Inspirert av den snøfillete utsikten fra kontorvinduet...

Historien om Fader Frost…

I et land langt, langt borte, et sted i Russland, bodde en ond stemor, hennes stedatter og hennes egen datter. Hun var svært glad i sin egen datter, uansett hva jenta gjorde fikk hun mye skryt og kjærlighet fra moren. Men det var lite kjærlighet å få for den stakkars stedatteren. Selv om hun var aldri så snill, fikk hun ikke annet enn straff.

En dag sa stemoren til sin mann: Nå, gamle mann. Jeg vil at du skal ta datteren bort fra mine øyne, bort fra mine ører. Du skal ikke ta henne med til ditt folk i den varme landsbyen. Du skal ta henne ut på den store, øde vidden til frostens rike. 

Den gamle mannen ble svært lei seg, begynte å gråte, men gjorde allikevel som kona sa, og hjalp den lille jenta ned i sleden. Han ville så gjerne dekke henne med et saueskinn for å beskytte henne mot den strenge kulda, men turte ikke. Han visste at kona sa på dem fra vinduet, og var veldig redd. 

Og så dro han med sin vakre datter innover ødemarken, kjørte sleden helt inn til skogen, og etterlot henne der alene. Han fortet seg tilbake, for han var en god mann og ville ikke se på sin datter dø i den fryktelige kulden.

Alene, helt fullstendig alene, var den søte lille jenta forlatt i den øde og kalde skogen. Livredd, med knust hjerte, ba hun høyt alle de bønner hun kunne huske å ha lært.

Da kom Fader Frost, den Allmektige Hersker i det området. Kledd i pels, med et langt, langt, hvitt skjegg og en skinnende krone på sitt hvite hode. Han nærmet seg jenta, så på denne nye vakre gjesten og sa : “Kjenner du meg, lille venn, Frosten med rød nese?”

“Vær velkommen, Fader Frost” svarte jenta forsiktig. Jeg håper vår himmelske Fader har sent deg for å redde min syndige sjel.” 

“Sitter du godt, kjære barn”? spurte Frosten. Han var bergtatt av hennes skjønnhet og høflige tale.  

“Ja, takk, jeg har det fint”, svarte jenta, selv om hun nesten ikke hadde pust igjen fordi hun var kald helt inn til margen.

Frosten, lystig og glad, beveget på grenene i skogen og pustet så luften ble helt full av is, men jenta fortsatte å si, med blålige lepper og lav stemme: “Jeg har det veldig fint, Fader Frost”.

Frosten visste nemlig om alle menneskers svakhet. Han visste svært godt at få mennesker er utelukkende gode og snille, og han visste at ingen mennesker var i stand til å kjempe lenge mot frostens makt, vinterens konge.

Den lille jentas snille vesen sjarmerte gamle Frost så mye at han bestemte seg for å behandle hennes annerledes enn de andre. Han ga hennes en stor, tung og stappfull kiste fylt med de nydeligste saker. Han ga henne en kostbar kappe kantet med den vakreste pels. Han ga henne silketepper – lette som fjær men varme som et mors fang.  For en rik jente hun var blitt! Og for noen flotte gaver hun hadde fått! Og i tillegg til alt dette, ga Fader Frost henne en blå “Sarafan” som hodesmykke, dekket med sølv og de vakreste perler. Da jenta tok den på, ble hun så vakker at selv solen smilte til henne.

Den onde stemoren var på kjøkkenet, travelt opptatt med å lage pannekaker til måltidet som var vanlig å servere presten og venner som kom på besøk etter begravelsen når noen var død.

“Nå, gamle mann,” sa kona til mannen sin. “Nå kan du ta sleden ut til den øde vidden for å hente den døde kroppen til datteren din, så kan vi begrave henne”. 

Den gamle mannen dro av sted. Og den lille hunden i hjørnet på kjøkkenet logret med halen og sa: “Voff, voff, den gamle mannens datter er på sin ferd hjem, glad og lykkelig som hun aldri har vært før, og den gamle konas datter er ond slik hun alltid har vært”.

“Til still, ditt dumme beist”, kjeftet kona og slo hunden.

“Her, ta denne pannekaken, spis den og si: Den gamle konas datter vil bli godt gift snart og den gamle mannens datter vil bli begravet snart”.

Hunden spiste pannekaken, og begynte på nytt:  

“Voff, voff, den gamle mannens datter kommer hjem, rikere og gladere som hun aldri har vært før, og den gamle konas datter går rundt her, ondere slik hun alltid har vært.”

Den gamle kona var rasende på hunden, men til tross for pannekaker og harde slag, gjentok hunden de samme ordene om igjen og om igjen.

Noen åpnet porten til huset, det hørtes glade stemmer og lystig latter. Den gamle kona så ut, og satt seg rett ned i ren forbauselse. Der var stedatteren, lik en prinsesse, lystig og glad, kledd i de vakreste klær, og bak henne dro faren hennes på en kiste som var så full av tunge kostbare saker at han nesten ikke klarte å rikke på den.

“Gamle mann!” ropte stemoren utålmodig. “Ta inn de beste hestene til den fineste sleden, og kjør min datter til nøyaktig det samme stedet ute på den kalde vidden. 

Den gamle mannen adlød, som vanlig, tok med sin stedatter til det samme stedet og etterlot henne der.

Gamle Frost var der, han tok en titt på sin nye gjest.

“Sitter du godt, kjære barn”? spurte den Allmektige Hersker med den røde nesen.

“La meg være i fred”, freste jenta. “Kan du ikke se at mine stakkars hender og føtter er helt stivfrosne av kulde?”

Frosten fortsatte å spørre jenta en lang stund, men fikk aldri noen høflige svar. Til slutt ble han så sint at han fryste jenta til døde.

“Gamle mann, dra og hent min datter, ta de beste hestene men kjør forsiktig med sleden, ikke mist den kostbare kisten,” sa stemoren.

Og hunden i hjørnet sa: “Voff, voff! Den gamle mannens datter vil bli gift snart, den gamle konas datter vil bli begravet snart”.  

“Ikke lyv” sa kona. Her er en pannekake, spis den og si: “Den gamle konas datter er kledd i sølv og gull”.

Porten åpnet. Den gamle konen løp ut og kysset sin datter på leppene. Men leppene var stivfrosne og døde. Hun gråt og hun gråt, men det var ingen hjelp å få. Til slutt forstod hun at det var på grunn av hennes egen ondskap at den elskede datteren hadde mistet livet.