For noen år siden fikk jeg spørsmål om å synge på Allehelgensaften, på en minnegudstjeneste for de som har mistet sine kjære i løpet av året. Jeg sa ja, kjente godt de som skulle spille, og avtalte hva vi skulle øve på.
Dagen kom, med snørr og tårer, grums i halsen og frufeber var høyst sengeliggende. Jeg kunne jo ikke avlyse, men prøvde å sove så mye jeg kunne for å samle krefter. Klokka var stilt en halvtime før jeg skulle være der, kjolen som jeg hadde kjøpt nylig hang pent over stolen, klar til bruk.
Alarmen ringte, fruen hoppet i kjolen, heiv seg i bilen og følte seg ganske så pigg. Vel framme i kirka, låste jeg bilen, så nedover kjolen, og gispet...Kjolen var så kort at den gikk i ett med jakka, den var betagelig kortere enn jeg husket den var sist jeg brukte den...(hadde jeg ikke vasket den tro?)og kløften...hjeeeeelp, dypere enn Samariakløften på Kreta....men akk, så liten tid, jeg rakk ikke skifte nå!!! og strømpene - DE VAR LYSEBRUNE! Kunne de ikke vært sorte i hvert fall, så englene kunne dale litt i skjul?
Vel vel, gode miner til slett spill, jeg trippet inn i kirka og satte i gang å varme opp. Prestefruen spurte om ikke jeg frøs, så tynnkledd jeg var (hun ville vel helst si at jeg var noe kortkledd men formulerte seg kløktig der gitt) men jeg kvitret neida, dette skal gå så fint så, og kjente kaldsvetten sile nedover ryggen...hvordan skulle dette gå?
Presten spurte (sannsynligvis før han helt la merke til hvordan jeg hadde kledd meg) om jeg kunne bistå med å tenne lys ved gulvet mens han leste opp navnene til de døde, og jeg sa joda, det skal nok la seg ordne. Svette svette, dette kommer til å gå rett til....Helgeroa....Men rett før det hele startet kom han bort, hostet diskret og spurte: Kunne vi heller gjøre det slik at jeg leste navnene, slik at han kunne bøye seg ned og tenne lys? Jaså, han hadde lagt merke til frk. bibelstripp han også ja . Herre min skaper, dette kunne jo bli riktig så interessant...
De sørgende kom inn, sortkledde og snufsende, preget av stunden. Jeg vet jo hvordan det føles, har jo sittet der selv, og må vel innrømme at jeg håpet de skulle være såpass i sin egen verden at de ikke la merke til den vulgære syngedamen de hadde fått tak i, sittende på podiet på den reneste utstilling. Jeg så meg febrilsk rundt i salen, og tror ikke jeg så noen kjente. Noe som i og for seg var et mirakel, det var jo ikke store sognet heller.
Minnegudstjenesten gikk sin skjeve gang, syngedamen sang så pent hun kunne, og lysene ble tent på en høyst sømmelig måte. Det var tilsynelatende ingen som merket det noe spesielle antrekket denne hustrige høstkvelden. Vi sendte de sørgende avgårde i mørket etter endt seremoni og jeg fortet meg hjem til beverhulen, pakket meg inn i tre lag med ull og lovte dyrt og erkehellig at den kjolen, den skal aldri mer brukes.
I hvert fall ikke på offisielle oppdrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar