stille natt, hellige natt...

I går kveld var jeg med og dro ned gjennomsnittsalderen blant publikum på en av årets store førjulstradisjoner: Stille natt, hellige natt i Skien kirke med selveste Rune Larsen, Tor Endresen, Anita Skorgan og Mariann Aas Hansen. Mye kan sies om artister som lager juleplate for så å valfarte rundt i norske kirker, hus og hytter for å få inn mest mulig grunker i gitarkassa si. Jeg er for så vidt enig i at det er litt for mange sangfugler i omløp i en tid da de fleste fugler har fløyer sørover. Men akkurat i dette tilfelle er jeg riv ruskende inhabil, rett og slett fordi det har blitt en tradisjon at vi drar på akkurat denne konserten med nær familie (og en spontan venninne i ny og ne) før jul. Og så hjelper det jo litt at mye av inntaktene går til Strømmestiftelsen som hjelper barn i nød. Som profesjonell hverdagsengel er denne kombinasjonen helt uslåelig. Jeg innrømmer det gladelig, jeg er helt solgt.

Jeg har kommet ut av tellinga hvor mange år vi har sunget "Deilig er den himmel blå" med andre lyse damestemmer i denne mørklagte katedralen. Det er i hvert fall åtte år. Det har jo variert hvilke artister som har vært med, men Rune, sukk, ja , Rune, med Lollipop look og tindrende blå øyne og raspende bergensrøst - han er trofast med. I år var den beste gjengen komplett igjen. Stemmer som utfyller hverandre på et nivå som gir frysninger av ren lykke. Lyskasteren som legger føringer for stemninger og gir oss assosiasjoner til alt fra hvorvidt korset over alteret er laget av pepperkakedeig til jesusbildet som ser ut til å stige ned til de som sitter klemt inntil hverandre i kirkesalen.   

Jeg har sittet der før, med min elskede pappa ved min side. Pappan min, den store tøffe brumlebassen som aldri kunne synge "Deilig er jorden" uten å gråte (en evne jeg forøvrig ubønnhørlig har adoptert) men det gjorde jo ingenting - det var jo mørkt i salen... Jeg har stått på utsiden og klemt på en venninne i bitende kulde med tårene trillende, i sorg og avmakt over en sykdom hos en kjær svigermor som var usikker på om hun ville overleve julen. Og jeg har holdt fast min lille sterke mamma som er nær bristepunktet når hun hører Runes trøstevise "Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med", vel vitende om at det var nettopp den sangen som ble sunget da hun fulgte sitt første barn til graven en vårdag for så mange år siden.

Slekt skal følge slekters gang...Det er heldigvis ikke bare sorgtunge minner som knytter oss ulenkelig sammen til denne konserten. Takket være Tor Endresens rungende vokal i "O helga natt" fikk jeg, akkurat da han nådde den høyeste tonen, kjenne det aller første sparket i magen til min lille førstefødte. Det var i sannhet et hellig øyeblikk. Tradisjonen tro går vi alltid ut og spiser etterpå. De første årene alltid på samme sted, men siden byens beste restaurant (Cafe Flora - med den alltid flørtende og kjekke "Carlos" på pletten)la inn håndkleet for noen år siden måtte vi skifte beite.

Tilbake til den stille natt. I år hadde kvartetten fornyet seg litt i repertoaret, og en gripende fortelling om den fjerde vismann , en legende fra Etiopia, ga oss flere bilder til den hellige historien vi trodde vi kjente så godt. Artaban, den vise, fulgte stjernene og ville hilse den lille kongen på samme vis som Caspar, Melchior og Baltazar gjorde med sine gaver. Artaban hadde med tre edelstener som hyllest til den lille. Men den vise mannen var også velsignet med et stort hjerte, og han kunne aldri gå forbi noen uten å hjelpe. Historien forteller at han aldri rakk fram til kongen sin. Men på veien gjorde han så mange gode gjerninger at han ble himmelsk belønnet allikevel.

Så reiser vi oss. Synger "Deilig er jorden" med rungende allsang, tårene trillende og med julefølelse langt nede i lilletåa. Selvfølgelig er maskineriet lagt opp til pengeinnsamling og cd salg på vei ut, men hvis man klarer å sile ut det mest kommersielle, er dette absolutt, i hvert fall for meg, en perfekt og nødvendig inngangsport til de to siste ukene før jul...