Vi fløy oss over sjø og land til Tyrkia sitt flotte land,vi badet,spiste,shoppet litt,men hører dog best hjemme....
Jeg har aldri hatt flyskrekk. Og har ikke utviklet det heller etter siste døgns hendelser, men jammen godt jeg ikke er av den nervøse typen, det kommer godt med å holde hodet kaldt når det gjelder.
Vi har lagt bak oss en herlig uke ved Tyrkias varme strender og sinnet er fullt av spesielle opplevelser for liten og stor. For ei som aldri har flydd før var denne uka en vending i livet, store blå øyne har kikket rundt seg og snust inn alle lukter og lyder, hunder og katter og papegøyer og fisker og bølger og vind og lyn og storm og....ordene har ikke kommet enda men jeg ser at harddisken er proppfull! Mandagen var vel ytterpunktet for frubever der den startet med himmelsk massasje og ble avsluttet med ny tatovering: Mann og barn har blitt risset inn i huden, for riktig å understreke hvor man hører hjemme. Det er ingenting bedre enn hjemmebasen, den lille familien min betyr absolutt alt.
Så, hjemreisen. Supermom hadde nok en gang planlagt til minste detalj hva som skulle være i bagen, når man skulle sove og hvor man skulle tisse, og alt gikk nøyaktig etter planen fram til vi hadde sittet en time ved gaten(ja, man må jo være ute i god tid!). Da fikk vi vite at flyet var forsinket og vi måtte vente ytterligere en time. Perfekt, sukket fruen, hvordan i all verden skal dette gå, frøkna er allerede steintrøtt og viser (foreløpig)små tegn på divanykker, i visshet om at registeret er nokså stort og dette kan nå uante høyder...Dette skjedde imidlertid ikke, barna var utrolig samarbeidsvillige og det skulle vise seg å komme godt med...
Vel plassert i flyet spente vi oss fast og vendte nesa mot sola for å nyte de siste strålene. Flyet takset ut på rullebanen, tok en liten runde......og endte tilbake de vi kjørte ut. Så kom den første meldinga fra cockpit. En lampe for feil ved et filter hadde lyst på vei ned, filteret hadde blitt byttet og derfor var flyet forsinket. Men nå lyste lampen igjen, og de ville ikke ta av før det var sjekket på nytt. Okei, tenkte vi, da sitter vi bare her så lenge. Sprettet en brusboks, tok opp litt mat. Og da kom bussen. Det var visst ikke lov å sitte i flyet mens det ble sjekket, så: Inn i bussen med flere hundre passasjerer, stapp dem inn i en transithall, vente vente vente....prinsessen holdt på å rakne av trøtthet, prinsen boblet over av oppdemmet energi og frubever var nokså het i topplokket - hun hadde jo kledd seg for norsk vinter og ikke varmflyplassventemodus....
Etter halvannen time ble vi stappet inn i bussen igjen, tilbake i flyet, ny runde med sikkerhetsprosedyrer (fulgte nok ørlite grann ekstra med denne gangen må jeg innrømme) og ny runde på rullebanen......men den gang ei - nok en gang stoppet motorene og den stemmen jeg helst ikke ville høre kom atter en gang mumlende ut i høyttalerne: Lampen lyser, selv om filteret er byttet to ganger Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det finnes ikke andre fly, dere må belage dere på å overnatte på et hotell og kanskje vi kommer hjem i morra hvis vi er heldige. Jeg hørte ikke resten. Delvis fordi min lille håpefulle hadde mistet alt håp om å sove, og delvis fordi det raknet litt innvendig hos bevermor. Jeg var særdeles lite motivert for en meningsløs natt i ingenmannsland.
Telefonen hjem med en noe kjedelig melding om at "hei, jeg kommer nok ikke hjem i dag, nå skal du høre..." ble overdøvet av ny spaking i høyttaleren. O, lykke! For en deilig beskjed: De hadde sjekket flyet grundig og ikke funnet noe galt annet enn en lampe som lyste, og piloten hadde tatt en avgjørelse om at vi vendte snuta hjemover. Ny sikkerhetssjekk, kø på rullebanen, opp i lufta og hopplahei, da var vi i gang! Spent godt fast ristet turbulensen minsten i drømmeland, og etter en stund kom den rustne røsten til piloten igjen...:vi landet ikke på Rygge. Flyet måtte rett til basen i Oslo for en sjekk. Og det ble satt opp buss til Rygge. O, gremmelse! Men dog, vi var på vei hjem til gamlelandet. Og det var atskillig bedre enn et svett hotell...
Da merket jeg samholdet blant oss småbarnsforeldre: Vi hjalp hverandre med praktisk ting, kom med støttende oppmuntringer og forsøkte å overdøve ulende klager fra nybrente pensjonister som har vært i villaen sin i fire uker og ble sinte fordi de ikke kom hjem med en eneste gang. De stakkars flyvertinnene gjorde sitt beste: en av dem sa hun skulle helst kjøre oss hjem personlig hver og en passasjer, men kunne dessverre ikke trylle. De ga oss informasjon underveis, vann, gode trygge smil og stødig hjelp.
Med landingshjulene dunkende på bakken hev vi oss over telefoner og forsikret oss om at forsmådde ektemenn og andre sjåfører hadde kjørt i racerfart til Oslo, og med babyer på armen og verkende bicepser fløy vi med supermomdrakten gjennom taxfree (O, lykke, dette hadde vi ikke fått om vi hadde landet på Rygge, aldri så galt at det ikke er smågodt for noe) og der var jammen kofferten også, og kyss og klem og hei igjen til ventende på andre siden av sinte tollere (skulle bare mangle om vi ikke ble sjekket i tillegg!) var det rett i bilen og ut på highwayen....PUH! Tre timer senere var verdens mest fleksible barn i seng, og bevermor stupte i seng og prøvde å lande selv.
Moralen må da være: Det nytter ikke alltid å planlegge når man skal sove, tisse, spise. Det kan være lamper som lyser selv om det ikke er noe galt - som kan tvinge fram krisehåndteringsevnen til hver og en. Og når man må sette alternativer opp mot hverandre - pest eller kolera - innser man at borte bra, men hjemme (når man omsider kommer seg dit) er aller aller best.
Thank you for flying Norwegian.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar