Jeg har alltid vært redd for å være alene på hytta. En gang skulle jeg lese til eksamen, og hadde psyket meg opp til å være der to dager og prøvde å glede meg, og ikke tenke på alle rovdyr og spøkelser som garantert lurer i de mørke skoger. Jeg la meg tidlig, for å sove bort frykten. For så å oppdage at sengene var fulle av maur...samtidig som det kom monstrøse lyder fra nabohytta...Kl 0030 dro jeg hjem, kjørte som et (mar)svin og dukket opp til en forbløffet makker som fikk bekreftet en gang for alle at jeg ikke er helt i vater. Det bør nevnes at jeg i ettertid fikk vite at naboen hadde hatt leirbål, og lydene var egentlig helt naturlige for en slik setting. De hadde sikkert hatt litt maurkverk til overs også.
Denne gangen har jeg brukt uka til å grue meg til en liten, men for meg stor og umulig utfordring av teknisk art. Jeg bestemte meg nemlig for å ta meg meg de to herskapelige arvinger alene på hytta, og der er det et brønnhus som jeg må skru på diverse kraner og plugge inn kontakter for å få koblet vann til hytteveggen. De som kjenner meg vet at jeg er en katastrofe på tekniske ting, jeg kan ikke slå på et stereoanlegg engang uten å ødelegge det. Og forsøker iherdig å unngå alt sånt tøys. Denne gangen var det ingen vei utenom, og den velkjente sommerfuglen i magen begynte å ligne stripete dinosaurer innen jeg var framme. Men....jeg gjorde det, og klarte det! Nå skal det igjen nevnes at....det ikke var mer vann i brønnen enn til en kanne, fordi det var gått en sikring og ingen kunne gjøre noe med det denne helga, men jeg hadde i hvertfall ikke gjort noe galt! Tror jeg...Vi har klart oss bra så langt. Mer vin, mindre vann.
Dagen har gått med til videre oppussing av det nye tilbygget, et flott eksemplar av en barnehytte oppi lia, med blikktak og det som var til overs av bestefars materialer. Og det lille som var av blåbær, har vi plukket, ja, vi måtte jo ha et lokk, for sånn er jo visa...og mens minsten satt i lyngen og ventet på servering, svinset vi andre rundt i og håndplukket de nydeligste bær mens vi nynnet på vers etter vers uten riktig å kunne hele sangen...men det gjorde ingenting, for bær ble det, og det så jo ut som rene massakren når de klinte stasen utover hele trynet mens mor tenkte på all nylonvasken som måtte anvendes når vi kommer hjem. Herlig syn, fantastisk lyd: klukkende latter, tindrende barneøyne, vind i håret og blåbær i rompa, en dag som vil brenne seg fast i minnet som den dagen verden sto stille en liten time, og alt man kjente på var overveldende morskjærlighet.
Så skal det jo sies, dette ga i grunn mersmak. Ingen maur, ingen naboer med skumle leirbål, litt lite vann men desto mer blåbær, fornøyde små og en mor med sjelefred, så lenge det varer.
Takk for turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar