stunden med førjulsstemning, selv om slettes ikke alle feirer jul. Grøt kan i sannhet være en religionsfri, trivselfremmende brobygger, servert rykende varm av en høyst profesjonell nissemor.

Julemusikken dundrer over anlegget (ja, det skal også sies at jeg har satt nye rekorder denne uka, ikke bare har jeg fått introduksjon av en 6.klassing til å skru på anlegget uten å ødelegge det, jeg har til og med fått kyndig hjelp og blitt skikkelig kompis med oppvaskmonsteret på kjøkkenet)og timene snegler seg behagelig langsomt avsted mens jeg venter på at den første lille gruppa på 108 elever skal komme. Det kan vel kalles et av mange hellige øyeblikk i desember - jeg forsøker å legge til rette for fler.

Denne helga legger nissemor karrieren på hylla, stapper bilen full av trollunger og bagasje like tung dsom gråstein og matposer fulle av alt annet enn grøt, og kompenserer for lange dager i barnehage og jobb. Her jeg sitter på ei hytte langt inni fjellheimen, med snøen ulende rundt hjørnene, er dagen snart i havn, fullspekket med hellige øyeblikk. En prinsesses aller første tur på sklibrett, en storebror som villig drar, klukkende latter under snødekte luer. Søskenkjærlighet i praksis, tid som står stille, blå time over øde vidde. Dette er den perfekte førjulstid for meg.

Så får det bare være at ingen julekort er skrevet enda, julegaver er knapt kommet ned på huskelisten og de syv kakeslagene får dere smake hos noen andre. I en hverdag der døgnet knapt rekker med sine 24 timer må en stakkars bever ta en nøye prioritering for å bevare sin mentale helse. Og gjøre opp status for hva som egentlig er viktigst. Familie. Venner. Gode måltider. Kjærestetur under stjernehimmel. Kirkekonserter med så sakrale toner at lommetørklet er til å vri opp etterpå. Kongerøkelse og levende lys. Julete og pepperkaker (butikkdeig, så klart). Og adventskalender der hele familien får gaver (på noen punkter nekter jeg å bli voksen).

Hva er dine prioriteringer i førjulstiden? For hvem gjøres hvilke valg? Er du førnyd med valgene? Uansett om disse valgene innebærer om du er ferdig med gaver i oktober eller er ute og handler lille julaften, håper jeg du klarer å fokusere på det som er viktig for deg. At ikke tiden løper fra deg, og at døgnet får nok timer. At du klarer å huske på de som sitter alene i julen og trenger en ekstra boks kaker eller en hyggelig sms. At du gjør det som er viktig, ikke alltid riktig. Selv om noen avgjørelser kan være  tøffe å ta kan der være en seier å ta dem.  

I morgen blir det egg og bacon til lunsj. Trollmor har tatt grøtferie. Ha en sjarmerende førjulstid!

Syngedamens Allehelgenskjole...

For noen år siden fikk jeg spørsmål om å synge på Allehelgensaften, på en minnegudstjeneste for de som har mistet sine kjære i løpet av året. Jeg sa ja, kjente godt de som skulle spille, og avtalte hva vi skulle øve på.

Dagen kom, med snørr og tårer, grums i halsen og frufeber var høyst sengeliggende. Jeg kunne jo ikke avlyse, men prøvde å sove så mye jeg kunne for å samle krefter. Klokka var stilt en halvtime før jeg skulle være der, kjolen som jeg hadde kjøpt nylig hang pent over stolen, klar til bruk.

Alarmen ringte, fruen hoppet i kjolen, heiv seg i bilen og følte seg ganske så pigg. Vel framme i kirka, låste jeg bilen, så nedover kjolen, og gispet...Kjolen var så kort at den gikk i ett med jakka, den var betagelig kortere enn jeg husket den var sist jeg brukte den...(hadde jeg ikke vasket den tro?)og kløften...hjeeeeelp, dypere enn Samariakløften på Kreta....men akk, så liten tid, jeg rakk ikke skifte nå!!! og strømpene - DE VAR LYSEBRUNE! Kunne de ikke vært sorte i hvert fall, så englene kunne dale litt i skjul?

Vel vel, gode miner til slett spill, jeg trippet inn i kirka og satte i gang å varme opp. Prestefruen spurte om ikke jeg frøs, så tynnkledd jeg var (hun ville vel helst si at jeg var noe kortkledd men formulerte seg kløktig der gitt) men jeg kvitret neida, dette skal gå så fint så, og kjente kaldsvetten sile nedover ryggen...hvordan skulle dette gå?

Presten spurte (sannsynligvis før han helt la merke til hvordan jeg hadde kledd meg) om jeg kunne bistå med å tenne lys ved gulvet mens han leste opp navnene til de døde, og jeg sa joda, det skal nok la seg ordne. Svette svette, dette kommer til å gå rett til....Helgeroa....Men rett før det hele startet kom han bort, hostet diskret og spurte: Kunne vi heller gjøre det slik at jeg leste navnene, slik at han kunne bøye seg ned og tenne lys? Jaså, han hadde lagt merke til frk. bibelstripp han også ja . Herre min skaper, dette kunne jo bli riktig så interessant...

De sørgende kom inn, sortkledde og snufsende, preget av stunden. Jeg vet jo hvordan det føles, har jo sittet der selv, og må vel innrømme at jeg håpet de skulle være såpass i sin egen verden at de ikke la merke til den vulgære syngedamen de hadde fått tak i, sittende på podiet på den reneste utstilling. Jeg så meg febrilsk rundt i salen, og tror ikke jeg så noen kjente. Noe som i og for seg var et mirakel, det var jo ikke store sognet heller.

Minnegudstjenesten gikk sin skjeve gang, syngedamen sang så pent hun kunne, og lysene ble tent på en høyst sømmelig måte. Det var tilsynelatende ingen som merket det noe spesielle antrekket denne hustrige høstkvelden. Vi sendte de sørgende avgårde i mørket etter endt seremoni og jeg fortet meg hjem til beverhulen, pakket meg inn i tre lag med ull og lovte dyrt og erkehellig at den kjolen, den skal aldri mer brukes.

I hvert fall ikke på offisielle oppdrag.

Oljehelten

Når det gjelder bil, har jeg en lang tabbekvote...Jeg har hurtigtast til Viking redningstjeneste og har ved minst tre anledninger låst nøklene inne i bilen, den ene gangen ble det satt Grenlandsrekord i raske penger...

På bursdagen min for tre år siden fikk jeg en 500 lapp av bevermor til å kjøpe meg noe riktig lekkert, og glad og bursdagslykkelig danset gasellen bortover, spente prinsen fast i det ene setet i varebilen, slengte veska si i det andre, smalt igjen døra og snipp snapp snute så var bilen låst, og mor sto på utsiden og skjønte at dette var en megatabbe. Miste hodet, ringe bevermor, snørr og tårer, ringe han hyggelige mannen på Goberg (ja, ehmm... hei det er meg igjen, du husker kanskje meg fra forrige gang)og innimellom berolige den lille i bilen som ikke skjønner hvorfor mamma står og tuter på utsiden, det er da enda bedre å bruke tuta inni? En fattig trøst var at det er sjelden hetebølge i mai og prinsen syns dette var riktig så spennende.

Gobergmannen kom etter en liten (laaaang) stund med innbruddsutstyret sitt, og med noe som lignet en prompepute og et grillspyd lirket han ned vinduet og fikk opp døra. Kjapt, enkelt, men akk så dyrt. 500 lappen fikk ikke leve lenge i veska. Måtte den hvile trygt hos redningsmannen. Vi ble enige, bilen og jeg, om å ikke si noe til han som ventet hjemme. Det hadde bare vært så altfor flaut....

Jeg er veldig glad i bilen min. Den har aldri sviktet meg sånn ordentlig, men jeg syns nok den kunne vært litt snillere med tanke på oljeforbruk, hver 6 uke må jeg skvette på en liter uten at noen av de 4 verkstedene jeg har vært på kan fortelle meg  hvorfor. Bilkontinens? Vel, i går sviktet jeg bilen.  På det groveste.

I dag skulle jeg bare en kjapp tur og hente posten til noen ferister. Jeg hadde fylt olje dagen før på vei hjem fra jobb, men jeg var nok ikke helt mentalt tilstede da, tror jeg. For det stinket asfalt fra bilen på veien utover, og innen jeg kom fram var det frenetiske røyksignaler fra go'bilen. Da jeg åpnet panseret, knitret det, alt var bare vaaaaaarmt og jeg så til min store skrekk at lokket til oljetanken lå pent og pyntelig ved siden av tanken...og alt av olje var fint fordelt over heeeeele motorrommet. Tilfelle hele bilen skulle ta fyr fikk jeg ut barna.

Min skrekkslagenhet var tydeligvis til å ta og føle på, for snille, snille naboen skjønte kjapt hva som var galt og forbarmet seg over meg, tok med barna inn, foret dem med sjokoladekake og julebrus (aldri vært så glad for julebrus så tidlig før jul) og ventet til bilen hadde fått tenkt seg litt om og kjølt seg ned før han vasket og spylte vekk oljerester så jeg kunne fylle på olje igjen. Og... kremt, skru på lokket...En stor takk til han og kona som reddet dagen, motoren, kontoen, ja i det hele tatt min mentale tilstand...Unnskyld, bilen, det skal ikke gjenta seg!

Moralen må være: Det kan være livsviktig å finne en måte å legge fra seg jobben på vei hjem, slik at man husker å legge lokk på den riktige saken.

Min helt, en større helt enn brannmannen som redder eldre damer (eller var det katter?) fra trærne - han skal ha takk for at helgen kunne fylles med sjelefred, tross alt.

Halloween og munnskyllevann til å svelge kameler...

"Mamma, kan vi ha Halloween fest? De skal ha det i barnehagen og alle sier de skal ha fest hjemme, kan ikke vi også ha, også kan vi pynte med gresskarlykter sånn som i Ole Brumm og spise godteri og invitere alle kameratene mine og...."

Ja, er det ikke vakkert. Ikke engang Ole Brumm slipper unna. "Heffalompens Halloween" er lest så den er fillete hjemme i beverhulen, og prinsen får grundig innføring i hva som er den optimale festen. Grøss og gru.  

...sjelden har jeg vel kjent mer motstridende følelser enn nettopp med denne type feiring. Jeg har alltid sagt til både meg selv og andre at jeg ALDRI skal feire Halloween, ikke bare fordi det opprinnelig er en fest for å feire de døde og hylle alle mørke krefter, men også fordi det er en ultrakommersiell amerikanisert ny trend som tjener bøttevis av millioner på barnehagers behov for høstaktiviteter i en mørkegrå hverdag. Det var fram til jeg fikk barn. Og kom opp i det evige dilemmaet som sikkert mange med meg må lide oss gjennom, med fare for å svelge så mange kameler at man får rent halsbrann. For jeg vil jo ikke at min sønn skal bli den eneste i klassen (når han nå om en liten evighet - som plutselig ikke er så langt unna allikevel - går på skolen) som ikke er med på moroa? Bare fordi jeg har mine prinsipper? Eller??

Det er på tide å registrere kamelene som formelig står i kø for å hoppe inn munnen, men først må jeg spenne kroppen og treffe meg selv i den berømte døra så hardt at det blir et solid blåmerke i panna. Hvorfor?

Jo, fordi jeg alltid selv har vært fascinert av de samme kreftene som Halloween er med og feire. Hvorfor vet jeg ikke. Alltid vært sånn. Bøkene om "Den vesle vampyren" Rudiger von Slotterstein ble også lest fra perm til perm, innholdet var en smule verre enn Heffalompen noen gang kommer til å bli. Jeg har slukt "Twilight" bøkene, sittet på kino og hatt orgie i vampyrromantikk når de endelig kommer på film: filmer produsert i den verste Hollywood stil - samme bransje som suger kinobillettpenger ut av den ene lomma og Halloween penger ut av den andre lomma. Hvordan kan jeg da klage på at prinsen er ekstatisk over hvor spennende det var med den vampyren han så på barnetv i går ?

Jeg slenger meg ned på sofaen på kvelden, ser tre sesonger "True blood" på rappen, først og fremst fordi det er en særdeles spennende vampyrserie, men også fordi det er så surrealistisk og virkelighetsfjernt at det er en deilig måte å koble ut heftige inntrykk på jobb. Jeg har "Sagaen om Isfolket" på sengekanten, rett og slett fordi den enkle form for husmorporno er som skapt til å sovne med smil og ikke puls.

På krimtimen på P1 søndag (ja kall meg gammeldags men mp3 er dessverre ikke helt for meg, venninnene mine holder på å dåne når de hører hva jeg fyller hodet med en søndag formiddag) ble det debattert om vi kan tåle krim i disse tider etter 22.7, når virkeligheten med de blodigste detaljer overgår selv Jo Nesbøs utfattelig kreative hjerne? Jeg vet ikke svaret. De siste dagene har jeg med egne øyne opplevd hva et menneskes handlinger kan gjøre med en familie, og virkeligheten deres er ikke som skrevet i en krimbok, den er verre enn det: Vi vet at det har skjedd. Det er ikke fantasi. Det er litt tidlig å si, om virkeligheten har innhentet meg i så stor grad at jeg ikke lenger er i stand til å glede meg over en god krim, eller om den fremdeles kan gjøre sin nytte tross hverdagens dramatiske vendinger.

En god venninne la ut noen bilder her om dagen, hele familien med Halloweenkostymer, fine og flotte, og to barn som sikkert synes foreldrene var de kuleste i hele verden. Jeg elsker å kle meg ut. Har til og med en hjemmemekka draculadrakt på loftet. Men ennå sitter den langt inne å gå sammen med prinsen i høstmørket og tigge godteri på en aften der man feirer død og pine. Den kamelen ruller ennå rundt i munnen.

Men kanskje jeg kan forklare han på en enkel måte at mamma syns det er dumt å feire at noen er døde. At man ikke trenger å bruke masse penger på kostyme og stæsj for å kunne ha en flott fest. At det kan være hyggelig å gjøre noe sammen når høstmørket tar overhånd og gjør dagen trist og grå. Og kanskje, jeg sier kanskje, vil dere få besøk av oss en sen kveld i oktober.

Med "True Blood" på dvd, og "Isfolket" fremdeles på nattbordet,velger jeg (foreløpig) å la meg underholde. Og kamelen som jeg svelget motvillig i stad, er nå skylt ned med et bedøvende glass vin. Velbekomme.

Røtter i oktober

En mild bris sveiper over gatene som en føner i nyvasket hår en tidlig morgen. Parken er ferdigdusjet og høstløvet ligger som skittentøy på gulvet. Oslo har startet uken med en skvett lunkent vann og er ren og klar for nye innrykk. Reisende fra alle kanter, med klare og diffuse mål for dagen.

Jeg står i en stappfull kupe og observerer folk rundt meg der vi står like stint pakket som et verdensrekordforsøk i antall studenter i en rød telefonkiosk. Og lager små historier om dem. Den høye mannen som lener seg inntil damen han står sammen med ser sliten ut. Rusmisbruker. kan man tenke. Bustet hår. To dagers skjegg. Gul i huden. Så ser jeg gullklokka. Og skjorta med snipp innenfor mariusgenseren. Og de velpleide hendene til damen som kjærtegner ansiktet til mannen, som er så sliten at han sovner stående. Han ser alvorlig syk ut. Jeg har sett de ansiktene før. Øynene hans åpner seg og ser trett på meg før de lukker seg igjen. Og jeg blir nesten brydd. For her i kupeen skal man tydeligvis unngå all form for direkte kontakt, hverken med øyne eller kropp. Hvordan man nå skal klare det der man står tett, tett sammen. En hoster. Ingen snakker. De fleste velger seg en vinkel og ser tomt ut i lufta uten å krysse noen andres vinkel med blikket. Andre taster frenetisk på nettbrettet sitt,mens de lytter til musikk fra de mest avanserte musikkinstallasjonerog prøver å se opptatte ut. Jeg føler meg gammeldags. Malplassert. Fremmed. Anonym. Og det er litt godt også, her kan jeg bare være.

Med ett skjærer en klirrende latter gjennom den fortettede luften, jeg skvetter litt over den høye lyden. En mor og far står ved en barnevogn i midtgangen, de holder seg til hverandre og ler mens banen rister seg gjennom tunnelen. Blikk. Flørt. Latter. Jeg stusser litt over at barnet i vognen ikke har lue på. Da det snur seg mot meg ser jeg de tre elektrodene det har festet til hodet. Familien går av ved Forskningsparken. 

Så er jeg framme. Alle vil ut. Ingen vil røre ved hverandre. Et underlig kaos kaster meg ut i høstdagen som er full av fremmede lukter, take away kaffe, sirener og eksos.

Senere på kvelden runder jeg hjørnet ved den amerikanske ambassaden. Jeg kjenner jeg grøsser og merker at skrittene blir raskere. Der jeg før kunne være engstelig for lange ukjente skygger og skritt fra bakgårdene, er jeg nå mer redd for forlatte varebiler og enslige menn i politiuniform. Jeg undrer meg, hva gjør en slik hendelse med menneskene i en stor, men allikevel liten by? Kjenner de også på frykten, eller har hverdagen slukt den og gitt den avstand?

Jeg spurte kompisen min om dette mens vi spiste på den mongolske restauranten, med kinesisk personale og japansk innredning. "Vel", sa han mens han slurpet i seg nudlene, smattet fornøyd og skylte dem ned med sin andre pils. "Jeg har i grunn aldri vært redd. Kan ikke tillate meg det i denne byen. Hvis en går rundt og er redd er det ingenting som kan fungere." Han fortalte at rett etter bomben hadde han kjørt ned til sentrum, parkert bilen og stilt seg opp bak sperringene. Tatt noen bilder. Snakket med folk. Dette var før rapportene fra Utøya kom. Han har bodd i byen lenge, men kjenner røttene røre på seg. Han lengter tilbake til den lille byen han kom fra. Men hvordan skal han bryte opp når han har røtter flere steder?  

"Husker du mora til hu i Judging Amy", smattet han videre. "Du ligner i grunn litt på hu". Jeg hadde akkurat fortalt hva jeg egentlig drev med. Vi hadde snakket om forsømte barn. Urettferdighet. Jus og hverdagskriser. Håp og håpløshet hånd i hånd. "Joda, du ligner", sa han. "Stor, varm, engasjert. Bare litt mindre gråsprengt". "Nei, Gudskjelov", sa jeg. Han har kanskje rett.

Vi tar farvel. Klemmer hardt og lover at det ikke skal bli et år til neste gang. Jeg kjenner fred i sjela, glede over å ha fortrolige venner som kanskje ikke treffes så ofte, men som er med i bagasjen gjennom hele reisen og hopper på og blir med på noen stasjoner underveis.

Med våte støvletter og nyinnkjøpt kåpe går jeg mot tilbake mot hotellet, mot strømmen, mot alle som har et fast blikk og mål med sine hastige skritt. Forbi mannen under taket til Narvesen med tiggerkopp og heroinknekk. Borte bra, hjemme aller best, sukker jeg fornøyd mens jeg konstaterer at røttene mine er trygt plantet  på ett sted. Så får grenene svinge seg litt av og til for å gi næring og luft til fundamentet.

Varsellamper og turbo - lens

Vi fløy oss over sjø og land til Tyrkia sitt flotte land,vi badet,spiste,shoppet litt,men hører dog best hjemme....

Jeg har aldri hatt flyskrekk. Og har ikke utviklet det heller etter siste døgns hendelser, men jammen godt jeg ikke er av den nervøse typen, det kommer godt med å holde hodet kaldt når det gjelder.

Vi har lagt bak oss en herlig uke ved Tyrkias varme strender og sinnet er fullt av spesielle opplevelser for liten og stor. For ei som aldri har flydd før var denne uka en vending i livet, store blå øyne har kikket rundt seg og snust inn alle lukter og lyder, hunder og katter og papegøyer og fisker og bølger og vind og lyn og storm og....ordene har ikke kommet enda men jeg ser at harddisken er proppfull! Mandagen var vel ytterpunktet for frubever der den startet med himmelsk massasje og ble avsluttet med ny tatovering: Mann og barn har blitt risset inn i huden, for riktig å understreke hvor man hører hjemme. Det er ingenting bedre enn hjemmebasen, den lille familien min betyr absolutt alt. 

Så, hjemreisen. Supermom hadde nok en gang planlagt til minste detalj hva som skulle være i bagen, når man skulle sove og hvor man skulle tisse, og alt gikk nøyaktig etter planen fram til vi hadde sittet en time ved gaten(ja, man må jo være ute i god tid!). Da fikk vi vite at flyet var forsinket og vi måtte vente ytterligere en time. Perfekt, sukket fruen, hvordan i all verden skal dette gå, frøkna er allerede steintrøtt og viser (foreløpig)små tegn på divanykker, i visshet om at registeret er nokså stort og dette kan nå uante høyder...Dette skjedde imidlertid ikke, barna var utrolig samarbeidsvillige og det skulle vise seg å komme godt med...

Vel plassert i flyet spente vi oss fast og vendte nesa mot sola for å nyte de siste strålene. Flyet takset ut på rullebanen, tok en liten runde......og endte tilbake de vi kjørte ut. Så kom den første meldinga fra cockpit. En lampe for feil ved et filter hadde lyst på vei ned, filteret hadde blitt byttet og derfor var flyet forsinket. Men nå lyste lampen igjen, og de ville ikke ta av før det var sjekket på nytt. Okei, tenkte vi, da sitter vi bare her så lenge. Sprettet en brusboks, tok opp litt mat. Og da kom bussen. Det var visst ikke lov å sitte i flyet mens det ble sjekket, så: Inn i bussen med flere hundre passasjerer, stapp dem inn i en transithall, vente vente vente....prinsessen holdt på å rakne av trøtthet, prinsen boblet over av oppdemmet energi og frubever var nokså het i topplokket - hun hadde jo kledd seg for norsk vinter og ikke varmflyplassventemodus....

Etter halvannen time ble vi stappet inn i bussen igjen, tilbake i flyet, ny runde med sikkerhetsprosedyrer (fulgte nok ørlite grann ekstra med denne gangen må jeg innrømme) og ny runde på rullebanen......men den gang ei - nok en gang stoppet motorene og den stemmen jeg helst ikke ville høre kom atter en gang mumlende ut i høyttalerne: Lampen lyser, selv om filteret er byttet to ganger Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det finnes ikke andre fly, dere må belage dere på å overnatte på et hotell og kanskje vi kommer hjem i morra hvis vi er heldige. Jeg hørte ikke resten. Delvis fordi min lille håpefulle hadde mistet alt håp om å sove, og delvis fordi det raknet litt innvendig hos bevermor. Jeg var særdeles lite motivert for en meningsløs natt i ingenmannsland.

Telefonen hjem med en noe kjedelig melding om at "hei, jeg kommer nok ikke hjem i dag, nå skal du høre..." ble overdøvet av ny spaking i høyttaleren. O, lykke! For en deilig beskjed: De hadde sjekket flyet grundig og ikke funnet noe galt annet enn en lampe som lyste, og piloten hadde tatt en avgjørelse om at vi vendte snuta hjemover. Ny sikkerhetssjekk, kø på rullebanen, opp i lufta og hopplahei, da var vi i gang! Spent godt fast ristet turbulensen minsten i drømmeland, og etter en stund kom den rustne røsten til piloten igjen...:vi landet ikke på Rygge. Flyet måtte rett til basen i Oslo for en sjekk. Og det ble satt opp buss til Rygge. O, gremmelse! Men dog, vi var på vei hjem til gamlelandet. Og det var atskillig bedre enn et svett hotell...

Da merket jeg samholdet blant oss småbarnsforeldre: Vi hjalp hverandre med praktisk ting, kom med støttende oppmuntringer og forsøkte å overdøve ulende klager fra nybrente pensjonister som har vært i villaen sin i fire uker og ble sinte fordi de ikke kom hjem med en eneste gang. De stakkars flyvertinnene gjorde sitt beste: en av dem sa hun skulle helst kjøre oss hjem personlig hver og en passasjer, men kunne dessverre ikke trylle. De ga oss informasjon underveis, vann, gode trygge smil og stødig hjelp.

Med landingshjulene dunkende på bakken hev vi oss over telefoner og forsikret oss om at forsmådde ektemenn og andre sjåfører hadde kjørt i racerfart til Oslo, og med babyer på armen og verkende bicepser fløy vi med supermomdrakten gjennom taxfree (O, lykke, dette hadde vi ikke fått om vi hadde landet på Rygge, aldri så galt at det ikke er smågodt for noe) og der var jammen kofferten også, og kyss og klem og hei igjen til ventende på andre siden av sinte tollere (skulle bare mangle om vi ikke ble sjekket i tillegg!) var det rett i bilen og ut på highwayen....PUH! Tre timer senere var verdens mest fleksible barn i seng, og bevermor stupte i seng og prøvde å lande selv.

Moralen må da være: Det nytter ikke alltid å planlegge når man skal sove, tisse, spise. Det kan være lamper som lyser selv om det ikke er noe galt - som kan tvinge fram krisehåndteringsevnen til hver og en. Og når man må sette alternativer opp mot hverandre - pest eller kolera - innser man at borte bra, men hjemme (når man omsider kommer seg dit) er aller aller best.

Thank you for flying Norwegian.

fru FEBERS reiser

Om å pakke til ferie: Legg ut alle dine klær og alle dine penger. Ta så vekk halvparten av klærne og ta med dobbelt så mye penger!

Jeg har alltid hatt reisefeber. Tidligere var feberen nærmest av det syke slaget- skrekk og redsel for å forsove seg, angst for å ikke rekke bussen (tog er jo å foretrekke, men slikt går jo knapt lenger fra Skien) til flyplassen, panikk for å miste passet og billettene og ikke minst, frykten for å komme for sent til flyet hjem pga venninner som har shoppet seg bort i en Zara butikk...

Jeg har heldigvis blitt voksen. Jeg vet jo at hvis man lader telefonen og stiller klokka på tre ulike tider og står opp på første ring (hvis man i det hele tatt har sovet da) så forsover man seg ikke. Jeg vet nå at hvis man tar seg god tid (det må man jo uansett med nsb) så er sjansen stor for å rekke fram til flyplassen med god margin og sjelefred (til mine venninners store frustrasjon, jeg er alltid den som vil kjøre tidligst mulig, og sitter på gaten til flyet skal gå, mens alle andre snuser seg gjennom parfymeavdelingen).

Jeg vet også at hvis man ikke vifter med pass og penger åpenlyst,men har det i en innerlomme i veska (og ikke sydd inn i jakken som min salige far ville ha meg til å gjøre) er det mindre sjans for å rote det bort. Og skulle man bli ranet, ja da får de bare ta det de trenger og håpe man ikke mister dyden i samme slengen, for ingen er tjent med å protestere når man har med skurker å gjøre. Av alle de underlige reiser jeg har foretatt meg, også i Europas bakgård, har jeg til dags dato ikke opplevd slike ubehageligheter.

I denne digitalisere, elektrifiserte verden er det sjelden det er noe problem med billettene, husker man referansenummeret (som man selvfølgelig har printet ut, skrevet opp på mobilen og i tillegg memorert) er det ikke så farlig med den billetten. Flyplassen fikser jo sånt.

Venninners shopping og det å miste både retningssans og kredittvett er det derimot mindre jeg kan gjøre med, sånt teknisk sett. Da er det opp til frubever å sette på sinnastemmen og heller appellere til folks dårlige samvittighet og manglende respekt for andres tid. Det funker nå, etter noen års trening. Jeg trives med å reise alene, men det er alltid hyggelig med selskap, og spesielt med venninner der vi kan bedrive seriøs synkronlivsnytelse. Selv om de er glade i fruen rister de nok litt på hodet av hennes rare trekk, som paranoia for å komme for sent og miste flyet (særlig hjem) og matchende neglelakk til alle ukens fargerike plagg.

Denne gangen er det barna som er reisekameratene. Og uten eget sete til et egenrådig lite speilbilde av meg selv (seriøst, det er skummelt, vi er dønn like), får man bare krysse fingrene for at det finnes et snev av samarbeidsvilje et sted der inne. Supermom har backup nr 1 2 3og 4 og håndbagasjen er full av bøker, leker, rosiner (litt skeptisk til akkurat de siden det har en tendens til å komme ut igjen like fort) bleier (tilfelle rosinresultat)og tegnesaker, bamser, og kosefiller. Prinsen, han er tilnærmet like rutinert som kabinpersonellet så han klarer seg fint med dvd spiller og en plastifisert pinne til kr 89 i lekebutikken (også kalt Knerten).

Over til den stigende feberen. Etter noen års reising med mange flotte opplevelser, har jeg endelig blitt voksen og kan klare å kose meg og sclappe av, uten å bruke for mye av hjernen på paranoide trekk som legger begrensninger på gleden. Nå innebærer reisefeberen 100% glede (nettopp fordi det er 150% planlegging men da kan man tillate seg å være litt spontan bare man får tenkt seg om)!


Sommerfuglene i magen til både små og stor er store som dinosaurer og både stripete og prikkete. Kl 0515 hørte jeg det tasset i barneføtter. Det var tydelig at reisefeberen er svært smittsom. Nå sitter vi og venter til Herkules åpner, for så å dure ned og bytte en nyinnkjøpt koffert som ikke virker som den skal. Men som sagt, hvis man bare har planlagt litt, trenger man ikke miste hodet av den grunn. Jeg har gooooooood margin til flyet går. Og har helgardert for både trafikk kork, grov sjø over fjorden til Moss og romvesener som lander på E6. Tror jeg.

Jeg har dere alle med i sminkepungen, sammen med neglelakken!  Hasta la vista, og ship ohoi!

strømløs romantikk...

Når man kommer hjem fra koffertjakt på Herkules en fredag ettermiddag har man gjerne bare en tanke i hodet: nu vel, frubever har jo alltid flere,men dog: Taco, barnetv, gullrekka og fredagskos med beverfamilien. Såre ben slengte av seg støvlene og sukket fra sitt innerste tå, endelig helg!

Det slo meg ikke med en gang, da jeg sto på kjøkkenet og trodde alle lyspærene hadde slått seg sammen til en eneste stor konspirasjon og kollektivt sluttet å virke. Merkelig, jeg visste jeg hadde dårlig karma når det gjelder enkelte elektriske dingser (les kopimaskinen på jobben)men dette var da litt vel voldsomt! Etterhvert innså jeg at det ikke var en eneste strømdings som virket i hele huset. Ikke en gnist. Også på freddan a gitt.

Ingen taco. Ingen barnetv. Ingen vaskemaskin. Slettes ingen støvsuger. Og det var vel det verste siden jeg virkelig hadde mannet meg opp til å rase som en virvelvind gjennom beverhulen (når det knaser under føttene er det vel høyst på tide). Men! O, lykke! O, du hellige jul! Det var varmtvann igjen i tanken! Så da ble det en grønnsåpestinkende virvelvind som feiet over gulv og vask og vips, så falt bevermors verden på plass igjen.

Men lysten på tørre brødskiver på en fredag kveld var heller liten. Prinsen fikk frokostblanding med kald melk og gikk tidlig til sengs med et påtagelig barnetv-underskudd,men supermom hadde løsningen; Med fullt av lyslykter i hele huset og hodelykt på hodet listet vi oss opp for å lese "Heffalompens Halloween"og hadde en virkelig spennende halvtime.

Det ble pizza fra Pizzahuset. Nød lærer frustrert kvinne å spinne; hun kunne lett se for seg romantisk aften med pizza og levende lys. Det er jo freddan! Da herrbever kom hjem med pizzaen, viste det seg at strømmen hadde kommet tilbake, vi hadde bare ikke sett det. Lysene ble blåst ut ("skal vi med det, da, vi har jo strøm?") og tven slått på, beat for beat runget gjennom Godset og tradisjon tro,frubever nikket med hodet sånn halvveis i Skavlan og ble sendt fornøyd til sengs.

Så ble det helg allikevel. I skrivende stund gikk strømmen igjen, men det gjør jo ingenting. Vi får være litt kreative!

Jeg ønsker deg en fredelig helg med romantiske lykter (for damene), ferdigpizza og øl (for herrene) og tven på akkurat der den skal være...strøm er et gode vi kanskje ikke setter nok pris på før vi mister den...

Når det stormer...

Jeg gikk og nynnet på en gammel barnesang i dag...når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring...han er sterk når jeg er svak, hjelper meg ta nye tak...

De siste dagene har mine kjære kolleger vært like støttende som de høyere makter som sikkert var ment for denne søndagsskolesangen. Sist fredag, en nydelig dag der naturen gjorde seg klar for en høst i gyldne farger og storm i kastene, var det en betydelig orkan som befant seg inni hodet mitt på jobb. Flere hendelser som inntraff samtidig, tidspress, heavy meg her og metal meg der, det kokte på ulike fronter og dramatisk anlagt som jeg er, var det litt av en utfordring å holde hodet kaldt. Da var det godt med en klem, en klapp på skulderen og støttende ord, en melding som tikker inn eller et godt blikk fra andre enden av rommet.

For litt siden skulle jeg lede et møte jeg hadde gruet meg til, det var forventet mye spenning og pulsen var høy da jeg gjorde meg klar. En av sjefene mine sa det så fint, at hvis jeg ikke hadde gruet meg, hvis jeg hadde vært kald og kynisk, hadde jeg ikke hatt noe i jobben å gjøre. Det er derimot et tegn på menneskelighet og ekthet at vi har litt nerver i forkant. Vi er da ikke maskiner! En annen kollega sa i dag at jobben må være litt som en fotballkamp, det som skjer på banen, er ferdig når kampen er over. Da går man hjem, er fornøyd med gode resultater og prøver å legge fra seg de dårlige. Jeg tror kanskje det er enklere å være mann. Vi damer vi tenker og føler litt mye til tider...

Det er godt å ha folk i ryggen! Vi kan ha ulik størrelser på jobbene våre, alt fra små familiebedrifter der ting er oversiktlig (der man er muligens litt for tett på folk), til store arbeidsplasser der man kan forsvinne i mengden (på godt og vondt). Det er alles ansvar å bidra til fellesskapet, men noen er nok flinkere enn andre til å se de som trenger en ekstra hånd. Det finnes gode sjefer, og dårlige sjefer, og jeg har selv opplevd den himmelvide forskjellen mellom kolleger med Master i hersketeknikker til de som virkelig er med på å løfte en opp når det trengs. Jeg har heldigvis mange kolleger fra det siste eksemplet.

Vi har ulike behov for å se, og bli sett på arbeidsplassen. Noen bryr seg med alt og alle og blir rent for mye av det festlige, de kan jo vise seg å være rene gullgruven når det skal hentes inn saftige historier til julebordet. Andre er særdeles private, og deler ikke mer av seg selv enn høyst nødvendig og man blir rent slått i bakken hvis vedkommende drister seg til en klem der det kreves. Noen kolleger omgås privat, andre har et godt øye til hverandre og lever for den lille flørten nettopp på julebordet (pass på at ikke hun med gullgruven ikke ser det). Noen tåler ikke trynet på hverandre, og andre utvikler et livslangt vennskap selv om de kun har jobbet sammen en kort periode. Vi må ha respekt for at vi har ulike behov. Men det er ingen som blir skadet av et støttende ord, blikk eller anerkjennende dunk i ryggen når det bobler i hodet og tekoppen er på vei ut av skjelvende hender.

Gode kolleger gjør mennesker i stand til å stå opp om morran og yte sitt beste. Dårlige kolleger kan bryte ned selv de sterkeste av oss. Jeg er sjeleglad for at mine folk hører til den første kategorien.

Jeg håper du er en av de som kan glede seg til å komme på jobb! Og ønsker deg en god arbeidsuke...

Det Sorte Får på ukjente stier

Hvordan oppsummere et halvt liv i få setninger? Det er jo så mye som preger oss på reisen...!

Sist søndag var jeg i barnevelsignelse til min elskede lille bevernevø. Det var en spesiell og fin stund for den nye lille familien! Og det var en dag der jeg fikk tid til å gruble litt over Den guddommelige makt, og avmakt, her i vår underfulle verden.

Jeg har blitt født inn i, døpt og vokst opp, konfirmert og til slutt giftet meg i Den Norske Kirke. For ikke å glemme alle avskjedene med flotte mennesker som har gått videre inn i evigheten.

Jeg har gått på Søndagsskolen, kjent på spenningen når fiskene på velkomstkortet var så mange at vi kunne få en stor stjerne, og søndagsskolebladet lå trygt inni den lille posen med fine bilder på. Jeg har vært med mamma som var leder for Hobbyklubben, en "snille pikers syforening"for sognets søte små døtre. Kanskje jeg allerede der begynte min karriere som Det Sorte Får, hvem vet. Barnekor i gamle Klyvekjærka, etterfulgt av Miniteamet, med en spinn gæærn organist som hadde ringer i øret og skinnjakke kulere enn Jon Bon Jovi. Og sist, men ikke minst, Nenset Ungdoms Team.

NUT (som i "gi fem en klem før du går hjem" - kjærligheten seirer - Solmyrås og Europaturneer ) har gitt meg en uvurdelig ballast gjennom ungdommen og har vært med og forme meg til den jeg er i dag. Gjennom sang, bønn, samtaler og samhold var vi som en organisme, og nok av tid til romantikk:det myldret av kjærester, som mange har beholdt og tatt med seg inn i ekteskapet.

Tross samhold og fellesskap, kjente jeg på en rastløshet som jeg ikke ble kvitt. Jeg hadde mistet en søster midt i det første sårbare trappetrinnet til ungdommens verden, og det skulle prege meg lenge. Jeg var sint, tvilende, urolig, grublende og ustabil. Kanskje det ikke syntes så mye, men en dag fikk jeg plutselig nok. Jeg brøt, tvert, valset ut av kirka som 16 åring, smalt igjen kirkedøra og bestemte meg for å prøve ut de grensene som en gang var satt.

Ungdomsårene raste avsted,en lang reise som kunne endt riktig så galt for Familiens Sorte Får. De stakkars foreldrene mine fikk gjennomgå til tider, de skulle kanskje ønske at jeg bare kunne roe meg og falle inn i rammen som de andre i syforeningen. Men jeg tror de skjønte at jeg bare måtte gjennom dette. De ventet på natten til jeg kom hjem. De belønnet og oppmuntret meg når jeg klarte eksamener, og støttet meg når kjærester ikke var like snille som jeg trodde de var. De kjørte og hentet, kjeftet og klemte, og ventet nok på at stormen skulle stilne.

Det gjorde den. Og en dag stod de der igjen, gamle venner fra kirka, som var blitt voksne.  De var de samme, bare voksnere. Og jeg kjente igjen på fellesskapet med å synge sammen, være på tur, engasjere meg i barna og formidle gode verdier jeg selv hadde fått med meg på ferden. Gode år med ledelse i barnekor og simen- treff, turer og gudstjenester, forkynnelse og glede.  Og midt i alt dette kom sorgen igjen. Den traff oss i ansiktet, igjen og igjen. Min elskede pappa. Hans beste venn. Andre gode venner. Svigermor. Alle disse ga små drypp i den urokkelige troen på en Allmektig Skapers vilje til å gjøre alle ting gode, og til slutt satt jeg atter igjen med en følelse av uro. Tvil. Sinne. Oppgitthet. Selv om jeg fortsatte arbeidet, var det ikke med den samme gløden. Og til slutt våknet jeg en dag og var helt tom. Jeg sa fra meg alle verv, lønnede og frivillige. Og kjente samtidig på frustrasjonen - skal jeg da aldri finne roen i dette? Skal jeg alltid være den som enten er av, eller på?

Tilbake til sist søndag, og tomhetsfølelsen på femte rad. Jeg kunne jo salmene på rams, jeg visste nøyaktig hvilke ritualer som stod for tur, men det fantes ingen glede i det jeg holdt på med. Det stresset meg, jeg var taus og grublende i bilen på vei til selskapet. Da jeg nevnte tankene mine for herrbever, så han på meg og sa så fint: "men kjære jenta mi, du har ikke tenkt på at du kanskje har fått et annet kall?" Jeg spurte hva han mente, og han sa at det å jobbe som hverdagsengel for så mange barn med så tøffe utfordringer i livet, krever nok så mye krefter at det ikke er plass til mye annet engasjement. Han mener åpenbart at det er en type kall i jobben jeg gjør. Guds kall eller ei: da han sa det, falt det en ro over meg, og mange mange biter falt på plass.

Joda, barnetroen står fast den. Den tar bare litt andre veier enn jeg hadde tenkt. Så får Det Sorte Fåret holde seg på den smaleste sti så lenge, og vente på neste veiskille, rasteplass, falne trær eller grønne friske skudd...

Måtte reisen videre bli fylt med visshet og ro, midt i hverdagsstormen.

Ren skjær søndagsidyll

Takplatene på det lille godset får blikktak - effekt når det regner. Tromm, trommelom...Alle andre morgener kunne jeg revet meg i håret av denne søvndyssende lyden, men ikke i dag. Med ørepropper og hørselvern (ja, det er visse personer i familien som er noe trassige og har en eksepsjonell høy stemmefrekvens...) kunne jeg la regndråpene fange meg på en ny reise og synke inn i putas siklende svøpe...

Det er ytterst sjelden jeg ikke kommer ut av pysjen før halv åtte en søndag kveld. Stort sett er det ut på tur, aldri sur, men etter dagens nedbørsutsikter sendte jeg den maskuline delegasjonen til havs og skalket lukene sammen med mitt feminine avkom. Herrrlig. Husvask, klesvask, brødbaking, kjøttkaker, alt som man ellers ikke får tid til i ukenes festlige tidskalas. Leste i Dagbladet i går at man bør innføre en planleggingsfri dag i uka, en dag der man lar humla suse og tar det som det kommer. Jeg må innrømme at det er en utfordring.

Helgene fylles. Mor og far sitter med hver sin mobil og sjekker ukas planer kl 22.30 søndag kveld. Barn skal følges på trening, noen må jobbe overtid, ja men, fikk du ikke med deg det kveldsmøtet jeg måtte på da? PUH! Vi er heldigvis ikke der hver uke, men kanskje altfor ofte. Men jeg kjenner ofte hverdagsboblen nesten sprekker sånn torsdag kveld, og da er det ren trass å ikke kjempe seg ut av pysjen en søndag morgen før det er kveld og vel så det.

Alt er en fase. Vi går gjennom ulike perioder i livet der tid og tempo har ulik betydning. Og det gir en motivasjon for å holde ut, og se at hvis man tenker langsiktig nok vil det bli annerledes etter hvert. Når jeg snakker med bevermor i telefonen, og hyler og skriker fordi jeg er frustrert over manglende nattesøvn, jobb, småbarnsmas og fandens oldemor, gleder jeg meg samtidig over hennes ro i livet. 

Lysten, og evnen, til å ta et lite glass rødvin til lunsj en vanlig tirsdag, måneder i det fjerne østen der man tar livet helt som det kommer og evnen til å legge stress og bekymringer på hylla til de absolutt må hentes fram. Tro meg, de har jo opplevd sitt i livet. De har også kjent på dette presset, men stått imot, og kommet styrket ut. De har fortjent hver minste lille soloppgang ved havet.

Jeg gleder meg til å komme dit jeg også, men man skal ikke ønske seg bort i morgendagen. Da renner dagen i dag bort mellom fingrene våre. Men det kan være en motivasjon til å holde ut når det røyner på!

Så da blåser vi ut lyset ved kjøkkenbordet, rydder bort eggerøre og kakao etter en spesielt fin kvelds på Godset, og frubever kjemper seg ut av pysjen og inn i lakkstøvlene, klar for litt "sosial" aktivitet og kinoens lune mørke.

Ha en planleggings(nesten)fri, uke!

Du må pusse tenne dine, Jens!

Den Store Besøke Den Snille Gamle Tannlegen Dagen.....Endelig var den her, dagen da kontoen skulle tømmes en gang for alle og jeg nok en gang kunne få masse skryt for gode tenner (og gode gener, tydeligvis, siden beverbror bruker samme tannlege og får høre akkurat det samme...hmmm...mystisk...)

Og joda, skryt ble det, men da fyren kom med en kraftsalve midt i all nynningen (ja, her nynnes flittig, en hyggelig vane for å berolige nervøse klienter, i tillegg til tørkepapir vi får stappet i handa til å skvise. Dette er en svært så pedagogisk tannlege) ante jeg uråd. Der, satt'n, styggen, sa tannlegen. Hvem, tenkte jeg, funnet noen gamle kjente nedi der? Det viste seg at det var et lite krater som han hadde fulgt med på i noen år på den årlige sjekken, og nå var det (endelig, tenkte han nok fornøyd) stort nok til å fylles.

Bedøvelse?sa han. Hmmm, tenkte jeg. Og kom fram til at dette ikke var dagen for smerter på noen vis. Dop meg ned, sa jeg. Han gned seg i hendene. Fram med sprøyten. Altså, til dere som lider av tannlegeskrekk: dere har min fulle støtte!!!! Grøss....

Det er mange fordeler med å bruke bedøvelse, vel verdt 125 kr (pluss hygienetillegg selvsagt). Null smerte, annet enn lydfrekvensen av det lille boret som fryder seg med å gå amok i kjeften. Ingen kink i nakken, som man gjerne kan få av å spenne seg når kroppen sier fra at nei, dette vil jeg slettes ikke.

Men det finnes dessverre noen ulemper ved tanndop også. En er at man blir totalt lammet i halve ansiktet, noe som slettes ikke kan være like lett når sjefen kaster seg over deg når du kommer tilbake på jobb, og ber deg om å gjøre rede for jobben din de siste syv årene fordi han skal i møte med de høyere makter. Eller årets første elevråd, som jeg heldigvis ikke er ansvarlig for å lede - det skulle tatt seg ut med Tante Grusom på bakerste rad med snøvlende tale og siklende vesen, stakkars barn. Jeg smilte så godt jeg kunne og prøvde for en gang skyld å lytte dobbelt så mye som jeg snakker.

En annen ulempe er....lunsjen kan man se langt etter, det var like godt å droppe den gitt. Ikke særlig sjarmerende og kollegialt å prøve å få i seg skiva når man ikke kan kontrollere kroppsvæskene som flyter utover munnen. Tips! Spis en solid frokost!

Men jeg må jo si....han går skoletannlegen en høy gang, den snille gamle tannlegen min. Da jeg var mindre, hadde jeg plenty av hull i melketennene, og alle de hvite frakkene holdt meg fast så godt de kunne. Jeg bet, var veldig god til det altså. Og jeg husker skrekkfølelsen når stentofonen klinget i klasserommet og den hvite frakken ropte navnet mitt. Noen år hos reguleringstannlegen (fy for en heks) har kurert den skrekken til evig tid - ingenting kan bli verre.

Så jeg tømmer kontoen med glede, alt for å komme ut av stolen, smertefri (men siklende) og med en stor dose selvtillit etter mye skryt fra Den Gamle. Jeg nevnte, noe motvillig, krateret for beverbror.

Puss, puss, så får du en suss!

Endelig helg, med et hint av kanelkarri!

Lite tips. Ta ikke feil når du med litt hastverk roter i krydderhylla etter kanel, og slenger en dæsj oppi eplekaka, det er stor fare for at det kan være karri du har brukt. Samme glass, samme farge, men tro meg - det lukter ikke eplekake av den røra!

Med ti stk inn og utpust og litt kreativitet klarte kaka seg fint, og duften av eplekake med hagens frukter rusler sakte gjennom neseborene og blander seg med et hint av grønnsåpe fra i morges da huset var ferdig vasket kl 08.00. Jeg er ikke veldig begeistret for å stå opp halv seks, men en fordel er det jo med disse sjarmerende morgenfriske små - man får gjort avsindig mye før resten av verden har stått opp!

Huset vasket, check. Kaka bakt, check. Kjolen er funnet og pumpsene står klar - ikveld er det nemlig duket for en av årets morsomste tradisjoner - nemlig Anders og Lenas sommershow, en vanvittig blanding av opera møter musikal møter Porsgrunn og ikke minst møter Skien. Godmodig harselering av de to nabobyene, ispedd en haug med sprø figurer som kan få selv den mest gretne gamle frue til å gapskratte. Vi er en god gjeng som samles, fra alle kanter av grenland, og vi går ut igjen minst fem år yngre. Ren terapi - sånt skulle finnes på blå resept!

Mens ville hyl høres fra oven fra en som er ferdig ladet og forventer mors kjærlige favn, høres fornøyd latter (og ikke fullt så fornøyd mjauing) fra prinsen som har badet katten med grønnsåpevannet fra tidligere i morges. Ja, ja. Var vel ikke gjenbruk han først og fremst tenkte på kanskje.

Nå kommer nabofrua og skal smake på eplekaka. Vi satser på at hun utvikler nye smaksløker i dag og tar med seg hjem en riktig så eksotisk opplevelse av eplekaka med kanel (og rester av karri)...


God helg!!!!

å plukke blåbær i et lokk...

Jeg har alltid vært redd for å være alene på hytta. En gang skulle jeg lese til eksamen, og hadde psyket meg opp til å være der to dager og prøvde å glede meg, og ikke tenke på alle rovdyr og spøkelser som garantert lurer i de mørke skoger. Jeg la meg tidlig, for å sove bort frykten. For så å oppdage at sengene var fulle av maur...samtidig som det kom monstrøse lyder fra nabohytta...Kl 0030 dro jeg hjem, kjørte som et (mar)svin og dukket opp til en forbløffet makker som fikk bekreftet en gang for alle at jeg ikke er helt i vater. Det bør nevnes at jeg i ettertid fikk vite at naboen hadde hatt leirbål, og lydene var egentlig helt naturlige for en slik setting. De hadde sikkert hatt litt maurkverk til overs også.

Denne gangen har jeg brukt uka til å grue meg til en liten, men for meg stor og umulig utfordring av teknisk art. Jeg bestemte meg nemlig for å ta meg meg de to herskapelige arvinger alene på hytta, og der er det et brønnhus som jeg må skru på diverse kraner og plugge inn kontakter for å få koblet vann til hytteveggen. De som kjenner meg vet at jeg er en katastrofe på tekniske ting, jeg kan ikke slå på et stereoanlegg engang uten å ødelegge det. Og forsøker iherdig å unngå alt sånt tøys. Denne gangen var det ingen vei utenom, og den velkjente sommerfuglen i magen begynte å ligne stripete dinosaurer innen jeg var framme. Men....jeg gjorde det, og klarte det! Nå skal det igjen nevnes at....det ikke var mer vann i brønnen enn til en kanne, fordi det var gått en sikring og ingen kunne gjøre noe med det denne helga, men jeg hadde i hvertfall ikke gjort noe galt! Tror jeg...Vi har klart oss bra så langt. Mer vin, mindre vann.

Dagen har gått med til videre oppussing av det nye tilbygget, et flott eksemplar av en barnehytte oppi lia, med blikktak og det som var til overs av bestefars materialer. Og det lille som var av blåbær, har vi plukket, ja, vi måtte jo ha et lokk, for sånn er jo visa...og mens minsten satt i lyngen og ventet på servering, svinset vi andre rundt i og håndplukket de nydeligste bær mens vi nynnet på vers etter vers uten riktig å kunne hele sangen...men det gjorde ingenting, for bær ble det, og det så jo ut som rene massakren når de klinte stasen utover hele trynet mens mor tenkte på all nylonvasken som måtte anvendes når vi kommer hjem. Herlig syn, fantastisk lyd: klukkende latter, tindrende barneøyne, vind i håret og blåbær i rompa, en dag som vil brenne seg fast i minnet som den dagen verden sto stille en liten time, og alt man kjente på var overveldende morskjærlighet.  

Så skal det jo sies, dette ga i grunn mersmak. Ingen maur, ingen naboer med skumle leirbål, litt lite vann men desto mer blåbær, fornøyde små og en mor med sjelefred, så lenge det varer.

Takk for turen.









  

Politisk inngjerding rundt herregården

Jeg har et problem.  Og vurderer å saksøke høyere makter som til stadighet hindrer meg i å utføre nødvendig malerkunst på stakittgjerdet mitt.

Jeg skriver mitt stakittgjerde, av den enkle grunn at for tre år siden insisterte jeg på at jo, det må vi jo ha, som bor på landet. Jeg fikk gjerdet, under forutsetning av at jeg malte det selv. Som innenriksminister har jeg ansvaret for orden innenfor herregårdens dører, så dette kan jo klassifiseres som et utenriks konsulentoppdrag. Lite visste jeg hva som ventet. For dette gjerdet skal jo males, ikke bare ett strøk men ett til og enda ett og jammen når det har gått et par år, trengs det nok et strøk!

Hinder. Uten sidestykke. For hva har skjedd de siste to somrene, når 363 trepåler smått begynner å hyle etter mer maling? Jo, i det sekund jeg vurderer å ta på meg kunstnerdrakt og pensel, bestemmer himmelen seg for å sløse rikelig med vann over både hus og gjerde. Det eneste som har vært mulig å gjøre, er å vaske av grønnaktig slimskitt, med skurefille og grønnsåpe, og jeg kan tenke meg at forbipasserende har fått seg en riktig så god, kneggende latter når de ser at jeg spyler av såpen, mens Vårherre sender nok et tonn vann over hagen.  De kan le, men gråten tar meg.

Så er spørsmålet, hvem er ansvarlig for denne farsen? Utenriksministeren, som burde ha advart innenriksministeren om at dette kunne by på atskillige timers tenners gnissel? Forsvarsministeren, som ikke kjøper argumentene om at disse trepålene kan være et utmerket forsvar mot blodtørstige vampyrer (ja, litt inspirert blir man jo etter en regnfull sommer og tre sesonger True Blood...)? Helseministeren, som burde ha skjønt at denne frustrasjonen var direkte helsefarlig for innenriksministerens mentale  tilstand, eller Statsministeren, som har det overordnede ansvaret uansett vær og vind? Jeg tror jeg kan konkludere med at kirkeministerens stilling henger i en tynn tråd, av den enkle grunn at noen kanaler åpenbart har sviktet i kommunikasjonen med øvrighetas enorme trang til å bløte oss opp til alle døgnets tider.  

Som fornyings - og administrasjonsminister og familieminister har jeg lyttet til utenriks-  og miljøvernministerens råd om å slappe av og vente på bedre tider, ikke la meg stresse over alt dette regnet. Blir det finvær, ja så skal det males. Blir det nedbørsrekord, er det nok av innerikspolitiske utfordringer å ta tak i. Samt litt mer True Blood.

Så - forhåpentligvis blir gjerdet malt en vakker dag. Om jeg angrer? Nei, hva skulle alternativet vært? Skigard (kan'kje vara evig veit du), tuja (som sikkert blir brun av alt regnet) eller rett og slett ingenting (ikke et alternativ, med små barn og nye fartsrekorder fra hyttefolkets helgeutfart)? Nei, det beste med stakittgjerde er i mai, når bjørka spretter sine lysegrønne museører, himmelen er lyseblå, flagget er heist og 17.mai toget går taktfast forbi herregården,da er jeg fast bestemt på at jo, dette var riktig gjerdevalg. Uansett vær og føre.

Ha en strålende sensommer, med eller uten malerkost!
 

Når kruttrøyken stilner

"La ikke hjertet bli grepet av angst"...var en av mange utdrag fra Bibelen som ble lest under dagens messe i Oslo Domkirke. Det er ikke så lett å la  vær, når så mange opplevde helvete på jord fredag 22.juli.

"80 er det magiske tallet denne helgen",sa jeg til mammaen min da vi snakket i telefonen fredag morgen. Jeg siktet til mengde mm nedbør som var meldt i helgen. Da jeg våknet opp lørdag morgen, etter å ha sittet hele fredag kveld og forsøkt å ta inn over meg det ufattelige, så jeg et fryktelig tall på tvskjermen. "Minst 80 døde funnet på Utøya." Sjelden har jeg grøsset så intens.

Hvordan skal vi forklare dette for de små barna våre? Den verden de kjente som trygg og sikker, blir snudd på hodet gjennom denne massakren, midt i vår egen hovedstad og på en sommerleir for uskyldige, engasjerte ungdommer som kjemper for demokrati - åpenhet - mangfold og fred.

Jeg valgte den enkle versjonen. Fortalte femåringen at noe fælt hadde skjedd i Oslo, at det var en slem mann som hadde laget en bombe som hadde ødelagt mange hus, og panget mange mennesker så det var mange som hadde blitt syke og var døde, mamma og pappa kom nok til å snakke mye om dette i dag og være litt triste, og radioen kom sikkert til å stå på litt høyere enn vanlig. Han spurte hvordan det gikk med slottet, og spesielt Kongen, og jeg sa at slottet var tryget og Kongen var på et sikkert sted, så det skulle gå bra. Det virket som om det var tilstrekkelig informasjon i denne omgang.

Så hører jeg i dag at denne mannen har planlagt massakren i 9 år. Og tenker at denne ondskapen er nesten som kreft, den spiser kroppen opp og hvis man ikke får medisin tar den kontroll og bestemmer vår skjebne. Ondskapen til denne mannen har gått lengre enn kreft. Den har ikke bare spist opp mannen innenfra, den har ikke bare beseglet hans skjebne, men den har også beseglet skjebnen til mange mange andre menneskeliv for evig tid.

Jeg nekter å plassere det norske flagget på mitt profilbilde. Jeg nekter å la den mannen, som kaller seg nasjonalist, få gleden av å se det. Jeg nekter å se på dokumentet han kaller et manifest, rett og slett fordi han ikke fortjener min oppmerksonhet. Han skal ikke få fokus, det er ikke verdig de som er ofre i denne hendelsen.

"La ikke hjertet bli grepet av angst". Det er jammen ikke lett, hvordan kan man klare det? Vel, jeg velger å tolke det slik at kroppen kan bli grepet, det er en helt naturlig reaksjon når vi møter fare og ondskap. Men vi må ikke la hjertet vårt bli grepet av angst, vi må ikke bli handlingslammet, vi må ikke la slike mennesker vinne. Vi må fortsatt kjempe for fred og demokrati, med hjerter som er grepet av kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet, respekt og mangfold. La heller det være ettermælet til alle de som måtte bøte med livet.

Dette vil prege resten av livene våre, til de som overlevde, pårørende til de som ikke overlevde, venner, familie, bekjente, lederne våre og resten av folket. Våre barn vil ha dette med seg som en del av historien.Vi sørger med dere. Og ber om Guds styrke i den tunge tiden fremover.










    

Skalkens rottesuppe...

Hiv ohoi!

I dag har jeg laget verdens ekleste, morsomste, grønneste middag, og resultatet ble et øyeblikk jeg aldri glemmer....

For en uke siden kom jeg hjem fra en reise til de sørlandske alper, nærmere bestemt Kristiansand Dyrepark og Kaptein Sabeltanns (eller Kabelsatan som beverbror kaller det) sjørøververden. Prinsen og jeg hadde litt kvalitetstid alene, og vi hadde gledet oss i ti lange uker. Det kostet, dyreparken har dessverre blitt et pengesluk, men med litt niste i sekken og oppsparte gullmynter ble det ikke på langt nær så hårreisende som tidligere besøk...med unntak av hotellet, hele 1950 kroner kostet Noas Ark for en natt, men jeg skal love deg, det var verdt hver bidige krone... 

Etter en laaaang dag i parken, med splash i nilen, traktorkjøring på kutoppen og innkjøp av diverse stæsj for å gjøre sjørøverkostymet komplett, sjekket vi inn på rommet med eget dyrenavn (vi bodde på koala)og prøvde å lande før vi skulle ut igjen på kvelden og se teaterforestillingen i Kjuttaviga. Men det er ikke så lett å lande når vinduet vender ut mot sjørøverbyen, det er så stort at man kan stå i det, og i tillegg kjører "Den sorte dame" ut fra kai og piratene vinker til oss 20 meter fra der vi står i pysjen...helt konge...for en stemning!

Klokka 22 var det tid for å opp igjen, og det var på tide å kle seg om til ekte sjørøvere; kappe, fjærhatt, diamanter og øreringer, sminke og sorte klær, vet ikke helt hvem som koste seg mest, mor tok frem sine gamle teatralske fakter til fulle...Inne i Kjuttaviga var stemningen til å ta og føle på, et utrolig proft system som lagde minimalt med kø, blide vakter overalt gjorde opplevelsen ekstra bra! Og mens jeg observerte bøttevis med mødre og fedre som bar på skrikende ettåringer som for det første burde vært i seng for lengst og for det andre ikke fikk med seg en eneste planke i forestillingen, priste jeg meg lykkelig for at det bare var prinsen og jeg. Full oppmerksomhet, klar for å nyte.

Gå planken og hopp i havet - forestillingen var rett og slett magisk... Lys, dundrende musikk som tatt ut av en Spielbergfilm, sanger og stunts som fikk både barn og voksne til å gispe av skrekkblandet fryd...Herlig! Og utrolig nok klarte vi å sove godt og lenge etter denne helt spesielle natten...og våknet opp til frokost på barnas premisser - pølser duppet i nugatti og lekeland mens mor leste avisen med kaffe og croissant.

I ettertid har det i beverhulen vært mye snakk om Kaptein Sabeltanns skipskokk Skalken og hans grusomme rottesuppe. Så jeg bestemte meg for å lage en...Kokte 1 stor brokkoli og 1 bunt grønne asparges i 1 ltr buljongvann, silte og moste til en grønn guffe, spedde med litt av buljongvannet, 1 liten fløte og litt pepper og lot det småkoke. Helte litt over tallerkenen, der det ventet en slimete, gummirotte nyinnkjøpt i lekebutikken, dæsjet over litt ekstra grønn konditorfarge og ropte at "nå er middagen klar!!" Det ansiktsuttrykket da han etter en stund skjønte at det lå en (noe han trodde var) ekte rotte i suppa, gjorde at hans mor og far lo så tårene skvatt, vi ble minst fem år eldre av den latterkula der. Skjønner godt at ikke matlysten var på topp denne dagen, men stemningen - den kommer vi til å leve lenge på, gitt.

Så ble ikke været på langt nær det vi syns vi kanskje fortjente denne sommeren. Men lite kan vi gjøre med det. Vi får heller trylle fram noen magiske øyeblikk selv, uavhengig om sola skinner eller tordenet skraller. Mors rottesuppe, det skapte jammen gode minner fra denne sommeren!

Jeg ønsker deg fortryllende middager i dagene framover...Tør du å overraske?











 

Fjolls til fjells...

Har du noen gang opplevd å dra til ditt barndoms ferierike, og bli slått ut av gamle, velduftende, barnslige og vemodige minner? Der befinner jeg meg nå, og dette er en hyllest til alle fedre og mødre som har jobbet på firmaer som Hydro, og gitt oss barna mulighet til å leie hytte på feriestedene på Hydrostranda, Frøystul, Haukeli og andre perler på norsk jord. TAKK!

Hver sommer fra jeg var liten har vi leid Hydrohytte, ofte på Arbuvollen. Bilen ble pakket, stappfull av sengetøy og regntøy og syltetøy og barne(s)tøy, og det tok nesten hele dagen før vi kom fram. I ettertid har jeg jo skjønt at det egentlig bare tar 2.5 timer men etter å ha fått barn selv skjønner jeg jo at det er på grensen til omsorgssvikt å kjøre i ett strekk.

Og nå er jeg tilbake. Etter 6 (!) timers reise fra Klovholt city kjente jeg det allerede i gangen da jeg låste meg inn i hytta at jo, det dufter gamle, gode minner. Det sitter i veggene. Og like mye gamle minner finnes inni den antikke støvsugeren som aldri virker, men det er jo ikke minner av det sjarmerende slaget akkurat. Fysj!

Dagen i dag har gått i gamle fotspor, over brua som er så sørgelig moderne og ikke den gamle skumle hengebrua som en gang var der, gjennom små veier og spennende stier - en helt ny verden for lille prinsesse som tronet på meisen bak. Hun ble introdusert for sin aller første "hot dog" på veien, en overopphetet, noe korpulent rottweilerfrøken som gladelig ville kose og gi oss et sommerkyss.

Tenk at verden kan være så spennende for en liten sjel! Mygg som suser lurt forbi ørene, sauebjeller som ringer i det fjerne, bekker og fosser som slynger seg gjennom ura og mamma som hopper som en gaselle over sten og busk. Den klukkende latteren kan få selv et trollhjerte til å smelte på høylys dag.  

Den gamle setra ved Arbuvatn står der ennå. Det virket så langt dit da vi var små, vi pleide å ro dit, sitte ved fossen og høre lyden av sommer, og pappas ville hyl da han ble stukket av nok en klegg (han var av den engasjerte sorten). Da vi satte oss ned i grasset der i dag, kunne jeg bare lukke øynene, så kom minnene tilbake. Noen ting forandrer seg aldri. Luktene, lydene, steinene, vannet. Det er både godt, men også vemodig, og bemerkelsesverdig fysisk, hvis man bare slipper det innpå seg.

Er du på vei over fjellet på sommerstid, kan jeg anbefale å kjøre utenom Haukelitunnelen, på gamle E134 over Dyrskaret, en fantastisk liten svipp over eldgamle fjell med kampesteiner store som stivnede bergtroll, setere med heimelaga rjomegraut og geitostysteri, sau i veien og snøflekker i skyggene. Og shopping i Røldal er en liten kuriositet, jammen fant ikke vi jenter noe non food på coop også....

I morgen er det ny vandring, til nye trakter - familiepilgrimsvandringen går til Havredalen og Hermodshola. Fruen er ikke hoppende glad i huler og dype fjellgrotter, og hun prøver å overbevise de andre om at nei, rompa hennes er nok for stor til at hun kommer gjennom den åpningen der, gitt, så hun får nok dessverre stå utenfor, men de kjøper ikke den...Så jeg får nok lukke øynene, tenke på fedrelandet og komme meg inn i (og faderlig fort ut av) den hula.

Det er forøvrig meldt solvarsel - nytt begrep for min del, det vil si fare for gløtt av sol i tre dager, før et nytt lavtrykk kommer luskende over det ganske land. Vi får nyte det mens vi kan, og viktigst, la ikke solen gå ned over vår vrede.

Jeg ønsker deg en god sommerferie, uansett hvor du er på reise; hjemme, borte eller uavgjort. Måtte solen skinne bittelitt på nesa di, om du ikke blir brent, så får du kanskje i deg en dagsdose vitamin D...

Svigermors drøm...

I dag har jeg vært i bursdag til min aller første svigerdatter....Hun er fem år, og min lille prins er allerede bevandret i kyssingens forunderlige verden...Jeg regner med at dette ikke vil bli den siste svigerdatteren jeg får, men det er jo litt spesielt med den første, er det ikke?

En svigermor er ikke noe man velger sånn uten videre. Hun følger med på lasset, og det kan sannelig være både en velsignelse og en forbannelse.

Min egen mor kan man vel trygt si var litt uheldig med sin; min farmor var helt klar på at den unge jenta som kom inn i sønnens liv, ikke bare skulle stjele bil og hus men jammen ta fra henne sønnen også. En spennende dame var hun; Petra Georgine Caroline Abrahamsen Winther. Men noen god svigermor, det var hun definitivt ikke! Min elskede ultrasnille mamma har nok ikke optimal evne til å si fra når hun føler seg tråkket på, hun biter det i seg men når begeret er fullt er det jammen meg fullt også. Og da hender det at porselenet flagrer. For noen år siden skulle vi gå gjennom noe gammelt porselen som jeg kunne få, men det var bare halvparten igjen! Jeg spurte hvorfor, og hun svarte skyldbetynget at joda, etter utallige søndager med den obligatoriske svigermormiddagen hendte det titt og ofte at det gikk en tallerken eller tre i veggen med et smell. Vi har alle våre metoder....

Jeg har også fått min dose med gammel grums, og er så inderlig glad den dag i dag at jeg kvittet meg med både eksen og hans mor. Bindingen mellom mor og sønn var nok i det sterkeste laget, og jeg var nok en konkurrent om sønnens oppmerksomhet, uten at jeg kunne ha evne til å se det som naiv 17åring. En gang i et familieselskap kom hun ut med en truse i fingerklypa, snurpet munnen og sa høyt så alle kunne høre det; "Hvis du først skal låne badet vårt, er det jo fint at du kan rydde opp skittentøyet etter deg!" Fy fasan, for ei hurpe. Takke meg til den neste som kom, det var jammen en annen type.

Moren til herrbever var litt av ei dame. Jeg fikk gleden av å tilbringe en lang livsreise sammen med henne, før hun dro til evighetens salige rike for halvannet år siden. Hun var brutalt ærlig, og var nok ikke den man skulle legge seg ut med uten kvessede muskler, men jeg slapp å bekymre meg for det. Fra første stund var hun inkluderende, engasjert, nysgjerrig (over grensen til sladrete noen ganger men det ble jo ren underholdning) og kjærlig, på sin spesielle måte. Hun var alltid oppdatert på jobbsituasjon, familie, venninner og hele vårt felles nettverk, og gleden var enorm da hun fikk sitt første barnebarn. Strikkepinnene gikk varme, og hun rakk å glede seg over å bli bestemor til en kommede liten prinsesse før hun ble tvunget til å legge ned strikkepinnen for godt. Jeg kjenner jeg alltid kommer til å få en varm klump i halsen når jeg tenker på henne, en unik dame med et stort hjerte i en liten kropp. Og takker for at vi fikk reise gjennom en del av livet sammen.

Jeg håper jeg selv, i lys av egne erfaringer både direkte og på sidelinjen, kan bli en god svigermor. Jeg håper jeg kan engasjere meg, vise omsorg og kjærlighet, samtidig som jeg har respekt for barn og svigerbarn og trekker meg tilbake når det er nødvendig. Den balansen tror jeg nok kan være litt av en kunst...jeg håper jeg klarer testen når den tid kommer.

Jeg ønsker deg en god svigermor hvis du ennå ikke har fått en. Hvis du allerede har en håper jeg du har vært like heldig som meg! Hvis derimot ting ikke er helt på stell, kan jeg absolutt anbefale litt porselen i veggen hvis du har litt til overs. Ifølge min mor er det et undervurdert virkemiddel for å få ut litt krutt.

Lykke til...!

Magasuget!

Dette er dagen for å filosofere litt over Den Berømte Magefølelsen. Jeg snakker ikke om følelsen av å se ut som en heffalomp på ville veier hvis man har tatt på feil topp, men den indre følelsen man får når man opplever noe fint, noe rart, noe trist, noe alvorlig, noe farlig, noe skummelt og ikke minst, noe berusende og livsnytende.

Da herrbever kom slentrende inn i livet mitt en vakker sommerkveld for 14 år siden, var det ingen som egentlig hadde trua på oss to. Han jobbet i Natotjeneste i Bosnia, og skulle bare være hjemme på perm noen dager. De dagene vi hadde sammen føltes som om en sommerfugl på størrelse med en dinosaur hadde tatt plass i magen, og jeg bare visste det, at denne mannen, han er min sjelevenn og livsledsager. 14 år senere kan jeg fremdeles kjenne på den helt spesielle magefølelsen jeg hadde den gangen, det er en god følelse å fremkalle den på kjipe dager.

Jeg kan også kjenne magen gjøre en hopp når telefonen ringer på natta, når noen ringer og forteller at jeg må sette meg, for nå kommer det en trist, vondt og ufattelig beskjed. Den har dessverre kommet noen ganger, jeg har kjent altfor mange ganger på følelsen av å rakne innvendig. Men jeg vet også at den går over, det kommer bedre dager, "this too shall past"...

Etter å ha jobbet noen år med barn i risikosonen og familier som sliter med sosiale utfordringer har jeg etterhvert utviklet en god magefølelse. Det hender jeg møter mennesker som får fram alle alarmvarsler i meg, og noen ganger er denne magefølelsen så sterk at den skremmer meg. Og jeg har ofte fått rett. Den magefølelsen, den er vanskelig å komme unna. Den forplikter, den kan ikke unngås.

Grunnen til at jeg vil skrive litt om magefølelse i dag, er at jeg var på en helt spesiell reise i går. Hadde med meg fire flotte ungdommer til Sommarland i Bø, og på hilserunden med de andre elevene fra andre skoler, spurte jeg om det var noen andre enn meg som ville ta Magasuget, den høyeste sklia med et vanvittig fritt fall. Ingen meldte seg,gitt. Jeg hadde nemlig bestemt meg på forhånd for å ta den, denne dagen ville jeg gjøre noe crazy, rett og slett bare for å føle at jeg lever... Jeg visste hva jeg gikk til, da jeg var 12 år veddet jeg med en kompis som ikke trodde jeg turte ta den, og jeg gjorde det, men hadde altfor stor badedrakt, så da jeg kom til bunnen hang hele stasen rundt leggene. Rimelig flaut!

Etter å ha sittet en stund og sett på de andre bade, kledde jeg meg om til Baywatchbadedrakta og spankulerte rolig mot sklia. To kolleger ble med for å bivåne stuntet, men jeg gjorde det kun for min egen del, for å trosse mine egne grenser og sperrer, unødvendige sperrer som hindrer oss i å leve livet. Dette er jo trygt! I hvert fall tryggere enn å kjøre berg og dalbane med et gammelt østeuropeisk tivoli...

Etter noen titalls trapper stod jeg da på toppen. Kjente pulsen hamre, men allikevel en tilfredsstillende ro innvendig. Krysset armer og ikke minst ben, det kan fort bli en følelse av en tredje fødsel hvis man glemmer den siste delen, og slapp meg utfor. Fritt fall, tiden sto stille, et vannvittig adrenalinkick, og så traff jeg vannet med et smell. For de som har sett Twilight (pensum, kommer tilbake til det ved en senere anledning) skjønner jeg nå hvordan Bella følte det da hun hoppet utfor klippen for å få et kick.

Så til sakens kjerne. Da jeg kom ut av sklia, møtte jeg to av jentene jeg hadde med på turen. Den ene jenta ble inspirert og ville prøve med en gang, hun gikk med lette skritt opp mot toppen, og satte utfor, til mine kollegers store entusiasme. Steintøff jente, vi vil ha flere som henne! Men den andre jenta, derimot, hun ville så gjerne hoppe, men turte ikke. Hun hadde tusen spørsmål; om det gjorde vondt, om det var farlig, hvordan det føltes, hun var så på nippet til å gjøre det, men hadde så mange sperrer inni seg. Og jeg visste, at dette kom hun til å angre på hvis hun ikke turte. Fordi hun egentlig ville. Dette er ei jente som har så innmari mye mot i seg, men hun lar det ikke slippe ut, hun har altfor mye usikkerhet i seg og det er så synd å se!  Til syvende og sist måtte jeg bare si til henne at dette er ikke farlig, det er bare hun og hennes vilje som kan bestemme seg for å gjøre det. Etter å ha tenkt seg lenge om, gjorde hun det. Hun gikk opp, tydelig usikker. Vi hadde lovet å vente på henne nede. Hun gikk opp trappene, sto et øyeblikk på toppen, og satte utfor. You go, girl!!! Vi vil ha flere som deg også.

En stoltere jente skal man lete lenge etter. Hun formelig svevde tilbake til de andre. Og skrøt uhemmet til de tøffeste gutta, som ikke turte. Det er mot det, å trosse sin indre usikkerhet, satse alt, og gjennomføre det. All ære til henne! Og jeg satt igjen med verdens beste magefølelse.

Jeg ønsker deg en fin helg, med god magefølelse. Kanskje du forelsker deg, kanskje du ser på barna dine som sover i sengen og du kjenner du nesten sprekker av lykke, kanskje du har gjort et godt stykke arbeid i hagen eller huset og kjenner stolthet over det du har fått til, kanskje du går en skogtur eller står på toppen av et fjell og kjenner følelsen av frihet. Store og små magefølelser. Du bestemmer.Finn den fram!

God helg!