Har du noen gang opplevd å dra til ditt barndoms ferierike, og bli slått ut av gamle, velduftende, barnslige og vemodige minner? Der befinner jeg meg nå, og dette er en hyllest til alle fedre og mødre som har jobbet på firmaer som Hydro, og gitt oss barna mulighet til å leie hytte på feriestedene på Hydrostranda, Frøystul, Haukeli og andre perler på norsk jord. TAKK!
Hver sommer fra jeg var liten har vi leid Hydrohytte, ofte på Arbuvollen. Bilen ble pakket, stappfull av sengetøy og regntøy og syltetøy og barne(s)tøy, og det tok nesten hele dagen før vi kom fram. I ettertid har jeg jo skjønt at det egentlig bare tar 2.5 timer men etter å ha fått barn selv skjønner jeg jo at det er på grensen til omsorgssvikt å kjøre i ett strekk.
Og nå er jeg tilbake. Etter 6 (!) timers reise fra Klovholt city kjente jeg det allerede i gangen da jeg låste meg inn i hytta at jo, det dufter gamle, gode minner. Det sitter i veggene. Og like mye gamle minner finnes inni den antikke støvsugeren som aldri virker, men det er jo ikke minner av det sjarmerende slaget akkurat. Fysj!
Dagen i dag har gått i gamle fotspor, over brua som er så sørgelig moderne og ikke den gamle skumle hengebrua som en gang var der, gjennom små veier og spennende stier - en helt ny verden for lille prinsesse som tronet på meisen bak. Hun ble introdusert for sin aller første "hot dog" på veien, en overopphetet, noe korpulent rottweilerfrøken som gladelig ville kose og gi oss et sommerkyss.
Tenk at verden kan være så spennende for en liten sjel! Mygg som suser lurt forbi ørene, sauebjeller som ringer i det fjerne, bekker og fosser som slynger seg gjennom ura og mamma som hopper som en gaselle over sten og busk. Den klukkende latteren kan få selv et trollhjerte til å smelte på høylys dag.
Den gamle setra ved Arbuvatn står der ennå. Det virket så langt dit da vi var små, vi pleide å ro dit, sitte ved fossen og høre lyden av sommer, og pappas ville hyl da han ble stukket av nok en klegg (han var av den engasjerte sorten). Da vi satte oss ned i grasset der i dag, kunne jeg bare lukke øynene, så kom minnene tilbake. Noen ting forandrer seg aldri. Luktene, lydene, steinene, vannet. Det er både godt, men også vemodig, og bemerkelsesverdig fysisk, hvis man bare slipper det innpå seg.
Er du på vei over fjellet på sommerstid, kan jeg anbefale å kjøre utenom Haukelitunnelen, på gamle E134 over Dyrskaret, en fantastisk liten svipp over eldgamle fjell med kampesteiner store som stivnede bergtroll, setere med heimelaga rjomegraut og geitostysteri, sau i veien og snøflekker i skyggene. Og shopping i Røldal er en liten kuriositet, jammen fant ikke vi jenter noe non food på coop også....
I morgen er det ny vandring, til nye trakter - familiepilgrimsvandringen går til Havredalen og Hermodshola. Fruen er ikke hoppende glad i huler og dype fjellgrotter, og hun prøver å overbevise de andre om at nei, rompa hennes er nok for stor til at hun kommer gjennom den åpningen der, gitt, så hun får nok dessverre stå utenfor, men de kjøper ikke den...Så jeg får nok lukke øynene, tenke på fedrelandet og komme meg inn i (og faderlig fort ut av) den hula.
Det er forøvrig meldt solvarsel - nytt begrep for min del, det vil si fare for gløtt av sol i tre dager, før et nytt lavtrykk kommer luskende over det ganske land. Vi får nyte det mens vi kan, og viktigst, la ikke solen gå ned over vår vrede.
Jeg ønsker deg en god sommerferie, uansett hvor du er på reise; hjemme, borte eller uavgjort. Måtte solen skinne bittelitt på nesa di, om du ikke blir brent, så får du kanskje i deg en dagsdose vitamin D...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar