Når kruttrøyken stilner

"La ikke hjertet bli grepet av angst"...var en av mange utdrag fra Bibelen som ble lest under dagens messe i Oslo Domkirke. Det er ikke så lett å la  vær, når så mange opplevde helvete på jord fredag 22.juli.

"80 er det magiske tallet denne helgen",sa jeg til mammaen min da vi snakket i telefonen fredag morgen. Jeg siktet til mengde mm nedbør som var meldt i helgen. Da jeg våknet opp lørdag morgen, etter å ha sittet hele fredag kveld og forsøkt å ta inn over meg det ufattelige, så jeg et fryktelig tall på tvskjermen. "Minst 80 døde funnet på Utøya." Sjelden har jeg grøsset så intens.

Hvordan skal vi forklare dette for de små barna våre? Den verden de kjente som trygg og sikker, blir snudd på hodet gjennom denne massakren, midt i vår egen hovedstad og på en sommerleir for uskyldige, engasjerte ungdommer som kjemper for demokrati - åpenhet - mangfold og fred.

Jeg valgte den enkle versjonen. Fortalte femåringen at noe fælt hadde skjedd i Oslo, at det var en slem mann som hadde laget en bombe som hadde ødelagt mange hus, og panget mange mennesker så det var mange som hadde blitt syke og var døde, mamma og pappa kom nok til å snakke mye om dette i dag og være litt triste, og radioen kom sikkert til å stå på litt høyere enn vanlig. Han spurte hvordan det gikk med slottet, og spesielt Kongen, og jeg sa at slottet var tryget og Kongen var på et sikkert sted, så det skulle gå bra. Det virket som om det var tilstrekkelig informasjon i denne omgang.

Så hører jeg i dag at denne mannen har planlagt massakren i 9 år. Og tenker at denne ondskapen er nesten som kreft, den spiser kroppen opp og hvis man ikke får medisin tar den kontroll og bestemmer vår skjebne. Ondskapen til denne mannen har gått lengre enn kreft. Den har ikke bare spist opp mannen innenfra, den har ikke bare beseglet hans skjebne, men den har også beseglet skjebnen til mange mange andre menneskeliv for evig tid.

Jeg nekter å plassere det norske flagget på mitt profilbilde. Jeg nekter å la den mannen, som kaller seg nasjonalist, få gleden av å se det. Jeg nekter å se på dokumentet han kaller et manifest, rett og slett fordi han ikke fortjener min oppmerksonhet. Han skal ikke få fokus, det er ikke verdig de som er ofre i denne hendelsen.

"La ikke hjertet bli grepet av angst". Det er jammen ikke lett, hvordan kan man klare det? Vel, jeg velger å tolke det slik at kroppen kan bli grepet, det er en helt naturlig reaksjon når vi møter fare og ondskap. Men vi må ikke la hjertet vårt bli grepet av angst, vi må ikke bli handlingslammet, vi må ikke la slike mennesker vinne. Vi må fortsatt kjempe for fred og demokrati, med hjerter som er grepet av kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet, respekt og mangfold. La heller det være ettermælet til alle de som måtte bøte med livet.

Dette vil prege resten av livene våre, til de som overlevde, pårørende til de som ikke overlevde, venner, familie, bekjente, lederne våre og resten av folket. Våre barn vil ha dette med seg som en del av historien.Vi sørger med dere. Og ber om Guds styrke i den tunge tiden fremover.