En romjulsdrøm...

Min barndomsjul var i mange år Selve Malen for julefeiring. Vi sto opp usannsynlig tidlig. Bror og jeg som gikk i kjelleren for å ta opp de vanvittige (for oss) mengdene med pakker som mamma hadde ruget på i ukesvis. Klemte forsiktig på pakkene mens vi la dem under treet, gjettekonkurranse på hva som kan være inni. De voksne som kom tuslende og mamma som dekket på de lekreste pålegg på krystallfat og den nest fineste duken. Tre nøtter til askepott. Donalds jul. Alle som skulle bade på rekke og rad, storesøster som okkuperte badet i to timer og brukte opp alt varmtvannet til pappas store forargelse (like festlig hvert år)...

På med bunader, hente bestemor som skulle inspisere julestua med pappa mens vi andre var på gudstjenesten. Klokkeklang fra kirka mens vi gikk snarveien over skogen. Deilig er jorden i allsang med en liten kribling i magen som sa at nå er det snart ferdig - nå kan vi dra hjem og spise bare sånn kjempefort og så endelig åpne de fristende pakkene under treet. Så ble det aldri spist sånn kjempefort. Sadistiske mamma skulle alltid vaske opp istedet for oppvaskmaskinen, bare for å dra ut tida. Jeg furtet fordi han snikete broren min ALLTID  fikk mandelen (hvordan han klarte det er fremdeles et mysterium)og ettersom vi ble større endte det faktisk med at mamma tok det for gitt at jeg aldri ville få den FORDØMTE mandelen så hun kjøpte alltid en trøstegave til meg som hun delte ut sammen med marsipangrisen.

Og endelig var det pakker. En og en ble delt ut, pappa viste seg fra sin mest barnslige side og frydet seg over å oppnevne seg selv til Den Store Allmektige Pakkesjefen. Jeg glemmer aldri den gleden den gang jeg pakket opp mitt første lille orgel, en spe start på en heller miserabel karriere som tangentmisbruker. Og mamma fortalte hvert år om den første julen hun og pappa feiret sammen og pappa lurte henne med å pakke inn en eske med vedkubber, med et liten ring helt nederst.

Bestemor ble fraktet hjem, vi hoppet ut av finstasen og inn i pysjen, førte med sirlige bokstaver navn og adresse i de nye skoledagbøkene og hørte på den nyeste kassetten til aha. Natten senket seg, barna krøp fornøyde til sengs og mor i huset listet seg rundt med raggete julestrømper til hver og en, fylt med de rareste ting.

Nå når jeg har blitt voksen, har jeg omsider innsett at man ikke kan feire julen på nøyaktig samme måte som man gjorde før i riktig gamle dager. Men man kan med hell ta med seg elementene i det, de små men viktige tingene som gjorde julen til årets høydepunkt.

Så er dagen der... Rundstykkene bakes, pakkene legges under treet (ja mor måtte klemme bittelitt på dem i år også), frokosten inntas med krystall og stettglass (et aldeles lite kunstverk med en halvannet årig prinsesse) barna kastet ut akkurat i tide til "Tre nøtter til Askepott", mor som dusjer i kaldt vann (humrende fordi hun tenker på sin salige far) og etterpå er det kirkegang med fakkeltog hjem, lang middag med dessert (så får beverbror vinne mandelen der han skal feire jul) og frubever nei hun tar oppvaskmaskinen i bruk, det får da være måte på. Pakketid, en og en, fornøyde hvin fra små og store, og mor som lister seg rundt med julestrømper når alle er pakket under dyna.

Full av glede, forventning, høytid og vemod, følelser fra hele spekteret er pakket inn i en stor eske med sløyfe på, klar til å pakkes opp på julaften morgen. Når pakken nesten er tom, sent på kvelden, har det tidligere ligget kun en følelse igjen, og det er en blanding av tomhet og antiklimaks. Men ikke i år. Det siste jeg hvisket i øret til herrbever da vi la oss (skrekkelig tidlig på en julaften, på en tid da de fleste ikke engang har begynt på pakkekalaset)var at det var ingen tomhetsfølelse denne gangen, mer en forventning av at nå begynner den - ferien som vi lenge har lengtet etter og jobbet for.

Sene morgener, soving på skift, Den Hellige Fisketuren 2. juledag, felles frokost med pålegg på krystallfat, film og popcorn i sofaen, pysjamas hele dagen hvis man vil melde seg helt ut, mormors oksestek og gode venners lag, kino og lange gåturer - romjulen er spekket med gode gyldne øyeblikk der man kan hente krefter og bygge opp ny energi til ett nytt og krevende år. En romjulsdrøm? Ja, like fint som en drøm. Men høyst virkelig hvis man bare vil.


Fortsatt gledelig jul. Måtte julestjernen skinne helt til påske.

Inspirert av den snøfillete utsikten fra kontorvinduet...

Historien om Fader Frost…

I et land langt, langt borte, et sted i Russland, bodde en ond stemor, hennes stedatter og hennes egen datter. Hun var svært glad i sin egen datter, uansett hva jenta gjorde fikk hun mye skryt og kjærlighet fra moren. Men det var lite kjærlighet å få for den stakkars stedatteren. Selv om hun var aldri så snill, fikk hun ikke annet enn straff.

En dag sa stemoren til sin mann: Nå, gamle mann. Jeg vil at du skal ta datteren bort fra mine øyne, bort fra mine ører. Du skal ikke ta henne med til ditt folk i den varme landsbyen. Du skal ta henne ut på den store, øde vidden til frostens rike. 

Den gamle mannen ble svært lei seg, begynte å gråte, men gjorde allikevel som kona sa, og hjalp den lille jenta ned i sleden. Han ville så gjerne dekke henne med et saueskinn for å beskytte henne mot den strenge kulda, men turte ikke. Han visste at kona sa på dem fra vinduet, og var veldig redd. 

Og så dro han med sin vakre datter innover ødemarken, kjørte sleden helt inn til skogen, og etterlot henne der alene. Han fortet seg tilbake, for han var en god mann og ville ikke se på sin datter dø i den fryktelige kulden.

Alene, helt fullstendig alene, var den søte lille jenta forlatt i den øde og kalde skogen. Livredd, med knust hjerte, ba hun høyt alle de bønner hun kunne huske å ha lært.

Da kom Fader Frost, den Allmektige Hersker i det området. Kledd i pels, med et langt, langt, hvitt skjegg og en skinnende krone på sitt hvite hode. Han nærmet seg jenta, så på denne nye vakre gjesten og sa : “Kjenner du meg, lille venn, Frosten med rød nese?”

“Vær velkommen, Fader Frost” svarte jenta forsiktig. Jeg håper vår himmelske Fader har sent deg for å redde min syndige sjel.” 

“Sitter du godt, kjære barn”? spurte Frosten. Han var bergtatt av hennes skjønnhet og høflige tale.  

“Ja, takk, jeg har det fint”, svarte jenta, selv om hun nesten ikke hadde pust igjen fordi hun var kald helt inn til margen.

Frosten, lystig og glad, beveget på grenene i skogen og pustet så luften ble helt full av is, men jenta fortsatte å si, med blålige lepper og lav stemme: “Jeg har det veldig fint, Fader Frost”.

Frosten visste nemlig om alle menneskers svakhet. Han visste svært godt at få mennesker er utelukkende gode og snille, og han visste at ingen mennesker var i stand til å kjempe lenge mot frostens makt, vinterens konge.

Den lille jentas snille vesen sjarmerte gamle Frost så mye at han bestemte seg for å behandle hennes annerledes enn de andre. Han ga hennes en stor, tung og stappfull kiste fylt med de nydeligste saker. Han ga henne en kostbar kappe kantet med den vakreste pels. Han ga henne silketepper – lette som fjær men varme som et mors fang.  For en rik jente hun var blitt! Og for noen flotte gaver hun hadde fått! Og i tillegg til alt dette, ga Fader Frost henne en blå “Sarafan” som hodesmykke, dekket med sølv og de vakreste perler. Da jenta tok den på, ble hun så vakker at selv solen smilte til henne.

Den onde stemoren var på kjøkkenet, travelt opptatt med å lage pannekaker til måltidet som var vanlig å servere presten og venner som kom på besøk etter begravelsen når noen var død.

“Nå, gamle mann,” sa kona til mannen sin. “Nå kan du ta sleden ut til den øde vidden for å hente den døde kroppen til datteren din, så kan vi begrave henne”. 

Den gamle mannen dro av sted. Og den lille hunden i hjørnet på kjøkkenet logret med halen og sa: “Voff, voff, den gamle mannens datter er på sin ferd hjem, glad og lykkelig som hun aldri har vært før, og den gamle konas datter er ond slik hun alltid har vært”.

“Til still, ditt dumme beist”, kjeftet kona og slo hunden.

“Her, ta denne pannekaken, spis den og si: Den gamle konas datter vil bli godt gift snart og den gamle mannens datter vil bli begravet snart”.

Hunden spiste pannekaken, og begynte på nytt:  

“Voff, voff, den gamle mannens datter kommer hjem, rikere og gladere som hun aldri har vært før, og den gamle konas datter går rundt her, ondere slik hun alltid har vært.”

Den gamle kona var rasende på hunden, men til tross for pannekaker og harde slag, gjentok hunden de samme ordene om igjen og om igjen.

Noen åpnet porten til huset, det hørtes glade stemmer og lystig latter. Den gamle kona så ut, og satt seg rett ned i ren forbauselse. Der var stedatteren, lik en prinsesse, lystig og glad, kledd i de vakreste klær, og bak henne dro faren hennes på en kiste som var så full av tunge kostbare saker at han nesten ikke klarte å rikke på den.

“Gamle mann!” ropte stemoren utålmodig. “Ta inn de beste hestene til den fineste sleden, og kjør min datter til nøyaktig det samme stedet ute på den kalde vidden. 

Den gamle mannen adlød, som vanlig, tok med sin stedatter til det samme stedet og etterlot henne der.

Gamle Frost var der, han tok en titt på sin nye gjest.

“Sitter du godt, kjære barn”? spurte den Allmektige Hersker med den røde nesen.

“La meg være i fred”, freste jenta. “Kan du ikke se at mine stakkars hender og føtter er helt stivfrosne av kulde?”

Frosten fortsatte å spørre jenta en lang stund, men fikk aldri noen høflige svar. Til slutt ble han så sint at han fryste jenta til døde.

“Gamle mann, dra og hent min datter, ta de beste hestene men kjør forsiktig med sleden, ikke mist den kostbare kisten,” sa stemoren.

Og hunden i hjørnet sa: “Voff, voff! Den gamle mannens datter vil bli gift snart, den gamle konas datter vil bli begravet snart”.  

“Ikke lyv” sa kona. Her er en pannekake, spis den og si: “Den gamle konas datter er kledd i sølv og gull”.

Porten åpnet. Den gamle konen løp ut og kysset sin datter på leppene. Men leppene var stivfrosne og døde. Hun gråt og hun gråt, men det var ingen hjelp å få. Til slutt forstod hun at det var på grunn av hennes egen ondskap at den elskede datteren hadde mistet livet.

       

stille natt, hellige natt...

I går kveld var jeg med og dro ned gjennomsnittsalderen blant publikum på en av årets store førjulstradisjoner: Stille natt, hellige natt i Skien kirke med selveste Rune Larsen, Tor Endresen, Anita Skorgan og Mariann Aas Hansen. Mye kan sies om artister som lager juleplate for så å valfarte rundt i norske kirker, hus og hytter for å få inn mest mulig grunker i gitarkassa si. Jeg er for så vidt enig i at det er litt for mange sangfugler i omløp i en tid da de fleste fugler har fløyer sørover. Men akkurat i dette tilfelle er jeg riv ruskende inhabil, rett og slett fordi det har blitt en tradisjon at vi drar på akkurat denne konserten med nær familie (og en spontan venninne i ny og ne) før jul. Og så hjelper det jo litt at mye av inntaktene går til Strømmestiftelsen som hjelper barn i nød. Som profesjonell hverdagsengel er denne kombinasjonen helt uslåelig. Jeg innrømmer det gladelig, jeg er helt solgt.

Jeg har kommet ut av tellinga hvor mange år vi har sunget "Deilig er den himmel blå" med andre lyse damestemmer i denne mørklagte katedralen. Det er i hvert fall åtte år. Det har jo variert hvilke artister som har vært med, men Rune, sukk, ja , Rune, med Lollipop look og tindrende blå øyne og raspende bergensrøst - han er trofast med. I år var den beste gjengen komplett igjen. Stemmer som utfyller hverandre på et nivå som gir frysninger av ren lykke. Lyskasteren som legger føringer for stemninger og gir oss assosiasjoner til alt fra hvorvidt korset over alteret er laget av pepperkakedeig til jesusbildet som ser ut til å stige ned til de som sitter klemt inntil hverandre i kirkesalen.   

Jeg har sittet der før, med min elskede pappa ved min side. Pappan min, den store tøffe brumlebassen som aldri kunne synge "Deilig er jorden" uten å gråte (en evne jeg forøvrig ubønnhørlig har adoptert) men det gjorde jo ingenting - det var jo mørkt i salen... Jeg har stått på utsiden og klemt på en venninne i bitende kulde med tårene trillende, i sorg og avmakt over en sykdom hos en kjær svigermor som var usikker på om hun ville overleve julen. Og jeg har holdt fast min lille sterke mamma som er nær bristepunktet når hun hører Runes trøstevise "Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med", vel vitende om at det var nettopp den sangen som ble sunget da hun fulgte sitt første barn til graven en vårdag for så mange år siden.

Slekt skal følge slekters gang...Det er heldigvis ikke bare sorgtunge minner som knytter oss ulenkelig sammen til denne konserten. Takket være Tor Endresens rungende vokal i "O helga natt" fikk jeg, akkurat da han nådde den høyeste tonen, kjenne det aller første sparket i magen til min lille førstefødte. Det var i sannhet et hellig øyeblikk. Tradisjonen tro går vi alltid ut og spiser etterpå. De første årene alltid på samme sted, men siden byens beste restaurant (Cafe Flora - med den alltid flørtende og kjekke "Carlos" på pletten)la inn håndkleet for noen år siden måtte vi skifte beite.

Tilbake til den stille natt. I år hadde kvartetten fornyet seg litt i repertoaret, og en gripende fortelling om den fjerde vismann , en legende fra Etiopia, ga oss flere bilder til den hellige historien vi trodde vi kjente så godt. Artaban, den vise, fulgte stjernene og ville hilse den lille kongen på samme vis som Caspar, Melchior og Baltazar gjorde med sine gaver. Artaban hadde med tre edelstener som hyllest til den lille. Men den vise mannen var også velsignet med et stort hjerte, og han kunne aldri gå forbi noen uten å hjelpe. Historien forteller at han aldri rakk fram til kongen sin. Men på veien gjorde han så mange gode gjerninger at han ble himmelsk belønnet allikevel.

Så reiser vi oss. Synger "Deilig er jorden" med rungende allsang, tårene trillende og med julefølelse langt nede i lilletåa. Selvfølgelig er maskineriet lagt opp til pengeinnsamling og cd salg på vei ut, men hvis man klarer å sile ut det mest kommersielle, er dette absolutt, i hvert fall for meg, en perfekt og nødvendig inngangsport til de to siste ukene før jul...






  









 

nissegrøt og sykkelkunnskap i ly av en snøstorm...

Det gikk en reklame på tv for noen år siden for Toro ferdigposer med grøt, der trollmor svinset rundt med de elleve små troll og rørte og rørte mens hun forsynte trollfar med sin bolle med gråstein. Sjarmerende nok, med elleve små troll. Sjarmerende, og enkelt. Men hva skjer når trollmor gjør karriere og blir yrkesaktiv? Far må nok samle gråsteinen sin selv, Toro byttes ut med Fjordland levert av Tine Meierier, de elleve små troll leveres i barnehagen fra 8 til 15 og trollmor bytter ut trollforkleet med nisselue og røde roser i kinnene.   

Når jeg nå denne uken har servert hele 504 elever nissegrøt gjennom fire dager med intens røring, skulle man kanskje tro at dette riktignok var sjarmerende, men dog ikke så enkelt. Men etter å ha skrapet av træler på hendene, slått ut nisseflettene og tatt av pelslua slår det meg- dette er jo som å sykle, kroppen husker tidligere tabber og suksesser. Og dette har vært en suksess fra ende til annen - 125 kg grøt har blitt øst ut over haugevis med søte flinke veloppdragne barn, takknemlige for denne lille stunden med førjulsstemning, selv om slettes ikke alle feirer jul. Grøt kan i sannhet være en religionsfri, trivselfremmende brobygger, servert rykende varm av en høyst profesjonell nissemor.

Julemusikken dundrer over anlegget (ja, det skal også sies at jeg har satt nye rekorder denne uka, ikke bare har jeg fått introduksjon av en 6.klassing til å skru på anlegget uten å ødelegge det, jeg har til og med fått kyndig hjelp og blitt skikkelig kompis med oppvaskmonsteret på kjøkkenet)og timene snegler seg behagelig langsomt avsted mens jeg venter på at den første lille gruppa på 108 elever skal komme. Det kan vel kalles et av mange hellige øyeblikk i desember - jeg forsøker å legge til rette for fler.

Denne helga legger nissemor karrieren på hylla, stapper bilen full av trollunger og bagasje like tung dsom gråstein og matposer fulle av alt annet enn grøt, og kompenserer for lange dager i barnehage og jobb. Her jeg sitter på ei hytte langt inni fjellheimen, med snøen ulende rundt hjørnene, er dagen snart i havn, fullspekket med hellige øyeblikk. En prinsesses aller første tur på sklibrett, en storebror som villig drar, klukkende latter under snødekte luer. Søskenkjærlighet i praksis, tid som står stille, blå time over øde vidde. Dette er den perfekte førjulstid for meg.

Så får det bare være at ingen julekort er skrevet enda, julegaver er knapt kommet ned på huskelisten og de syv kakeslagene får dere smake hos noen andre. I en hverdag der døgnet knapt rekker med sine 24 timer må en stakkars bever ta en nøye prioritering for å bevare sin mentale helse. Og gjøre opp status for hva som egentlig er viktigst. Familie. Venner. Gode måltider. Kjærestetur under stjernehimmel. Kirkekonserter med så sakrale toner at lommetørklet er til å vri opp etterpå. Kongerøkelse og levende lys. Julete og pepperkaker (butikkdeig, så klart). Og adventskalender der hele familien får gaver (på noen punkter nekter jeg å bli voksen).

Hva er dine prioriteringer i førjulstiden? For hvem gjøres hvilke valg? Er du førnyd med valgene? Uansett om disse valgene innebærer om du er ferdig med gaver i oktober eller er ute og handler lille julaften, håper jeg du klarer å fokusere på det som er viktig for deg. At ikke tiden løper fra deg, og at døgnet får nok timer. At du klarer å huske på de som sitter alene i julen og trenger en ekstra boks kaker eller en hyggelig sms. At du gjør det som er viktig, ikke alltid riktig. Selv om noen avgjørelser kan være  tøffe å ta kan der være en seier å ta dem.  

I morgen blir det egg og bacon til lunsj. Trollmor har tatt grøtferie. Ha en sjarmerende førjulstid!