Sesongstart!

Siden dette er første gang jeg skriver her, kan det vel være på sin plass å nevne litt om hvem jeg er, om du allerede kjenner meg eller er helt fremmed håper jeg at du kan bli bedre kjent med frubever og innsiden av hennes noe viltre hode...som forøvrig aldri slår seg av...

Jeg er 32 år og føler meg som en ungmø på noen områder, og en gammel kjerring på andre måter, og det har jeg hørt er helt normalt. Jeg har vokst opp i et trygt og godt hjem med mor og far og to søsken, og det lå lenge an til at idyllen aldri skulle brytes. Plutselig en dag, helt uventet for meg, ble jeg kastet inn i livets brutale virvelvind da min storesøster som var mitt idol på mange måter, tok livet sitt. Jeg var 14, og det var da jeg oppdaget for første gang at livet, det kødder du ikke med. Siden den gang har det blitt flere slike møter med dødens drabanter, men det får vi komme tilbake til siden.

Poenget mitt, som jeg ikke alltid får fram med første hurtigtast, er at det var da min reise begynte på ordentlig. Og den har ført meg hit jeg er i dag, med verdens flotteste steinaldermann og to vidunderlige barn som får meg til sprekke av lykke, og hyle av frustrasjon. Hus,hage, stakittgjerde (som jeg HAR lovet å male i år, mitt ansvar, sukk...) og stasjonsvogn, ingen hund men katten Miss som er full av flått og som fram til vinteren er kjærlig men bestemt henvist til uteavdelingen. Livet er sånn passelig på stell, i hvert fall i dag. Det svinger jo veldig, som du kanskje selv erfarer.

Tilbake til overskriften - sesongstart! Jeg oppdaget til min store fryd i går at reiseradioen på P1 er i full gang, og det førte til at jeg gravde fram salomonskoene og kjørte som et lite pingsvin til Bjørkedalen, for så å bestige Fjerdingen mens jeg frenetisk nynnet til Fugees og Redningsselskapets eskortetjeneste i bakkene opp til den fantasiske toppen. Denne toppen har nemlig en spesiell plass på min livsreise, den ble et vendepunkt i livet mitt for to år siden.

Jeg har aldri vært noen atlet. Mulig det ligger et potensiale laaaaangt der inne, foreløpig får Usein Bolt løpe i fred på Bislett. Problemet mitt har alltid vært at jeg ikke har funnet min treningsform, jeg liker å gjøre mange ting men har ikke hatt nok selvtillit til å ta den helt ut. Jeg føler at jeg sinker alle andre når vi er på tur sammen, mye har nok med min noe spesielle kombinasjon av høydeskrekk, redd for å skli på glatta samt redd for å ikke være like rask som de andre. Finnes det et faguttrykk for slikt? 

Uansett, for to år siden skulle herrbever og jeg bli med til Fjerdingen med min bror og hans spreke kone. Det var påske, og vi travet optimistisk i vei overbevist om at det ikke var noe snø igjen på stien. Men der tok vi feil. Grundig også. Det var bøttevis med snø. Råtten, våt sleip snø som nådde meg til lårene når jeg (som den eneste, siden jeg er noe baktung) tråkket gjennom. Etter 200 meter måtte jeg si pass. Jeg klarte ikke mer. Herrbever og poden i meisen på ryggen hans måtte bli med meg tilbake mens bror fjellgeit og hans kone sprang til topps. Og der og da, mens jeg hørte mannen min uttrykke hvor skuffet han var over min dårlige form, innså jeg hvor bittert dette nederlaget var. For dette var første gang jeg har måttet snu. Tidligere har jeg alltid, ALLTID, kommet meg til målet, selv om det tok sin tid.

Der og da bestemte jeg meg for at denne toppen, den skulle bestiges, i all ensomhet, ved en varmere anledning. Og en vakker junidag, tilfeldigvis med reiseradioen på øret, tok jeg mot til meg, dro ut i all hemmelighet, jeg hadde satt av hele dagen fordi jeg ante ikke hvor langt det var til toppen, og begynte å gå. En time senere var jeg verdens lykkeligste menneske, jeg er glad ingen andre var der oppe da for de hadde vel trodd det var en hormonell elgku som hadde satt seg fast i et tre der på toppen, for større gledeshyl har vel knapt vært hørt i de trakter. Jeg hadde klart det! Og mms ble sendt ut til alle på lista, for riktig å dokumentere hvor jeg befant meg kvart over åtte en mandag morgen i starten av juni.

Jeg hadde endelig funnet min treningsform. Toppturer i blå turistløyper (vesentlig forutsetning, er totalt stedvill og vil ikke ha noen leteaksjoner fra gamle kolleger i Røde Kors), P1 på øret og bare meg, som følger mitt eget tempo, har forvandlet trollet til rene gasellen som traver avgårde oppover liene. Den sommeren ble det mange turer, og Elixia kan bare gå og gjemme seg; ingenting slår en god oppoverbakke, hopping over bekker og lette sprang fra sten til sten mens man synger sommerlåter uten at noen (tilsynelatende) hører på. Anbefales!!

Jeg ønsker deg en deilig søndag. Om ikke det blir noe topptur i morgen tidlig, slå i hvertfall på reiseradioen kl ni og hør sommeren plasker mot deg i øret.

Og med dette sjekker jeg ut.    

Hilsen frubever ;o)