I dag har jeg vært i bursdag til min aller første svigerdatter....Hun er fem år, og min lille prins er allerede bevandret i kyssingens forunderlige verden...Jeg regner med at dette ikke vil bli den siste svigerdatteren jeg får, men det er jo litt spesielt med den første, er det ikke?
En svigermor er ikke noe man velger sånn uten videre. Hun følger med på lasset, og det kan sannelig være både en velsignelse og en forbannelse.
Min egen mor kan man vel trygt si var litt uheldig med sin; min farmor var helt klar på at den unge jenta som kom inn i sønnens liv, ikke bare skulle stjele bil og hus men jammen ta fra henne sønnen også. En spennende dame var hun; Petra Georgine Caroline Abrahamsen Winther. Men noen god svigermor, det var hun definitivt ikke! Min elskede ultrasnille mamma har nok ikke optimal evne til å si fra når hun føler seg tråkket på, hun biter det i seg men når begeret er fullt er det jammen meg fullt også. Og da hender det at porselenet flagrer. For noen år siden skulle vi gå gjennom noe gammelt porselen som jeg kunne få, men det var bare halvparten igjen! Jeg spurte hvorfor, og hun svarte skyldbetynget at joda, etter utallige søndager med den obligatoriske svigermormiddagen hendte det titt og ofte at det gikk en tallerken eller tre i veggen med et smell. Vi har alle våre metoder....
Jeg har også fått min dose med gammel grums, og er så inderlig glad den dag i dag at jeg kvittet meg med både eksen og hans mor. Bindingen mellom mor og sønn var nok i det sterkeste laget, og jeg var nok en konkurrent om sønnens oppmerksomhet, uten at jeg kunne ha evne til å se det som naiv 17åring. En gang i et familieselskap kom hun ut med en truse i fingerklypa, snurpet munnen og sa høyt så alle kunne høre det; "Hvis du først skal låne badet vårt, er det jo fint at du kan rydde opp skittentøyet etter deg!" Fy fasan, for ei hurpe. Takke meg til den neste som kom, det var jammen en annen type.
Moren til herrbever var litt av ei dame. Jeg fikk gleden av å tilbringe en lang livsreise sammen med henne, før hun dro til evighetens salige rike for halvannet år siden. Hun var brutalt ærlig, og var nok ikke den man skulle legge seg ut med uten kvessede muskler, men jeg slapp å bekymre meg for det. Fra første stund var hun inkluderende, engasjert, nysgjerrig (over grensen til sladrete noen ganger men det ble jo ren underholdning) og kjærlig, på sin spesielle måte. Hun var alltid oppdatert på jobbsituasjon, familie, venninner og hele vårt felles nettverk, og gleden var enorm da hun fikk sitt første barnebarn. Strikkepinnene gikk varme, og hun rakk å glede seg over å bli bestemor til en kommede liten prinsesse før hun ble tvunget til å legge ned strikkepinnen for godt. Jeg kjenner jeg alltid kommer til å få en varm klump i halsen når jeg tenker på henne, en unik dame med et stort hjerte i en liten kropp. Og takker for at vi fikk reise gjennom en del av livet sammen.
Jeg håper jeg selv, i lys av egne erfaringer både direkte og på sidelinjen, kan bli en god svigermor. Jeg håper jeg kan engasjere meg, vise omsorg og kjærlighet, samtidig som jeg har respekt for barn og svigerbarn og trekker meg tilbake når det er nødvendig. Den balansen tror jeg nok kan være litt av en kunst...jeg håper jeg klarer testen når den tid kommer.
Jeg ønsker deg en god svigermor hvis du ennå ikke har fått en. Hvis du allerede har en håper jeg du har vært like heldig som meg! Hvis derimot ting ikke er helt på stell, kan jeg absolutt anbefale litt porselen i veggen hvis du har litt til overs. Ifølge min mor er det et undervurdert virkemiddel for å få ut litt krutt.
Lykke til...!
tirsdag 28. juni 2011
fredag 24. juni 2011
Magasuget!
Dette er dagen for å filosofere litt over Den Berømte Magefølelsen. Jeg snakker ikke om følelsen av å se ut som en heffalomp på ville veier hvis man har tatt på feil topp, men den indre følelsen man får når man opplever noe fint, noe rart, noe trist, noe alvorlig, noe farlig, noe skummelt og ikke minst, noe berusende og livsnytende.
Da herrbever kom slentrende inn i livet mitt en vakker sommerkveld for 14 år siden, var det ingen som egentlig hadde trua på oss to. Han jobbet i Natotjeneste i Bosnia, og skulle bare være hjemme på perm noen dager. De dagene vi hadde sammen føltes som om en sommerfugl på størrelse med en dinosaur hadde tatt plass i magen, og jeg bare visste det, at denne mannen, han er min sjelevenn og livsledsager. 14 år senere kan jeg fremdeles kjenne på den helt spesielle magefølelsen jeg hadde den gangen, det er en god følelse å fremkalle den på kjipe dager.
Jeg kan også kjenne magen gjøre en hopp når telefonen ringer på natta, når noen ringer og forteller at jeg må sette meg, for nå kommer det en trist, vondt og ufattelig beskjed. Den har dessverre kommet noen ganger, jeg har kjent altfor mange ganger på følelsen av å rakne innvendig. Men jeg vet også at den går over, det kommer bedre dager, "this too shall past"...
Etter å ha jobbet noen år med barn i risikosonen og familier som sliter med sosiale utfordringer har jeg etterhvert utviklet en god magefølelse. Det hender jeg møter mennesker som får fram alle alarmvarsler i meg, og noen ganger er denne magefølelsen så sterk at den skremmer meg. Og jeg har ofte fått rett. Den magefølelsen, den er vanskelig å komme unna. Den forplikter, den kan ikke unngås.
Grunnen til at jeg vil skrive litt om magefølelse i dag, er at jeg var på en helt spesiell reise i går. Hadde med meg fire flotte ungdommer til Sommarland i Bø, og på hilserunden med de andre elevene fra andre skoler, spurte jeg om det var noen andre enn meg som ville ta Magasuget, den høyeste sklia med et vanvittig fritt fall. Ingen meldte seg,gitt. Jeg hadde nemlig bestemt meg på forhånd for å ta den, denne dagen ville jeg gjøre noe crazy, rett og slett bare for å føle at jeg lever... Jeg visste hva jeg gikk til, da jeg var 12 år veddet jeg med en kompis som ikke trodde jeg turte ta den, og jeg gjorde det, men hadde altfor stor badedrakt, så da jeg kom til bunnen hang hele stasen rundt leggene. Rimelig flaut!
Etter å ha sittet en stund og sett på de andre bade, kledde jeg meg om til Baywatchbadedrakta og spankulerte rolig mot sklia. To kolleger ble med for å bivåne stuntet, men jeg gjorde det kun for min egen del, for å trosse mine egne grenser og sperrer, unødvendige sperrer som hindrer oss i å leve livet. Dette er jo trygt! I hvert fall tryggere enn å kjøre berg og dalbane med et gammelt østeuropeisk tivoli...
Etter noen titalls trapper stod jeg da på toppen. Kjente pulsen hamre, men allikevel en tilfredsstillende ro innvendig. Krysset armer og ikke minst ben, det kan fort bli en følelse av en tredje fødsel hvis man glemmer den siste delen, og slapp meg utfor. Fritt fall, tiden sto stille, et vannvittig adrenalinkick, og så traff jeg vannet med et smell. For de som har sett Twilight (pensum, kommer tilbake til det ved en senere anledning) skjønner jeg nå hvordan Bella følte det da hun hoppet utfor klippen for å få et kick.
Så til sakens kjerne. Da jeg kom ut av sklia, møtte jeg to av jentene jeg hadde med på turen. Den ene jenta ble inspirert og ville prøve med en gang, hun gikk med lette skritt opp mot toppen, og satte utfor, til mine kollegers store entusiasme. Steintøff jente, vi vil ha flere som henne! Men den andre jenta, derimot, hun ville så gjerne hoppe, men turte ikke. Hun hadde tusen spørsmål; om det gjorde vondt, om det var farlig, hvordan det føltes, hun var så på nippet til å gjøre det, men hadde så mange sperrer inni seg. Og jeg visste, at dette kom hun til å angre på hvis hun ikke turte. Fordi hun egentlig ville. Dette er ei jente som har så innmari mye mot i seg, men hun lar det ikke slippe ut, hun har altfor mye usikkerhet i seg og det er så synd å se! Til syvende og sist måtte jeg bare si til henne at dette er ikke farlig, det er bare hun og hennes vilje som kan bestemme seg for å gjøre det. Etter å ha tenkt seg lenge om, gjorde hun det. Hun gikk opp, tydelig usikker. Vi hadde lovet å vente på henne nede. Hun gikk opp trappene, sto et øyeblikk på toppen, og satte utfor. You go, girl!!! Vi vil ha flere som deg også.
En stoltere jente skal man lete lenge etter. Hun formelig svevde tilbake til de andre. Og skrøt uhemmet til de tøffeste gutta, som ikke turte. Det er mot det, å trosse sin indre usikkerhet, satse alt, og gjennomføre det. All ære til henne! Og jeg satt igjen med verdens beste magefølelse.
Jeg ønsker deg en fin helg, med god magefølelse. Kanskje du forelsker deg, kanskje du ser på barna dine som sover i sengen og du kjenner du nesten sprekker av lykke, kanskje du har gjort et godt stykke arbeid i hagen eller huset og kjenner stolthet over det du har fått til, kanskje du går en skogtur eller står på toppen av et fjell og kjenner følelsen av frihet. Store og små magefølelser. Du bestemmer.Finn den fram!
God helg!
Da herrbever kom slentrende inn i livet mitt en vakker sommerkveld for 14 år siden, var det ingen som egentlig hadde trua på oss to. Han jobbet i Natotjeneste i Bosnia, og skulle bare være hjemme på perm noen dager. De dagene vi hadde sammen føltes som om en sommerfugl på størrelse med en dinosaur hadde tatt plass i magen, og jeg bare visste det, at denne mannen, han er min sjelevenn og livsledsager. 14 år senere kan jeg fremdeles kjenne på den helt spesielle magefølelsen jeg hadde den gangen, det er en god følelse å fremkalle den på kjipe dager.
Jeg kan også kjenne magen gjøre en hopp når telefonen ringer på natta, når noen ringer og forteller at jeg må sette meg, for nå kommer det en trist, vondt og ufattelig beskjed. Den har dessverre kommet noen ganger, jeg har kjent altfor mange ganger på følelsen av å rakne innvendig. Men jeg vet også at den går over, det kommer bedre dager, "this too shall past"...
Etter å ha jobbet noen år med barn i risikosonen og familier som sliter med sosiale utfordringer har jeg etterhvert utviklet en god magefølelse. Det hender jeg møter mennesker som får fram alle alarmvarsler i meg, og noen ganger er denne magefølelsen så sterk at den skremmer meg. Og jeg har ofte fått rett. Den magefølelsen, den er vanskelig å komme unna. Den forplikter, den kan ikke unngås.
Grunnen til at jeg vil skrive litt om magefølelse i dag, er at jeg var på en helt spesiell reise i går. Hadde med meg fire flotte ungdommer til Sommarland i Bø, og på hilserunden med de andre elevene fra andre skoler, spurte jeg om det var noen andre enn meg som ville ta Magasuget, den høyeste sklia med et vanvittig fritt fall. Ingen meldte seg,gitt. Jeg hadde nemlig bestemt meg på forhånd for å ta den, denne dagen ville jeg gjøre noe crazy, rett og slett bare for å føle at jeg lever... Jeg visste hva jeg gikk til, da jeg var 12 år veddet jeg med en kompis som ikke trodde jeg turte ta den, og jeg gjorde det, men hadde altfor stor badedrakt, så da jeg kom til bunnen hang hele stasen rundt leggene. Rimelig flaut!
Etter å ha sittet en stund og sett på de andre bade, kledde jeg meg om til Baywatchbadedrakta og spankulerte rolig mot sklia. To kolleger ble med for å bivåne stuntet, men jeg gjorde det kun for min egen del, for å trosse mine egne grenser og sperrer, unødvendige sperrer som hindrer oss i å leve livet. Dette er jo trygt! I hvert fall tryggere enn å kjøre berg og dalbane med et gammelt østeuropeisk tivoli...
Etter noen titalls trapper stod jeg da på toppen. Kjente pulsen hamre, men allikevel en tilfredsstillende ro innvendig. Krysset armer og ikke minst ben, det kan fort bli en følelse av en tredje fødsel hvis man glemmer den siste delen, og slapp meg utfor. Fritt fall, tiden sto stille, et vannvittig adrenalinkick, og så traff jeg vannet med et smell. For de som har sett Twilight (pensum, kommer tilbake til det ved en senere anledning) skjønner jeg nå hvordan Bella følte det da hun hoppet utfor klippen for å få et kick.
Så til sakens kjerne. Da jeg kom ut av sklia, møtte jeg to av jentene jeg hadde med på turen. Den ene jenta ble inspirert og ville prøve med en gang, hun gikk med lette skritt opp mot toppen, og satte utfor, til mine kollegers store entusiasme. Steintøff jente, vi vil ha flere som henne! Men den andre jenta, derimot, hun ville så gjerne hoppe, men turte ikke. Hun hadde tusen spørsmål; om det gjorde vondt, om det var farlig, hvordan det føltes, hun var så på nippet til å gjøre det, men hadde så mange sperrer inni seg. Og jeg visste, at dette kom hun til å angre på hvis hun ikke turte. Fordi hun egentlig ville. Dette er ei jente som har så innmari mye mot i seg, men hun lar det ikke slippe ut, hun har altfor mye usikkerhet i seg og det er så synd å se! Til syvende og sist måtte jeg bare si til henne at dette er ikke farlig, det er bare hun og hennes vilje som kan bestemme seg for å gjøre det. Etter å ha tenkt seg lenge om, gjorde hun det. Hun gikk opp, tydelig usikker. Vi hadde lovet å vente på henne nede. Hun gikk opp trappene, sto et øyeblikk på toppen, og satte utfor. You go, girl!!! Vi vil ha flere som deg også.
En stoltere jente skal man lete lenge etter. Hun formelig svevde tilbake til de andre. Og skrøt uhemmet til de tøffeste gutta, som ikke turte. Det er mot det, å trosse sin indre usikkerhet, satse alt, og gjennomføre det. All ære til henne! Og jeg satt igjen med verdens beste magefølelse.
Jeg ønsker deg en fin helg, med god magefølelse. Kanskje du forelsker deg, kanskje du ser på barna dine som sover i sengen og du kjenner du nesten sprekker av lykke, kanskje du har gjort et godt stykke arbeid i hagen eller huset og kjenner stolthet over det du har fått til, kanskje du går en skogtur eller står på toppen av et fjell og kjenner følelsen av frihet. Store og små magefølelser. Du bestemmer.Finn den fram!
God helg!
søndag 19. juni 2011
Mojitosliten i Gøteborg!
Å reise vil si å nå et mål. Å vandre vil si å være underveis....Theodor Heuss...
I helga har frubever vært på litt av en vandring! Fredag ettermiddag ble kofferten pakket, korsettet festet og hold in strømpene tvunget på, det var tid for personalfest med den gale gjengen fra Klyve skole, en tøff vår og en haug med innvendig frustrasjon kunne endelig få sitt utløp nå som sommerferien nærmer seg sin søte, spede begynnelse. Og jammen var det ikke bare meg som hadde behov for å lufte englevingene, det formelig summet av liv, nærmest som en sverm av sommerfugler som endelig kunne komme ut av skallet og vise sitt sanne jeg, med fargerik mat i alle mulige størrelser (hørte snakk om noen store brød men følte meg ikke truffet der siden jeg hadde med moreller)...
Og det må jeg si, en personalfest med denne gjengen er en sann fryd, det er opplegg og sanger, quiz og mikrofonstafetter, drinker og kaker, taler og ville bygdehistorier fra indre Telemark, hver gang sitter jeg med en følelse av å være i bryllup - tre timer lang middag og hyllest til sentrale personer, tårer og latter, og kake rundt midnatt (at vi orker)...Og da klokken slo tolv, da kom det en gresskarvogn og hentet frubever, hun fikk med seg begge skoene siden prinsen allerede var kapret for lenge siden og passet slottet og de to små dverger, men eventyret var ikke over med dette, tvert imot, det var nå Den Store Dannelsesreisen skulle begynne.
Ferden med gresskarvognen gikk så videre inn i natten, over brosteinslagte gater, til Skien sentrum og pikerommet til Tante Pose. Der skulle frubever få hvile sin slitne kropp, før hennes gode venninne vekket henne med eggefrokost og kaffe, og så gikk ferden videre, over en liten vanndam, helt til svenskenes rike og der...et godt stykke inn i landet der ventet Gøteborg by, en oase for jenter med mannens kredittkort og
nypussede shoppingpumps (som forøvrig ikke egner seg til brostein, au au AU!!)
Hotell G ligger over (!) centralstasjonen og er et glimrende hotell med sin beliggenhet (vi klarte til og med å finne fram med gresskarvognen, ikke verst med frubever som med sin totalt manglende stedsans overhodet ikke er til hjelp), lave priser, chill out stemning, myke senger, vannkoker og ismaskin (ja vi er vel ikke kravstore må vite ) og deilige frokost....Anbefales! Og det beste av alt, en tunnel under den store skumle hovedveien, som ledet oss lukt inn i Edens hage, med alskens slanger og epler og andre fristelser...nemlig Norstan, byen store kjøpesenter der man fint kan svi av altfor mange lapper før man rekker å komme til bevissthet.
Vel...Norstan var i hvert fall planen, etter ankomsten til hotellet. Så skjedde det i de dager at vi snublet over en pose smågodt, frubever kastet seg over en rødvinflaske og dagens aviser, og der ble vi liggende både en og to og tre og FIRE timer før det skjedde noe som helst. Eneste vi rakk å shoppe før butikkene stengte var ibux til dagen derpå, samt bodybutter for skimrende legger (tenkte ikke på at vi nok en gang måtte ha på de ncdjknbvfdjkvbfevekjebj hold in strømpene, som skjulte ethvert forsøk på skimrende effekt)...Men det er det som er så deilig med å være på vandring - ikke altfor store planer som for enhver pris må gjennomføres, men ta ting litt på sparket og kjenne etter hva man har behov for der og da. Og lange prater på hotellsengen, med bena stukket godt under rent hvitt sengetøy, det var akkurat det som føltes riktig...
Fra mitt ståsted er en absolutt suksessfaktor for en vellykket ferie oss venninner i mellom, at man har god kjemi, kjenner hverandre sånn passelig godt, og kan snorke uten å bli myrdet før klokka er tre på natta. Å finne balansen mellom å bli enige om hva man skal gjøre, uten å planlegge for mye. Samtidig som man kan melde seg litt ut og følge sine egne behov i ny og ne, i mitt tilfelle, sette meg på en pub alene og lese en god bok mens den andre er på shopping (har alltid hatt en aversjon mot klesbutikker på ferie, Zara kan bare gå å legge seg, hun får ingen penger av meg nei), det å trives i sitt eget selskap er en kunst som alle mennesker bør trene på å like, det gir mulighet for mange rare opplevelser og når man snakker med seg selv får man i grunn de svarene man vil ha.
Nå ble det (uff så leit) ikke noe klesshopping denne dagen, så vi to damene kledde oss i vår fineste stas og målet for kvelden var å finne en høveleg restaurant som kunne gi oss litt kjøtt på kroppen og gi oss litt energi og nye kulinariske oppelever. Vi havnet på Sense, med italiensk mat; bøffelmozzarella, bruschetta, sirloinstek, trøffelsaus og sjokoladefondant i skjønn forening...Nå skal det vel sies at etter et halvår med italienskkurs burde jeg absolutt bestilt på snatrende mafiaspråk,men etter en kort samtale med kelneren skjønte jeg at han forsto hverken italiensk, engelsk eller svensk, så vi gikk over til svorsk - som funket meget bra!
Vi fikk godt selskap av to lokale venner som Tante Pose hadde vært på vandring med en gang i tiden, og gjensynsgleden var stor og mange minner ble mimret. Sammen med disse fantastiske livsnyterne ble det jammen meg mer vin på fruen, og til slutt, da en iskald og glitrende mojito dukket opp som en hildring foran mine øyne, kjente frubever at nå....er det snart natta. En liiiiiiten tur innom en irsk pub avrundet kvelden, og vi vaklet vakkert inn i natten, i sånn ca retning hotellet, på våre vakre ben (gud som det skulle bli godt å få av seg de strømpene!).
Mojitosliten....ble et nytt begrep på denne turen. For det er jammen meg mange måter å være sliten på - det er annerledes å være sliten etter en våkenatt med syke småbarn enn å våkne etter en festlig aften med gode venners lag. Jeg vil definitivt fortrekke det siste!
Etter en kald dusj og en sjokoladebit til forrett (er jo på tur, må jo gjøre noe vi ikke kan gjøre hjemme) tuslet vi ned til en bedre frokost før ferden gikk til paradis - nærmere bestemt chilli....en interiørbutikk som kort sagt kan beskrives som Ikea møter Skeidar møter Åhlen møter...frubever. Det møtet ble ikke vakkert for kredittkortet, men trøster meg med at skattepengene snart dekker over det svarte hullet i kontoutskriften. Ferien i år blir etter nærmere ettertanke hjemmeferie, med omdekorering, maling og nye impulser på vegger og hyller. Takk til Chilli!
En vandring må jo få en pause i ny og ned. Og pausen, den er her og nå. Jeg sitter her i godstolen hjemme på Godset, midt i en haug med skittentøy, barneleker, middagrester og direktesending med hurtigruta på nrk2, tydelige tegn på at noen har (forsøkt å) holdt fortet mens øverstkommanderende har vært på tur. Pausen kan nok vare en god stund, helt til neste etappe, men den vet vi ikke hvor går hen enda.
Jeg ønsker deg en mojitosliten uke, med mulighet for å strekke litt på bena og ta en pause på ferden...
tirsdag 14. juni 2011
Date med et gjenferd...
Jeg kom slentrende inn på stedet. La an en mørk stemme da jeg skulle presentere meg. Kremtet mykt og sa slepende..."hei...jeg har en date...med Harry...Harry Hole..."Dama i bokhandelen humret litt og sa, den...hadde hun ikke hørt før!
Den ligger der og venter. Gjenferdet lyser mot meg når jeg står opp på natta for å ta noe å drikke, det slipper ikke tak i blikket mitt, men roper stumt; les meg! LEEEEES MEEEEG. Men nei. Må vente. Har bare noen få sider igjen av Jeffery Deavers "Det tolvte kortet"og jeg følger strenge regler når det gjelder å fullføre bøker: hvis boken ikke fenger de første tre sidene - legg den fra deg umiddelbart. Hvis den fenger, bli ferdig, samme hvor lang tid den tar, man svikter ikke når man har kommet så langt. Basta.
Jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre et stort unntak denne gangen. Harry sliter jo litt med abstinenser, men det gjør jammen meg jeg også. Etter Harry. Nå som jeg nylig har lest alle bøkene med den gale gale mannen er jeg ikke blitt mindre hekta, tvert i mot. Jeg blir bare mer og mer fascinert over hva den forfatteren har i seg, fascinert og skremt, når man kan skrive så mye grusomme, bestialske, herlige (å lese altså) mord må det vel ligge en eller annet diagnose i bånn hos Jo Nesbø? Jeg kjenner jeg gjerne skulle hatt en helaften med den mannen, om ikke annet for å lytte til alle tankene han åpenbart må ha i hodet. Alt den mannen tar i, blir jo til gull! Musiker og vokalist, siviløkonom, forfatter av både musikktekster, voksenbøker og barnebøker, you name it. Tenk om han hadde skrevet husmorporno også he he...herlig!
Jo Nesbøs Doktor Proktor og "Dyr du skulle ønske ikke fantes" har blitt en fantasilliastisk utstilling på Naturhistorisk museum i Oslo - må sees av alle barn og barnslige voksne! Av dyr du skulle ønske ikke fantes kan jeg nevne Norsk Lemen type A og Det Islandske Bankvesenet som mine personlige favoritter.
Vi hadde i høst en studietur til tigerstaden, med prinsen på fem år som hovedaktør, og fire mål for turen : monsterutstilling, slottet til Kongen (ikke så interessant med den Dronningen, forståelig nok) for så å overnatte på hotell og avrunde med Fram museet på Bygdøy. En tur som det går gjetord om den dag i dag - god investering for arbeidende foreldre, 100 % kvalitetstid med en ellevill energibunt og (dengang) hans fleksible prinsessesøster på hjul.
Apropos kvalitetstid...dette er jo en reiseblogg, er det ikke?
Mitt Mastercard er ikveld ribbet til skinnet for atskillige tusinger i anledning bestilling av Tyrkiatur i oktober. Min deilige mor og hennes sjørøvermann har leilighet i Mahmutlar utenfor Alanya, og på Hotell Casa del Thomassens 4 stjerners er alt inkludert, til og med barnevakt når mor skal ha seg en heftig massasje.
Man kan i det daglige fortvile seg grønn over at man ikke får døgnet til å strekke til, man skulle gjerne gjort mer sammen, helgene fyker avgårde og vi føler oss som dårlige mødre når vi plasserer barna lange dager i barnehage mens vi jobber. Men en klok mann sa til meg for litt siden, at hvis vi ikke hadde jobbet hadde vi heller ikke hatt råd til å reise med barna våre. Tatt dem med ut i verden. Og det er nødvendig å gi dem litt perspektiv på tilværelsen de lever i! Han fortalte om det brasilianske ordtaket "å reise er å vaske øynene". Og det trøstet meg veldig, jeg betaler det flyet med glede.
Tilbake til det godeste gjenferdet. Jeg kan love deg at jeg ikke klarer å vente til oktober med å åpne boka. Det kan være jeg ikke er til å snakke med de nærmeste dagene, oppslukt i dop og død og fordervelse, men har du først blitt hekta på Hole er det dessverre gjort.
Jeg grøsser, med den aller største glede.
Den ligger der og venter. Gjenferdet lyser mot meg når jeg står opp på natta for å ta noe å drikke, det slipper ikke tak i blikket mitt, men roper stumt; les meg! LEEEEES MEEEEG. Men nei. Må vente. Har bare noen få sider igjen av Jeffery Deavers "Det tolvte kortet"og jeg følger strenge regler når det gjelder å fullføre bøker: hvis boken ikke fenger de første tre sidene - legg den fra deg umiddelbart. Hvis den fenger, bli ferdig, samme hvor lang tid den tar, man svikter ikke når man har kommet så langt. Basta.
Jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre et stort unntak denne gangen. Harry sliter jo litt med abstinenser, men det gjør jammen meg jeg også. Etter Harry. Nå som jeg nylig har lest alle bøkene med den gale gale mannen er jeg ikke blitt mindre hekta, tvert i mot. Jeg blir bare mer og mer fascinert over hva den forfatteren har i seg, fascinert og skremt, når man kan skrive så mye grusomme, bestialske, herlige (å lese altså) mord må det vel ligge en eller annet diagnose i bånn hos Jo Nesbø? Jeg kjenner jeg gjerne skulle hatt en helaften med den mannen, om ikke annet for å lytte til alle tankene han åpenbart må ha i hodet. Alt den mannen tar i, blir jo til gull! Musiker og vokalist, siviløkonom, forfatter av både musikktekster, voksenbøker og barnebøker, you name it. Tenk om han hadde skrevet husmorporno også he he...herlig!
Jo Nesbøs Doktor Proktor og "Dyr du skulle ønske ikke fantes" har blitt en fantasilliastisk utstilling på Naturhistorisk museum i Oslo - må sees av alle barn og barnslige voksne! Av dyr du skulle ønske ikke fantes kan jeg nevne Norsk Lemen type A og Det Islandske Bankvesenet som mine personlige favoritter.
Vi hadde i høst en studietur til tigerstaden, med prinsen på fem år som hovedaktør, og fire mål for turen : monsterutstilling, slottet til Kongen (ikke så interessant med den Dronningen, forståelig nok) for så å overnatte på hotell og avrunde med Fram museet på Bygdøy. En tur som det går gjetord om den dag i dag - god investering for arbeidende foreldre, 100 % kvalitetstid med en ellevill energibunt og (dengang) hans fleksible prinsessesøster på hjul.
Apropos kvalitetstid...dette er jo en reiseblogg, er det ikke?
Mitt Mastercard er ikveld ribbet til skinnet for atskillige tusinger i anledning bestilling av Tyrkiatur i oktober. Min deilige mor og hennes sjørøvermann har leilighet i Mahmutlar utenfor Alanya, og på Hotell Casa del Thomassens 4 stjerners er alt inkludert, til og med barnevakt når mor skal ha seg en heftig massasje.
Man kan i det daglige fortvile seg grønn over at man ikke får døgnet til å strekke til, man skulle gjerne gjort mer sammen, helgene fyker avgårde og vi føler oss som dårlige mødre når vi plasserer barna lange dager i barnehage mens vi jobber. Men en klok mann sa til meg for litt siden, at hvis vi ikke hadde jobbet hadde vi heller ikke hatt råd til å reise med barna våre. Tatt dem med ut i verden. Og det er nødvendig å gi dem litt perspektiv på tilværelsen de lever i! Han fortalte om det brasilianske ordtaket "å reise er å vaske øynene". Og det trøstet meg veldig, jeg betaler det flyet med glede.
Tilbake til det godeste gjenferdet. Jeg kan love deg at jeg ikke klarer å vente til oktober med å åpne boka. Det kan være jeg ikke er til å snakke med de nærmeste dagene, oppslukt i dop og død og fordervelse, men har du først blitt hekta på Hole er det dessverre gjort.
Jeg grøsser, med den aller største glede.
søndag 12. juni 2011
Sesongstart!
Siden dette er første gang jeg skriver her, kan det vel være på sin plass å nevne litt om hvem jeg er, om du allerede kjenner meg eller er helt fremmed håper jeg at du kan bli bedre kjent med frubever og innsiden av hennes noe viltre hode...som forøvrig aldri slår seg av...
Jeg er 32 år og føler meg som en ungmø på noen områder, og en gammel kjerring på andre måter, og det har jeg hørt er helt normalt. Jeg har vokst opp i et trygt og godt hjem med mor og far og to søsken, og det lå lenge an til at idyllen aldri skulle brytes. Plutselig en dag, helt uventet for meg, ble jeg kastet inn i livets brutale virvelvind da min storesøster som var mitt idol på mange måter, tok livet sitt. Jeg var 14, og det var da jeg oppdaget for første gang at livet, det kødder du ikke med. Siden den gang har det blitt flere slike møter med dødens drabanter, men det får vi komme tilbake til siden.
Poenget mitt, som jeg ikke alltid får fram med første hurtigtast, er at det var da min reise begynte på ordentlig. Og den har ført meg hit jeg er i dag, med verdens flotteste steinaldermann og to vidunderlige barn som får meg til sprekke av lykke, og hyle av frustrasjon. Hus,hage, stakittgjerde (som jeg HAR lovet å male i år, mitt ansvar, sukk...) og stasjonsvogn, ingen hund men katten Miss som er full av flått og som fram til vinteren er kjærlig men bestemt henvist til uteavdelingen. Livet er sånn passelig på stell, i hvert fall i dag. Det svinger jo veldig, som du kanskje selv erfarer.
Tilbake til overskriften - sesongstart! Jeg oppdaget til min store fryd i går at reiseradioen på P1 er i full gang, og det førte til at jeg gravde fram salomonskoene og kjørte som et lite pingsvin til Bjørkedalen, for så å bestige Fjerdingen mens jeg frenetisk nynnet til Fugees og Redningsselskapets eskortetjeneste i bakkene opp til den fantasiske toppen. Denne toppen har nemlig en spesiell plass på min livsreise, den ble et vendepunkt i livet mitt for to år siden.
Jeg har aldri vært noen atlet. Mulig det ligger et potensiale laaaaangt der inne, foreløpig får Usein Bolt løpe i fred på Bislett. Problemet mitt har alltid vært at jeg ikke har funnet min treningsform, jeg liker å gjøre mange ting men har ikke hatt nok selvtillit til å ta den helt ut. Jeg føler at jeg sinker alle andre når vi er på tur sammen, mye har nok med min noe spesielle kombinasjon av høydeskrekk, redd for å skli på glatta samt redd for å ikke være like rask som de andre. Finnes det et faguttrykk for slikt?
Uansett, for to år siden skulle herrbever og jeg bli med til Fjerdingen med min bror og hans spreke kone. Det var påske, og vi travet optimistisk i vei overbevist om at det ikke var noe snø igjen på stien. Men der tok vi feil. Grundig også. Det var bøttevis med snø. Råtten, våt sleip snø som nådde meg til lårene når jeg (som den eneste, siden jeg er noe baktung) tråkket gjennom. Etter 200 meter måtte jeg si pass. Jeg klarte ikke mer. Herrbever og poden i meisen på ryggen hans måtte bli med meg tilbake mens bror fjellgeit og hans kone sprang til topps. Og der og da, mens jeg hørte mannen min uttrykke hvor skuffet han var over min dårlige form, innså jeg hvor bittert dette nederlaget var. For dette var første gang jeg har måttet snu. Tidligere har jeg alltid, ALLTID, kommet meg til målet, selv om det tok sin tid.
Der og da bestemte jeg meg for at denne toppen, den skulle bestiges, i all ensomhet, ved en varmere anledning. Og en vakker junidag, tilfeldigvis med reiseradioen på øret, tok jeg mot til meg, dro ut i all hemmelighet, jeg hadde satt av hele dagen fordi jeg ante ikke hvor langt det var til toppen, og begynte å gå. En time senere var jeg verdens lykkeligste menneske, jeg er glad ingen andre var der oppe da for de hadde vel trodd det var en hormonell elgku som hadde satt seg fast i et tre der på toppen, for større gledeshyl har vel knapt vært hørt i de trakter. Jeg hadde klart det! Og mms ble sendt ut til alle på lista, for riktig å dokumentere hvor jeg befant meg kvart over åtte en mandag morgen i starten av juni.
Jeg hadde endelig funnet min treningsform. Toppturer i blå turistløyper (vesentlig forutsetning, er totalt stedvill og vil ikke ha noen leteaksjoner fra gamle kolleger i Røde Kors), P1 på øret og bare meg, som følger mitt eget tempo, har forvandlet trollet til rene gasellen som traver avgårde oppover liene. Den sommeren ble det mange turer, og Elixia kan bare gå og gjemme seg; ingenting slår en god oppoverbakke, hopping over bekker og lette sprang fra sten til sten mens man synger sommerlåter uten at noen (tilsynelatende) hører på. Anbefales!!
Jeg ønsker deg en deilig søndag. Om ikke det blir noe topptur i morgen tidlig, slå i hvertfall på reiseradioen kl ni og hør sommeren plasker mot deg i øret.
Og med dette sjekker jeg ut.
Hilsen frubever ;o)
Jeg er 32 år og føler meg som en ungmø på noen områder, og en gammel kjerring på andre måter, og det har jeg hørt er helt normalt. Jeg har vokst opp i et trygt og godt hjem med mor og far og to søsken, og det lå lenge an til at idyllen aldri skulle brytes. Plutselig en dag, helt uventet for meg, ble jeg kastet inn i livets brutale virvelvind da min storesøster som var mitt idol på mange måter, tok livet sitt. Jeg var 14, og det var da jeg oppdaget for første gang at livet, det kødder du ikke med. Siden den gang har det blitt flere slike møter med dødens drabanter, men det får vi komme tilbake til siden.
Poenget mitt, som jeg ikke alltid får fram med første hurtigtast, er at det var da min reise begynte på ordentlig. Og den har ført meg hit jeg er i dag, med verdens flotteste steinaldermann og to vidunderlige barn som får meg til sprekke av lykke, og hyle av frustrasjon. Hus,hage, stakittgjerde (som jeg HAR lovet å male i år, mitt ansvar, sukk...) og stasjonsvogn, ingen hund men katten Miss som er full av flått og som fram til vinteren er kjærlig men bestemt henvist til uteavdelingen. Livet er sånn passelig på stell, i hvert fall i dag. Det svinger jo veldig, som du kanskje selv erfarer.
Tilbake til overskriften - sesongstart! Jeg oppdaget til min store fryd i går at reiseradioen på P1 er i full gang, og det førte til at jeg gravde fram salomonskoene og kjørte som et lite pingsvin til Bjørkedalen, for så å bestige Fjerdingen mens jeg frenetisk nynnet til Fugees og Redningsselskapets eskortetjeneste i bakkene opp til den fantasiske toppen. Denne toppen har nemlig en spesiell plass på min livsreise, den ble et vendepunkt i livet mitt for to år siden.
Jeg har aldri vært noen atlet. Mulig det ligger et potensiale laaaaangt der inne, foreløpig får Usein Bolt løpe i fred på Bislett. Problemet mitt har alltid vært at jeg ikke har funnet min treningsform, jeg liker å gjøre mange ting men har ikke hatt nok selvtillit til å ta den helt ut. Jeg føler at jeg sinker alle andre når vi er på tur sammen, mye har nok med min noe spesielle kombinasjon av høydeskrekk, redd for å skli på glatta samt redd for å ikke være like rask som de andre. Finnes det et faguttrykk for slikt?
Uansett, for to år siden skulle herrbever og jeg bli med til Fjerdingen med min bror og hans spreke kone. Det var påske, og vi travet optimistisk i vei overbevist om at det ikke var noe snø igjen på stien. Men der tok vi feil. Grundig også. Det var bøttevis med snø. Råtten, våt sleip snø som nådde meg til lårene når jeg (som den eneste, siden jeg er noe baktung) tråkket gjennom. Etter 200 meter måtte jeg si pass. Jeg klarte ikke mer. Herrbever og poden i meisen på ryggen hans måtte bli med meg tilbake mens bror fjellgeit og hans kone sprang til topps. Og der og da, mens jeg hørte mannen min uttrykke hvor skuffet han var over min dårlige form, innså jeg hvor bittert dette nederlaget var. For dette var første gang jeg har måttet snu. Tidligere har jeg alltid, ALLTID, kommet meg til målet, selv om det tok sin tid.
Der og da bestemte jeg meg for at denne toppen, den skulle bestiges, i all ensomhet, ved en varmere anledning. Og en vakker junidag, tilfeldigvis med reiseradioen på øret, tok jeg mot til meg, dro ut i all hemmelighet, jeg hadde satt av hele dagen fordi jeg ante ikke hvor langt det var til toppen, og begynte å gå. En time senere var jeg verdens lykkeligste menneske, jeg er glad ingen andre var der oppe da for de hadde vel trodd det var en hormonell elgku som hadde satt seg fast i et tre der på toppen, for større gledeshyl har vel knapt vært hørt i de trakter. Jeg hadde klart det! Og mms ble sendt ut til alle på lista, for riktig å dokumentere hvor jeg befant meg kvart over åtte en mandag morgen i starten av juni.
Jeg hadde endelig funnet min treningsform. Toppturer i blå turistløyper (vesentlig forutsetning, er totalt stedvill og vil ikke ha noen leteaksjoner fra gamle kolleger i Røde Kors), P1 på øret og bare meg, som følger mitt eget tempo, har forvandlet trollet til rene gasellen som traver avgårde oppover liene. Den sommeren ble det mange turer, og Elixia kan bare gå og gjemme seg; ingenting slår en god oppoverbakke, hopping over bekker og lette sprang fra sten til sten mens man synger sommerlåter uten at noen (tilsynelatende) hører på. Anbefales!!
Jeg ønsker deg en deilig søndag. Om ikke det blir noe topptur i morgen tidlig, slå i hvertfall på reiseradioen kl ni og hør sommeren plasker mot deg i øret.
Og med dette sjekker jeg ut.
Hilsen frubever ;o)
Abonner på:
Innlegg (Atom)