Hvordan oppsummere et halvt liv i få setninger? Det er jo så mye som preger oss på reisen...!
Sist søndag var jeg i barnevelsignelse til min elskede lille bevernevø. Det var en spesiell og fin stund for den nye lille familien! Og det var en dag der jeg fikk tid til å gruble litt over Den guddommelige makt, og avmakt, her i vår underfulle verden.
Jeg har blitt født inn i, døpt og vokst opp, konfirmert og til slutt giftet meg i Den Norske Kirke. For ikke å glemme alle avskjedene med flotte mennesker som har gått videre inn i evigheten.
Jeg har gått på Søndagsskolen, kjent på spenningen når fiskene på velkomstkortet var så mange at vi kunne få en stor stjerne, og søndagsskolebladet lå trygt inni den lille posen med fine bilder på. Jeg har vært med mamma som var leder for Hobbyklubben, en "snille pikers syforening"for sognets søte små døtre. Kanskje jeg allerede der begynte min karriere som Det Sorte Får, hvem vet. Barnekor i gamle Klyvekjærka, etterfulgt av Miniteamet, med en spinn gæærn organist som hadde ringer i øret og skinnjakke kulere enn Jon Bon Jovi. Og sist, men ikke minst, Nenset Ungdoms Team.
NUT (som i "gi fem en klem før du går hjem" - kjærligheten seirer - Solmyrås og Europaturneer ) har gitt meg en uvurdelig ballast gjennom ungdommen og har vært med og forme meg til den jeg er i dag. Gjennom sang, bønn, samtaler og samhold var vi som en organisme, og nok av tid til romantikk:det myldret av kjærester, som mange har beholdt og tatt med seg inn i ekteskapet.
Tross samhold og fellesskap, kjente jeg på en rastløshet som jeg ikke ble kvitt. Jeg hadde mistet en søster midt i det første sårbare trappetrinnet til ungdommens verden, og det skulle prege meg lenge. Jeg var sint, tvilende, urolig, grublende og ustabil. Kanskje det ikke syntes så mye, men en dag fikk jeg plutselig nok. Jeg brøt, tvert, valset ut av kirka som 16 åring, smalt igjen kirkedøra og bestemte meg for å prøve ut de grensene som en gang var satt.
Ungdomsårene raste avsted,en lang reise som kunne endt riktig så galt for Familiens Sorte Får. De stakkars foreldrene mine fikk gjennomgå til tider, de skulle kanskje ønske at jeg bare kunne roe meg og falle inn i rammen som de andre i syforeningen. Men jeg tror de skjønte at jeg bare måtte gjennom dette. De ventet på natten til jeg kom hjem. De belønnet og oppmuntret meg når jeg klarte eksamener, og støttet meg når kjærester ikke var like snille som jeg trodde de var. De kjørte og hentet, kjeftet og klemte, og ventet nok på at stormen skulle stilne.
Det gjorde den. Og en dag stod de der igjen, gamle venner fra kirka, som var blitt voksne. De var de samme, bare voksnere. Og jeg kjente igjen på fellesskapet med å synge sammen, være på tur, engasjere meg i barna og formidle gode verdier jeg selv hadde fått med meg på ferden. Gode år med ledelse i barnekor og simen- treff, turer og gudstjenester, forkynnelse og glede. Og midt i alt dette kom sorgen igjen. Den traff oss i ansiktet, igjen og igjen. Min elskede pappa. Hans beste venn. Andre gode venner. Svigermor. Alle disse ga små drypp i den urokkelige troen på en Allmektig Skapers vilje til å gjøre alle ting gode, og til slutt satt jeg atter igjen med en følelse av uro. Tvil. Sinne. Oppgitthet. Selv om jeg fortsatte arbeidet, var det ikke med den samme gløden. Og til slutt våknet jeg en dag og var helt tom. Jeg sa fra meg alle verv, lønnede og frivillige. Og kjente samtidig på frustrasjonen - skal jeg da aldri finne roen i dette? Skal jeg alltid være den som enten er av, eller på?
Tilbake til sist søndag, og tomhetsfølelsen på femte rad. Jeg kunne jo salmene på rams, jeg visste nøyaktig hvilke ritualer som stod for tur, men det fantes ingen glede i det jeg holdt på med. Det stresset meg, jeg var taus og grublende i bilen på vei til selskapet. Da jeg nevnte tankene mine for herrbever, så han på meg og sa så fint: "men kjære jenta mi, du har ikke tenkt på at du kanskje har fått et annet kall?" Jeg spurte hva han mente, og han sa at det å jobbe som hverdagsengel for så mange barn med så tøffe utfordringer i livet, krever nok så mye krefter at det ikke er plass til mye annet engasjement. Han mener åpenbart at det er en type kall i jobben jeg gjør. Guds kall eller ei: da han sa det, falt det en ro over meg, og mange mange biter falt på plass.
Joda, barnetroen står fast den. Den tar bare litt andre veier enn jeg hadde tenkt. Så får Det Sorte Fåret holde seg på den smaleste sti så lenge, og vente på neste veiskille, rasteplass, falne trær eller grønne friske skudd...
Måtte reisen videre bli fylt med visshet og ro, midt i hverdagsstormen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar