Magasuget!

Dette er dagen for å filosofere litt over Den Berømte Magefølelsen. Jeg snakker ikke om følelsen av å se ut som en heffalomp på ville veier hvis man har tatt på feil topp, men den indre følelsen man får når man opplever noe fint, noe rart, noe trist, noe alvorlig, noe farlig, noe skummelt og ikke minst, noe berusende og livsnytende.

Da herrbever kom slentrende inn i livet mitt en vakker sommerkveld for 14 år siden, var det ingen som egentlig hadde trua på oss to. Han jobbet i Natotjeneste i Bosnia, og skulle bare være hjemme på perm noen dager. De dagene vi hadde sammen føltes som om en sommerfugl på størrelse med en dinosaur hadde tatt plass i magen, og jeg bare visste det, at denne mannen, han er min sjelevenn og livsledsager. 14 år senere kan jeg fremdeles kjenne på den helt spesielle magefølelsen jeg hadde den gangen, det er en god følelse å fremkalle den på kjipe dager.

Jeg kan også kjenne magen gjøre en hopp når telefonen ringer på natta, når noen ringer og forteller at jeg må sette meg, for nå kommer det en trist, vondt og ufattelig beskjed. Den har dessverre kommet noen ganger, jeg har kjent altfor mange ganger på følelsen av å rakne innvendig. Men jeg vet også at den går over, det kommer bedre dager, "this too shall past"...

Etter å ha jobbet noen år med barn i risikosonen og familier som sliter med sosiale utfordringer har jeg etterhvert utviklet en god magefølelse. Det hender jeg møter mennesker som får fram alle alarmvarsler i meg, og noen ganger er denne magefølelsen så sterk at den skremmer meg. Og jeg har ofte fått rett. Den magefølelsen, den er vanskelig å komme unna. Den forplikter, den kan ikke unngås.

Grunnen til at jeg vil skrive litt om magefølelse i dag, er at jeg var på en helt spesiell reise i går. Hadde med meg fire flotte ungdommer til Sommarland i Bø, og på hilserunden med de andre elevene fra andre skoler, spurte jeg om det var noen andre enn meg som ville ta Magasuget, den høyeste sklia med et vanvittig fritt fall. Ingen meldte seg,gitt. Jeg hadde nemlig bestemt meg på forhånd for å ta den, denne dagen ville jeg gjøre noe crazy, rett og slett bare for å føle at jeg lever... Jeg visste hva jeg gikk til, da jeg var 12 år veddet jeg med en kompis som ikke trodde jeg turte ta den, og jeg gjorde det, men hadde altfor stor badedrakt, så da jeg kom til bunnen hang hele stasen rundt leggene. Rimelig flaut!

Etter å ha sittet en stund og sett på de andre bade, kledde jeg meg om til Baywatchbadedrakta og spankulerte rolig mot sklia. To kolleger ble med for å bivåne stuntet, men jeg gjorde det kun for min egen del, for å trosse mine egne grenser og sperrer, unødvendige sperrer som hindrer oss i å leve livet. Dette er jo trygt! I hvert fall tryggere enn å kjøre berg og dalbane med et gammelt østeuropeisk tivoli...

Etter noen titalls trapper stod jeg da på toppen. Kjente pulsen hamre, men allikevel en tilfredsstillende ro innvendig. Krysset armer og ikke minst ben, det kan fort bli en følelse av en tredje fødsel hvis man glemmer den siste delen, og slapp meg utfor. Fritt fall, tiden sto stille, et vannvittig adrenalinkick, og så traff jeg vannet med et smell. For de som har sett Twilight (pensum, kommer tilbake til det ved en senere anledning) skjønner jeg nå hvordan Bella følte det da hun hoppet utfor klippen for å få et kick.

Så til sakens kjerne. Da jeg kom ut av sklia, møtte jeg to av jentene jeg hadde med på turen. Den ene jenta ble inspirert og ville prøve med en gang, hun gikk med lette skritt opp mot toppen, og satte utfor, til mine kollegers store entusiasme. Steintøff jente, vi vil ha flere som henne! Men den andre jenta, derimot, hun ville så gjerne hoppe, men turte ikke. Hun hadde tusen spørsmål; om det gjorde vondt, om det var farlig, hvordan det føltes, hun var så på nippet til å gjøre det, men hadde så mange sperrer inni seg. Og jeg visste, at dette kom hun til å angre på hvis hun ikke turte. Fordi hun egentlig ville. Dette er ei jente som har så innmari mye mot i seg, men hun lar det ikke slippe ut, hun har altfor mye usikkerhet i seg og det er så synd å se!  Til syvende og sist måtte jeg bare si til henne at dette er ikke farlig, det er bare hun og hennes vilje som kan bestemme seg for å gjøre det. Etter å ha tenkt seg lenge om, gjorde hun det. Hun gikk opp, tydelig usikker. Vi hadde lovet å vente på henne nede. Hun gikk opp trappene, sto et øyeblikk på toppen, og satte utfor. You go, girl!!! Vi vil ha flere som deg også.

En stoltere jente skal man lete lenge etter. Hun formelig svevde tilbake til de andre. Og skrøt uhemmet til de tøffeste gutta, som ikke turte. Det er mot det, å trosse sin indre usikkerhet, satse alt, og gjennomføre det. All ære til henne! Og jeg satt igjen med verdens beste magefølelse.

Jeg ønsker deg en fin helg, med god magefølelse. Kanskje du forelsker deg, kanskje du ser på barna dine som sover i sengen og du kjenner du nesten sprekker av lykke, kanskje du har gjort et godt stykke arbeid i hagen eller huset og kjenner stolthet over det du har fått til, kanskje du går en skogtur eller står på toppen av et fjell og kjenner følelsen av frihet. Store og små magefølelser. Du bestemmer.Finn den fram!

God helg!