Politisk inngjerding rundt herregården

Jeg har et problem.  Og vurderer å saksøke høyere makter som til stadighet hindrer meg i å utføre nødvendig malerkunst på stakittgjerdet mitt.

Jeg skriver mitt stakittgjerde, av den enkle grunn at for tre år siden insisterte jeg på at jo, det må vi jo ha, som bor på landet. Jeg fikk gjerdet, under forutsetning av at jeg malte det selv. Som innenriksminister har jeg ansvaret for orden innenfor herregårdens dører, så dette kan jo klassifiseres som et utenriks konsulentoppdrag. Lite visste jeg hva som ventet. For dette gjerdet skal jo males, ikke bare ett strøk men ett til og enda ett og jammen når det har gått et par år, trengs det nok et strøk!

Hinder. Uten sidestykke. For hva har skjedd de siste to somrene, når 363 trepåler smått begynner å hyle etter mer maling? Jo, i det sekund jeg vurderer å ta på meg kunstnerdrakt og pensel, bestemmer himmelen seg for å sløse rikelig med vann over både hus og gjerde. Det eneste som har vært mulig å gjøre, er å vaske av grønnaktig slimskitt, med skurefille og grønnsåpe, og jeg kan tenke meg at forbipasserende har fått seg en riktig så god, kneggende latter når de ser at jeg spyler av såpen, mens Vårherre sender nok et tonn vann over hagen.  De kan le, men gråten tar meg.

Så er spørsmålet, hvem er ansvarlig for denne farsen? Utenriksministeren, som burde ha advart innenriksministeren om at dette kunne by på atskillige timers tenners gnissel? Forsvarsministeren, som ikke kjøper argumentene om at disse trepålene kan være et utmerket forsvar mot blodtørstige vampyrer (ja, litt inspirert blir man jo etter en regnfull sommer og tre sesonger True Blood...)? Helseministeren, som burde ha skjønt at denne frustrasjonen var direkte helsefarlig for innenriksministerens mentale  tilstand, eller Statsministeren, som har det overordnede ansvaret uansett vær og vind? Jeg tror jeg kan konkludere med at kirkeministerens stilling henger i en tynn tråd, av den enkle grunn at noen kanaler åpenbart har sviktet i kommunikasjonen med øvrighetas enorme trang til å bløte oss opp til alle døgnets tider.  

Som fornyings - og administrasjonsminister og familieminister har jeg lyttet til utenriks-  og miljøvernministerens råd om å slappe av og vente på bedre tider, ikke la meg stresse over alt dette regnet. Blir det finvær, ja så skal det males. Blir det nedbørsrekord, er det nok av innerikspolitiske utfordringer å ta tak i. Samt litt mer True Blood.

Så - forhåpentligvis blir gjerdet malt en vakker dag. Om jeg angrer? Nei, hva skulle alternativet vært? Skigard (kan'kje vara evig veit du), tuja (som sikkert blir brun av alt regnet) eller rett og slett ingenting (ikke et alternativ, med små barn og nye fartsrekorder fra hyttefolkets helgeutfart)? Nei, det beste med stakittgjerde er i mai, når bjørka spretter sine lysegrønne museører, himmelen er lyseblå, flagget er heist og 17.mai toget går taktfast forbi herregården,da er jeg fast bestemt på at jo, dette var riktig gjerdevalg. Uansett vær og føre.

Ha en strålende sensommer, med eller uten malerkost!