Ja, er det ikke vakkert. Ikke engang Ole Brumm slipper unna. "Heffalompens Halloween" er lest så den er fillete hjemme i beverhulen, og prinsen får grundig innføring i hva som er den optimale festen. Grøss og gru.
...sjelden har jeg vel kjent mer motstridende følelser enn nettopp med denne type feiring. Jeg har alltid sagt til både meg selv og andre at jeg ALDRI skal feire Halloween, ikke bare fordi det opprinnelig er en fest for å feire de døde og hylle alle mørke krefter, men også fordi det er en ultrakommersiell amerikanisert ny trend som tjener bøttevis av millioner på barnehagers behov for høstaktiviteter i en mørkegrå hverdag. Det var fram til jeg fikk barn. Og kom opp i det evige dilemmaet som sikkert mange med meg må lide oss gjennom, med fare for å svelge så mange kameler at man får rent halsbrann. For jeg vil jo ikke at min sønn skal bli den eneste i klassen (når han nå om en liten evighet - som plutselig ikke er så langt unna allikevel - går på skolen) som ikke er med på moroa? Bare fordi jeg har mine prinsipper? Eller??
Det er på tide å registrere kamelene som formelig står i kø for å hoppe inn munnen, men først må jeg spenne kroppen og treffe meg selv i den berømte døra så hardt at det blir et solid blåmerke i panna. Hvorfor?
Jo, fordi jeg alltid selv har vært fascinert av de samme kreftene som Halloween er med og feire. Hvorfor vet jeg ikke. Alltid vært sånn. Bøkene om "Den vesle vampyren" Rudiger von Slotterstein ble også lest fra perm til perm, innholdet var en smule verre enn Heffalompen noen gang kommer til å bli. Jeg har slukt "Twilight" bøkene, sittet på kino og hatt orgie i vampyrromantikk når de endelig kommer på film: filmer produsert i den verste Hollywood stil - samme bransje som suger kinobillettpenger ut av den ene lomma og Halloween penger ut av den andre lomma. Hvordan kan jeg da klage på at prinsen er ekstatisk over hvor spennende det var med den vampyren han så på barnetv i går ?
Jeg slenger meg ned på sofaen på kvelden, ser tre sesonger "True blood" på rappen, først og fremst fordi det er en særdeles spennende vampyrserie, men også fordi det er så surrealistisk og virkelighetsfjernt at det er en deilig måte å koble ut heftige inntrykk på jobb. Jeg har "Sagaen om Isfolket" på sengekanten, rett og slett fordi den enkle form for husmorporno er som skapt til å sovne med smil og ikke puls.
På krimtimen på P1 søndag (ja kall meg gammeldags men mp3 er dessverre ikke helt for meg, venninnene mine holder på å dåne når de hører hva jeg fyller hodet med en søndag formiddag) ble det debattert om vi kan tåle krim i disse tider etter 22.7, når virkeligheten med de blodigste detaljer overgår selv Jo Nesbøs utfattelig kreative hjerne? Jeg vet ikke svaret. De siste dagene har jeg med egne øyne opplevd hva et menneskes handlinger kan gjøre med en familie, og virkeligheten deres er ikke som skrevet i en krimbok, den er verre enn det: Vi vet at det har skjedd. Det er ikke fantasi. Det er litt tidlig å si, om virkeligheten har innhentet meg i så stor grad at jeg ikke lenger er i stand til å glede meg over en god krim, eller om den fremdeles kan gjøre sin nytte tross hverdagens dramatiske vendinger.
En god venninne la ut noen bilder her om dagen, hele familien med Halloweenkostymer, fine og flotte, og to barn som sikkert synes foreldrene var de kuleste i hele verden. Jeg elsker å kle meg ut. Har til og med en hjemmemekka draculadrakt på loftet. Men ennå sitter den langt inne å gå sammen med prinsen i høstmørket og tigge godteri på en aften der man feirer død og pine. Den kamelen ruller ennå rundt i munnen.
Men kanskje jeg kan forklare han på en enkel måte at mamma syns det er dumt å feire at noen er døde. At man ikke trenger å bruke masse penger på kostyme og stæsj for å kunne ha en flott fest. At det kan være hyggelig å gjøre noe sammen når høstmørket tar overhånd og gjør dagen trist og grå. Og kanskje, jeg sier kanskje, vil dere få besøk av oss en sen kveld i oktober.
Med "True Blood" på dvd, og "Isfolket" fremdeles på nattbordet,velger jeg (foreløpig) å la meg underholde. Og kamelen som jeg svelget motvillig i stad, er nå skylt ned med et bedøvende glass vin. Velbekomme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar