En mild bris sveiper over gatene som en føner i nyvasket hår en tidlig morgen. Parken er ferdigdusjet og høstløvet ligger som skittentøy på gulvet. Oslo har startet uken med en skvett lunkent vann og er ren og klar for nye innrykk. Reisende fra alle kanter, med klare og diffuse mål for dagen.
Jeg står i en stappfull kupe og observerer folk rundt meg der vi står like stint pakket som et verdensrekordforsøk i antall studenter i en rød telefonkiosk. Og lager små historier om dem. Den høye mannen som lener seg inntil damen han står sammen med ser sliten ut. Rusmisbruker. kan man tenke. Bustet hår. To dagers skjegg. Gul i huden. Så ser jeg gullklokka. Og skjorta med snipp innenfor mariusgenseren. Og de velpleide hendene til damen som kjærtegner ansiktet til mannen, som er så sliten at han sovner stående. Han ser alvorlig syk ut. Jeg har sett de ansiktene før. Øynene hans åpner seg og ser trett på meg før de lukker seg igjen. Og jeg blir nesten brydd. For her i kupeen skal man tydeligvis unngå all form for direkte kontakt, hverken med øyne eller kropp. Hvordan man nå skal klare det der man står tett, tett sammen. En hoster. Ingen snakker. De fleste velger seg en vinkel og ser tomt ut i lufta uten å krysse noen andres vinkel med blikket. Andre taster frenetisk på nettbrettet sitt,mens de lytter til musikk fra de mest avanserte musikkinstallasjonerog prøver å se opptatte ut. Jeg føler meg gammeldags. Malplassert. Fremmed. Anonym. Og det er litt godt også, her kan jeg bare være.
Med ett skjærer en klirrende latter gjennom den fortettede luften, jeg skvetter litt over den høye lyden. En mor og far står ved en barnevogn i midtgangen, de holder seg til hverandre og ler mens banen rister seg gjennom tunnelen. Blikk. Flørt. Latter. Jeg stusser litt over at barnet i vognen ikke har lue på. Da det snur seg mot meg ser jeg de tre elektrodene det har festet til hodet. Familien går av ved Forskningsparken.
Så er jeg framme. Alle vil ut. Ingen vil røre ved hverandre. Et underlig kaos kaster meg ut i høstdagen som er full av fremmede lukter, take away kaffe, sirener og eksos.
Senere på kvelden runder jeg hjørnet ved den amerikanske ambassaden. Jeg kjenner jeg grøsser og merker at skrittene blir raskere. Der jeg før kunne være engstelig for lange ukjente skygger og skritt fra bakgårdene, er jeg nå mer redd for forlatte varebiler og enslige menn i politiuniform. Jeg undrer meg, hva gjør en slik hendelse med menneskene i en stor, men allikevel liten by? Kjenner de også på frykten, eller har hverdagen slukt den og gitt den avstand?
Jeg spurte kompisen min om dette mens vi spiste på den mongolske restauranten, med kinesisk personale og japansk innredning. "Vel", sa han mens han slurpet i seg nudlene, smattet fornøyd og skylte dem ned med sin andre pils. "Jeg har i grunn aldri vært redd. Kan ikke tillate meg det i denne byen. Hvis en går rundt og er redd er det ingenting som kan fungere." Han fortalte at rett etter bomben hadde han kjørt ned til sentrum, parkert bilen og stilt seg opp bak sperringene. Tatt noen bilder. Snakket med folk. Dette var før rapportene fra Utøya kom. Han har bodd i byen lenge, men kjenner røttene røre på seg. Han lengter tilbake til den lille byen han kom fra. Men hvordan skal han bryte opp når han har røtter flere steder?
"Husker du mora til hu i Judging Amy", smattet han videre. "Du ligner i grunn litt på hu". Jeg hadde akkurat fortalt hva jeg egentlig drev med. Vi hadde snakket om forsømte barn. Urettferdighet. Jus og hverdagskriser. Håp og håpløshet hånd i hånd. "Joda, du ligner", sa han. "Stor, varm, engasjert. Bare litt mindre gråsprengt". "Nei, Gudskjelov", sa jeg. Han har kanskje rett.
Vi tar farvel. Klemmer hardt og lover at det ikke skal bli et år til neste gang. Jeg kjenner fred i sjela, glede over å ha fortrolige venner som kanskje ikke treffes så ofte, men som er med i bagasjen gjennom hele reisen og hopper på og blir med på noen stasjoner underveis.
Med våte støvletter og nyinnkjøpt kåpe går jeg mot tilbake mot hotellet, mot strømmen, mot alle som har et fast blikk og mål med sine hastige skritt. Forbi mannen under taket til Narvesen med tiggerkopp og heroinknekk. Borte bra, hjemme aller best, sukker jeg fornøyd mens jeg konstaterer at røttene mine er trygt plantet på ett sted. Så får grenene svinge seg litt av og til for å gi næring og luft til fundamentet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar