Det har i flere år versert flere kreative, mer og heller mindre vellykkede kreasjoner som våre testosteronbefengte hverdagshelter har latt gro som en påminner om hvor viktig det er å ta en sjekk og sette fokus på prostatakreft ...jeg snakker selvfølgelig om "movember", et skikkelig høydepunkt for en god latter på jobb, hjemme eller i butikken ( for ikke å snakke om på face)...
Og så kom det da i 2012, det kvinnelige motsvar til denne forlystelsen, vi skal vel heller ikke være noe dårligere ! Fra det frigjorte Vestlandet, et lite stykke på utsiden av bibelbeltet, kom initiativet fra en sprelsk kvinne som foreslo aksjonen "musember" - der frustrerte fruer kunne la busken gro der nede i privaten du vet, og med dette støtte kvinners kamp mot kreft. Siden bildedokumentasjon ikke ville gi helt den samme effekten som mannfolkenes bustebartepinn foreslo man den gang å feste en heklet trekantbrosje i rosa til blusen. I år har man tatt det til nye høyder - man kan kjøpe refleks som et høytidelig signal til hele verden om at joda, her gror det godt! Til inntekt for en god sak!
Vel. Jeg har vurdert det. Og kommer herved til å ha et bittelite tanke-eksperiment. Hvis jeg nå skulle gjøre dette, hvordan ville da førjulstiden bli?
Dag 1:Melde seg inn i Facebook - gruppen (for den fins jo selvfølgelig) for å oppnå maksimal støtte.
Dag 2: Nevne dette for den bedre halvdel (som nettopp har skylt trønderbarten i vasken)
Dag 3: Full av entusiasme nevne dette for alle venninner - for en god ide dette er!
Dag 4: Spørre diskret kvinnelige kolleger på jobb hvordan de ser på saken, eller stasen.
Dag 5: Joda, nå skjer det saker og ting.
Dag 6: Det klør. Isj.
Dag 7: Det klør mer, huff.
Dag 8: Det er ingen skam å snu, eller?
Dag 9: Bestille refleks fra støttegruppen, her trengs det motivasjon!
Dag 10: Spørre (helt diskret) venninnene på statusoppdatering på face om de også er i gang?
Dag 11: Imponert, på grensa til skremt, over vekstforholdene - her trengs det ingen B-vitaminer, nei!
Dag 12: Sende diskret bildedokumentasjon på mms til herrbever som nok vil få lunsjen i halsen
Dag 13: Ja neida, så jada så....
Dag 14: Varmt!
Dag 15: Hive stillongsen, trenger ikke den mer nå i desember gitt.
Dag 16: Vurdere bildedokumentasjon på face - bare for å være litt vill og gal.
Dag 17: Får refleksen i posten, ble ingen bilder på nett gitt, litt nettvett har man da. På med refleks!
Dag 18: Gå til innkjøp av laaaaang kjole til juleselskapene, den lille sorte ble plutselig litt kort gitt..
Dag 19: O jul med din glede, og salige lyst! NOT!
Dag 20: Skrive ned "større truser" på ønskelisten til jul
Dag 21: Begynne å bruke lang kåpe utendørs
Dag 22: Anlegge 70 talls frisyre (på hodet altså) for å matche resten av looken
Dag 23: Førjulskosen dagen før dagen, helt klart avlyst.
Dag 24: Puste lettet ut, stor beholdning med bestemorstruser i julegave!
Dag 25: Farge stasen rosa, for å matche den lange kjolen tilfelle ROTTEfelle....
Dag 26: Dra på bensinstasjonen sent på kvelden, for å kjøpe høvel og skum, så er det klart, huff...
Dag 27: Delta på flettekurs på den lokale frisørsalongen, alltid beredt! Noen reaksjoner blir det vel...
Dag 28: å herregudogdager nå er det nedtelling altså...
Dag 29: Se på finsk dramaserie fra 70 tallet og finne ut at joda, er litt 70 talls her og...
Dag 30: Donere en haug penger til musember aksjonen og love at dette skal aldri, aldri gjenta seg.
Dag 31: Hurra, vi spretter champagnen, og fyrer raketter - fram med musefellen - hvilken lettelse!!!
Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke dette vil bli noen suksess. Men jeg har nu nettopp sponset en kjær kollega sin trailerbart, med håp om at han skal farge den råsa, og med det støtte kampen på en mer sømmelig måte. Og, selvfølgelig, love å gå til doktormannen ved den minste tegn til symptomer.
Ha en fortsatt god movember - og en kreativ desember!
onsdag 27. november 2013
søndag 10. november 2013
Gratulerer med dagen, pappaer og bonuspappaer!
Det var alltid en høytidsdag, farsdagen. En tegning, en kake med barnslig pynt, et par hansker som mamma hadde kjøpt for oss. Pakket inn med fengende bånd, gitt av tre morgenfriske barn hoppende i en dobbelseng. Stå opp! Grattis med dagen! Pakk opp, da!
Jeg skulle så gjerne kjøpt elgtøfler eller lagd kake til min egen fantastiske pappa i dag, men det er langt å frakte det til de evige elgjaktmarker - så jeg får heller sende noen gode tanker, be en ekstra aftenbønn eller hviske stille i skyggen av flakkende lys når jeg står alene på en stor kirkegård og forteller hvor fine barna har blitt, hvor lik hun er på deg, hvor lik han er på meg. Hvor mye jeg skulle ønske at han kunne se på meg, strekke hånden ut og si "hei", som jeg visste betydde "jeg er glad i deg". Og humre mellom savnerdegtårene alle de stundene bare han og jeg hadde da vi vasket bilen, lempet ved eller bare satt ved kjøkkenbordet og spiste pappamat - en salig blanding av stekt hummer og fjærkledd kanari.
Han som ga meg "hjemmets mappe" i skinn den gangen jeg fikk sinnabrev fra kemneren fordi jeg hadde oversett restskatten. Og som kjørte meg til flyplasser, skoler, og som alltid ventet på meg på natten da jeg kom ramlende inn med fantastiske historier om hvorfor jeg var sen. Pappaen min, som var brumlende og høyrøstet, sjelden sint, men ofte så engasjert og dramatisk at folk ikke hevet stort på øyenbrynet når han proklamerte at "nå har tredje verdenskrig brutt ut !!". Han gledet seg så til å bli bestefar. Men kom ikke lengre enn at han fikk se de skinnende hvite bryllupsskoene han gladelig hadde sponset.
Jeg har en bonuspappa. Verdens beste bonus, som jeg vet alltid stiller opp for meg, som elsker ungene slik en vaskeekte bestefar gjør, og som tar vare på den dyrebare, besteste mammaen min. Og jeg har tilbrakt denne dagen med en som på mange måter er en bonuspappa nr 2, en onkel som alltid har vært der, som jeg kan le med og le av, som viser at han er glad i oss på sin spesielle måte.
Nå, 34 år etter min første feiring av farsdagen har jeg kjøpt Pondus, Vi Menn og en Japp til den flotteste mannen og beste pappaen for mine egne barn. Og som bare må finne seg i at kona har litt rare tradisjoner enkelte dager i året.
Til alle dere bonuspappaer og bonusonkler, ja alle dere menn som betyr noe for barna der ute: Dere skal vite at dere er elsket og verdsatt! Ta imot de gode ord som måtte komme på en dag som denne, dere betyr mer enn dere kanskje er klar over. Grattis med dagen!
Jeg skulle så gjerne kjøpt elgtøfler eller lagd kake til min egen fantastiske pappa i dag, men det er langt å frakte det til de evige elgjaktmarker - så jeg får heller sende noen gode tanker, be en ekstra aftenbønn eller hviske stille i skyggen av flakkende lys når jeg står alene på en stor kirkegård og forteller hvor fine barna har blitt, hvor lik hun er på deg, hvor lik han er på meg. Hvor mye jeg skulle ønske at han kunne se på meg, strekke hånden ut og si "hei", som jeg visste betydde "jeg er glad i deg". Og humre mellom savnerdegtårene alle de stundene bare han og jeg hadde da vi vasket bilen, lempet ved eller bare satt ved kjøkkenbordet og spiste pappamat - en salig blanding av stekt hummer og fjærkledd kanari.
Han som ga meg "hjemmets mappe" i skinn den gangen jeg fikk sinnabrev fra kemneren fordi jeg hadde oversett restskatten. Og som kjørte meg til flyplasser, skoler, og som alltid ventet på meg på natten da jeg kom ramlende inn med fantastiske historier om hvorfor jeg var sen. Pappaen min, som var brumlende og høyrøstet, sjelden sint, men ofte så engasjert og dramatisk at folk ikke hevet stort på øyenbrynet når han proklamerte at "nå har tredje verdenskrig brutt ut !!". Han gledet seg så til å bli bestefar. Men kom ikke lengre enn at han fikk se de skinnende hvite bryllupsskoene han gladelig hadde sponset.
Jeg har en bonuspappa. Verdens beste bonus, som jeg vet alltid stiller opp for meg, som elsker ungene slik en vaskeekte bestefar gjør, og som tar vare på den dyrebare, besteste mammaen min. Og jeg har tilbrakt denne dagen med en som på mange måter er en bonuspappa nr 2, en onkel som alltid har vært der, som jeg kan le med og le av, som viser at han er glad i oss på sin spesielle måte.
Nå, 34 år etter min første feiring av farsdagen har jeg kjøpt Pondus, Vi Menn og en Japp til den flotteste mannen og beste pappaen for mine egne barn. Og som bare må finne seg i at kona har litt rare tradisjoner enkelte dager i året.
Til alle dere bonuspappaer og bonusonkler, ja alle dere menn som betyr noe for barna der ute: Dere skal vite at dere er elsket og verdsatt! Ta imot de gode ord som måtte komme på en dag som denne, dere betyr mer enn dere kanskje er klar over. Grattis med dagen!
mandag 9. september 2013
magis, quid bonum.....got it?
På mørke sensommerkvelder med venninner i hagen, i telefonsamtale med frustrerte familiemedlemmer, over lommetørkler og en kaffekopp ved kjøkkenbordet, sittende på gulvet i dyp samtale på hyttetur eller når skyene tårner seg opp over kontorpulten , har jeg herved høyt og hellig lovet at mitt nye mantra skal være:
Mer av det som er bra! Eller magis, quid bonum, for å være skikkelig besserwisser (en venn trodde lenge at jeg ikke kalte meg frubever men fru besserwisser )...
Jeg har blitt student. Ikke bare studerer jeg livet selv, det er nok av tid til det på grublende søvnløse netter, men på ordentlig. En god kollega og jeg skal sammen med en tredje hverdagsengel fly på metallvinger til Vestlandet med ujevne mellomrom i høst for å finne ut hvordan ulike fagfolk kan jobbe best sammen for å finne løsninger på et problem. Jeg fant ut etter første samling at vi allerede gjør mye bra på rockejobben vår, vi må bare finne ut hvorfor det er bra, og gjøre mer av det.
I gamle dager, da jeg fremdeles gikk på dramalinja og drømte om å stå på Den Nasjonale Scene (hvilket var et fånyttes prosjekt, jeg er god på mye men er så aldeles ikke en stor skuespiller) snakket regissøren ofte om KMM fenomenet - kos med misnøye. Gjennom kaffekopp etter kaffekopp sukket vi oss gjennom ungdomsdepresjoner, fyllesyke, eksamensnerver og kjærlighetssorg. Vi var like depressive, alkoskjelvende, nervøse og hjerteknuste etter tre år.
Nå, en evighet senere, er jeg ingen dramatiker, men fremdeles høyst dramatisk. Jeg elsker med hele meg, og ser på mine nærmeste som en ryggrad i livet - uten mann, barn, familie og bonusfamilie, bestevenner og gode kolleger hadde det tørnet for fruen for lengst. Så går det også tilsvarende inn på meg når det ikke går så bra med de jeg er så glad i. Når familie, venner, eller venners familie blir syke. Når kjærester går hvert til sitt. Når noen lager så mange begrensninger for seg selv at det ikke er mulig å nyte livsgleden, toget bare ruller av sted og nødbremsen er lagt igjen på stasjonen.
Så er jeg kvinne. Og som de fleste kvinner er det gjennom å snakke at vi tror at ting løser seg. Gjerne med flere kvinner sammen. Like ofte sitter jeg igjen med en følelse av at ting ikke har blitt bedre, men tvert imot verre. Man slukes i hverandres mørke. Livet diskuteres i gråtoner, fargene forsvinner. Jeg snakker ikke om alvorlig sykdom og omstendigheter som kan få enhver til å miste pusten av skrekk eller sorg. Men hverdagsproblemene. Jobb. Samliv. Foreldrerollen. Sex - god, dårlig, lite eller for mye? Mars, Venus. Særheter hos venner, kolleger eller familiemedlemmer som kan få hårene til å gråne av mindre. Takk Gud for glansvask.
Hvordan snakker vi sammen? Hvordan løser vi det som ligger og gnager og irriterer? Hvem får skylda, hvem blir syndebukken? Ektefellen, svigermor, sjefen, systemet? Har vi fokus på løsninger, eller blir det KMM? Er vi i det hele tatt i stand til å løse det vi kaller et problem? Kanskje ikke det finnes noen løsning? Kanskje ikke det finnes et problem?
Mange spørsmål, få svar. Men jeg har bestemt meg for to ting:
Mål nr 1: Jeg skal bli mye mer fokusert på hva som er bra, og hvordan kan vi gjøre mer av det? Jeg skal fortelle det til alle som gidder å høre på, jeg foreslo til og med for en venninne at vi skulle tatovere slagordet på englevingefestet (det fikk utrolig nok ikke gjennomslag)
Mål nr 2: Jeg skal oftere spørre disse Marsboerne (altså menn) om hvordan de som menn tenker rundt de ulike utfordringene (ikke problemene) vi kvinner dveler så ofte ved - hvem vet, kanskje vi ikke trenger å grave oss ned i tide allikevel?
Magis, quid bonum. Verdt et forsøk, kan i hvert fall ikke skade.
Ha en fargerik uke!
Mer av det som er bra! Eller magis, quid bonum, for å være skikkelig besserwisser (en venn trodde lenge at jeg ikke kalte meg frubever men fru besserwisser )...
Jeg har blitt student. Ikke bare studerer jeg livet selv, det er nok av tid til det på grublende søvnløse netter, men på ordentlig. En god kollega og jeg skal sammen med en tredje hverdagsengel fly på metallvinger til Vestlandet med ujevne mellomrom i høst for å finne ut hvordan ulike fagfolk kan jobbe best sammen for å finne løsninger på et problem. Jeg fant ut etter første samling at vi allerede gjør mye bra på rockejobben vår, vi må bare finne ut hvorfor det er bra, og gjøre mer av det.
I gamle dager, da jeg fremdeles gikk på dramalinja og drømte om å stå på Den Nasjonale Scene (hvilket var et fånyttes prosjekt, jeg er god på mye men er så aldeles ikke en stor skuespiller) snakket regissøren ofte om KMM fenomenet - kos med misnøye. Gjennom kaffekopp etter kaffekopp sukket vi oss gjennom ungdomsdepresjoner, fyllesyke, eksamensnerver og kjærlighetssorg. Vi var like depressive, alkoskjelvende, nervøse og hjerteknuste etter tre år.
Nå, en evighet senere, er jeg ingen dramatiker, men fremdeles høyst dramatisk. Jeg elsker med hele meg, og ser på mine nærmeste som en ryggrad i livet - uten mann, barn, familie og bonusfamilie, bestevenner og gode kolleger hadde det tørnet for fruen for lengst. Så går det også tilsvarende inn på meg når det ikke går så bra med de jeg er så glad i. Når familie, venner, eller venners familie blir syke. Når kjærester går hvert til sitt. Når noen lager så mange begrensninger for seg selv at det ikke er mulig å nyte livsgleden, toget bare ruller av sted og nødbremsen er lagt igjen på stasjonen.
Så er jeg kvinne. Og som de fleste kvinner er det gjennom å snakke at vi tror at ting løser seg. Gjerne med flere kvinner sammen. Like ofte sitter jeg igjen med en følelse av at ting ikke har blitt bedre, men tvert imot verre. Man slukes i hverandres mørke. Livet diskuteres i gråtoner, fargene forsvinner. Jeg snakker ikke om alvorlig sykdom og omstendigheter som kan få enhver til å miste pusten av skrekk eller sorg. Men hverdagsproblemene. Jobb. Samliv. Foreldrerollen. Sex - god, dårlig, lite eller for mye? Mars, Venus. Særheter hos venner, kolleger eller familiemedlemmer som kan få hårene til å gråne av mindre. Takk Gud for glansvask.
Hvordan snakker vi sammen? Hvordan løser vi det som ligger og gnager og irriterer? Hvem får skylda, hvem blir syndebukken? Ektefellen, svigermor, sjefen, systemet? Har vi fokus på løsninger, eller blir det KMM? Er vi i det hele tatt i stand til å løse det vi kaller et problem? Kanskje ikke det finnes noen løsning? Kanskje ikke det finnes et problem?
Mange spørsmål, få svar. Men jeg har bestemt meg for to ting:
Mål nr 1: Jeg skal bli mye mer fokusert på hva som er bra, og hvordan kan vi gjøre mer av det? Jeg skal fortelle det til alle som gidder å høre på, jeg foreslo til og med for en venninne at vi skulle tatovere slagordet på englevingefestet (det fikk utrolig nok ikke gjennomslag)
Mål nr 2: Jeg skal oftere spørre disse Marsboerne (altså menn) om hvordan de som menn tenker rundt de ulike utfordringene (ikke problemene) vi kvinner dveler så ofte ved - hvem vet, kanskje vi ikke trenger å grave oss ned i tide allikevel?
Magis, quid bonum. Verdt et forsøk, kan i hvert fall ikke skade.
Ha en fargerik uke!
søndag 28. juli 2013
Ferieflørt med oppvaskmotforestillinger...
Ferie har alltid vært en utfordring for fruen, spesielt etter at to små arvinger kom i hus. Jul, vinter, påske, sommer som høst, ja til og med helger; rot som hoper seg opp, oppvask som formelig formerer seg ( ja det er jeg overbevist om - de ti glassene var da bare to for fem minutter siden???), vaskemaskinen som summer med fornøyde sukk vask etter vask og gud forby, hvis det kommer gjester må man jo ha noe å by på, har vi kake i frysa tro eller må det slenges over en bolledeig?
Radioen gir fra seg skimrende toners flukt mot sky, og mor svinser og svanser og innbiller seg at småryddingen og den krampaktige svinsingen er den eneste måten å få sjelefred på, hvis hun setter seg ned så ser hun kun den enorme haugen med smuler etter forrige frokost som minner om et omreisende sirkus og herrbevers berømte samling med modellfly som har utvidet sitt nedslagsfelt og ikke bare befinner seg i hangaren (tidligere kjent som bibliotek men nå kommer man knapt fram til bøkene) men er pent strødd utover kjøkkenbenk og spisestue.
Noe har skjedd. Kanskje var det kollegaen som modig bruker fjesboka til helt andre ting enn å skryte av duggete champagneglass i solnedgangen (nå koser vi oss dere!) og tvert imot stiller litt kritiske spørsmål til om vinen er det som bør få flest "likes"(mens hun poster et bilde av verdens deiligste morgenkaffekopp), hun forteller om treningsturene som faktisk ble avlyst fordi sola skinte og man lot humla suse i stedet, eller at hun fremmet impulsive opplevelser og jublet for lyden av barnelatter.
Kanskje var det sitatet som en dag kom flyvende over vannmeloner og sand mellom tærne, som visstnok er fra artisten Madonna - denne syndig vakre skandaleomsuste sangerinnen som har gitt oss mang en hit å danse oss inn i sommernatten. Hun sier (visstnok):
"Vær sterk, tro på Gud og frihet, forstå din seksualitet, ha humor, onaner, ikke døm andre etter deres religion, hudfarge eller seksualvaner, vær glad i livet og familien". Vågalt, sant, og enkelt.
Den har aldri vært så tilstedeværende før, den har aldri klart å få husmoren til å snu ryggen til huslige sysler tidligere. Den har fått innenriksministeren til å totalt neglisjere huslige sysler og rett og slett klart å få henne til å sette seg ned en halv dag, med ingenting annet i hendene enn en solbrun treåring på fanget som slurper is med ansiktet fullt av klissete rester (uten at mamma stresser etter å tørke). Den har klart å holde henne borte fra pc og mobil og slukket dårlig samvittighet over at hun ikke får sett samtlige venninner eller får bakt den kaken tilfelle gjester, det får holde med kaffe. Som traktes i bøttevis.
Den framkaller spontanitet (vi utsetter nista på bilturen og hiver oss inn på McDonalds), glede (vill vannkrig med voksne og barn uten tanke på annet enn å le og le og le og le), vågal livsnytelse ( å elge i solnedgang mens midnattssola skinner i ansiktet og det sover familiemedlemmer på alle kanter, verden står stille-øyeblikk (å vandre så sakte man kan på en øde øy og plukke villblomster mens barna skrattler på Mommos fang og mannfolka går amok i multemyra). Den gir harmoni, hvis man bare vil ta imot den der den kommer smygende med sommervinden (å ligge alene igjen på brygga og lete etter krabber mens de andre for lengst har gitt opp) eller et snev av sunn galskap (å stå ytterst på dekk når hurtigbåten dundrer over dønninger og man blåses på havet hvis en ikke holder seg fast).
Den er gratis. Den er tilgjengelig til alle døgnets tider, og den krever lite annet enn mental innstilling. Og for første gang i frubevers historie har den dominert totalt hele sommeren, og smittet over på både store og små i hennes nærhet. Den er ikke væravhengig, lar seg ikke begrense av stiv kuling og sur vind. Den, sier du? Jeg velger å kalle den ...."Feriefølelsen". Og sommer som vinter: Jeg gleder meg til å ta den fram allerede neste ledige frihelg, eller høstferie. Eller kanskje til og med på en helt vanlig tirsdag, bare for å kjenne at man tenker og handler utenfor boksen.
"Se her", kvitrer han fornøyd mens han i skrivende stund kommer inn etter å ha ryddet i garasjen (framtidig hangar) og teller ikke mindre enn 11 kopper som har blitt tryllet frem fra byggestøv og plankebiter. Enten så har feriefølelsen utvidet seg til å gjelde lykkefølelse over å rydde ting man vanligvis ikke prioriterer (sukk...) eller så kan det være et snev av hint om at innenriksministeren får komme seg opp av feriesofaen og finne meningen i å rydde bittelitt og begynne å ta sitt huslige ansvar før det begynner å se ut som den dyrehagen vi faktisk høres ut til å være noen ganger.
Fortsatt fire hele feriedager igjen. Fortsatt tid til å la sengetøyet være på, og utsette vindusvask, knekkebrødoppskriften kan ligge til neste helg. Vaskemaskinen får heller ha intervalltrening om noen dager. Ha en fortsatt god sommer, skriv gjerne Madonnas gode råd på en lapp og heng på do, så husker du dem i ledige stille stunder....
Radioen gir fra seg skimrende toners flukt mot sky, og mor svinser og svanser og innbiller seg at småryddingen og den krampaktige svinsingen er den eneste måten å få sjelefred på, hvis hun setter seg ned så ser hun kun den enorme haugen med smuler etter forrige frokost som minner om et omreisende sirkus og herrbevers berømte samling med modellfly som har utvidet sitt nedslagsfelt og ikke bare befinner seg i hangaren (tidligere kjent som bibliotek men nå kommer man knapt fram til bøkene) men er pent strødd utover kjøkkenbenk og spisestue.
Noe har skjedd. Kanskje var det kollegaen som modig bruker fjesboka til helt andre ting enn å skryte av duggete champagneglass i solnedgangen (nå koser vi oss dere!) og tvert imot stiller litt kritiske spørsmål til om vinen er det som bør få flest "likes"(mens hun poster et bilde av verdens deiligste morgenkaffekopp), hun forteller om treningsturene som faktisk ble avlyst fordi sola skinte og man lot humla suse i stedet, eller at hun fremmet impulsive opplevelser og jublet for lyden av barnelatter.
Kanskje var det sitatet som en dag kom flyvende over vannmeloner og sand mellom tærne, som visstnok er fra artisten Madonna - denne syndig vakre skandaleomsuste sangerinnen som har gitt oss mang en hit å danse oss inn i sommernatten. Hun sier (visstnok):
"Vær sterk, tro på Gud og frihet, forstå din seksualitet, ha humor, onaner, ikke døm andre etter deres religion, hudfarge eller seksualvaner, vær glad i livet og familien". Vågalt, sant, og enkelt.
Den har aldri vært så tilstedeværende før, den har aldri klart å få husmoren til å snu ryggen til huslige sysler tidligere. Den har fått innenriksministeren til å totalt neglisjere huslige sysler og rett og slett klart å få henne til å sette seg ned en halv dag, med ingenting annet i hendene enn en solbrun treåring på fanget som slurper is med ansiktet fullt av klissete rester (uten at mamma stresser etter å tørke). Den har klart å holde henne borte fra pc og mobil og slukket dårlig samvittighet over at hun ikke får sett samtlige venninner eller får bakt den kaken tilfelle gjester, det får holde med kaffe. Som traktes i bøttevis.
Den framkaller spontanitet (vi utsetter nista på bilturen og hiver oss inn på McDonalds), glede (vill vannkrig med voksne og barn uten tanke på annet enn å le og le og le og le), vågal livsnytelse ( å elge i solnedgang mens midnattssola skinner i ansiktet og det sover familiemedlemmer på alle kanter, verden står stille-øyeblikk (å vandre så sakte man kan på en øde øy og plukke villblomster mens barna skrattler på Mommos fang og mannfolka går amok i multemyra). Den gir harmoni, hvis man bare vil ta imot den der den kommer smygende med sommervinden (å ligge alene igjen på brygga og lete etter krabber mens de andre for lengst har gitt opp) eller et snev av sunn galskap (å stå ytterst på dekk når hurtigbåten dundrer over dønninger og man blåses på havet hvis en ikke holder seg fast).
Den er gratis. Den er tilgjengelig til alle døgnets tider, og den krever lite annet enn mental innstilling. Og for første gang i frubevers historie har den dominert totalt hele sommeren, og smittet over på både store og små i hennes nærhet. Den er ikke væravhengig, lar seg ikke begrense av stiv kuling og sur vind. Den, sier du? Jeg velger å kalle den ...."Feriefølelsen". Og sommer som vinter: Jeg gleder meg til å ta den fram allerede neste ledige frihelg, eller høstferie. Eller kanskje til og med på en helt vanlig tirsdag, bare for å kjenne at man tenker og handler utenfor boksen.
"Se her", kvitrer han fornøyd mens han i skrivende stund kommer inn etter å ha ryddet i garasjen (framtidig hangar) og teller ikke mindre enn 11 kopper som har blitt tryllet frem fra byggestøv og plankebiter. Enten så har feriefølelsen utvidet seg til å gjelde lykkefølelse over å rydde ting man vanligvis ikke prioriterer (sukk...) eller så kan det være et snev av hint om at innenriksministeren får komme seg opp av feriesofaen og finne meningen i å rydde bittelitt og begynne å ta sitt huslige ansvar før det begynner å se ut som den dyrehagen vi faktisk høres ut til å være noen ganger.
Fortsatt fire hele feriedager igjen. Fortsatt tid til å la sengetøyet være på, og utsette vindusvask, knekkebrødoppskriften kan ligge til neste helg. Vaskemaskinen får heller ha intervalltrening om noen dager. Ha en fortsatt god sommer, skriv gjerne Madonnas gode råd på en lapp og heng på do, så husker du dem i ledige stille stunder....
tirsdag 2. juli 2013
Regndans
Lei av sol og stekende varme, knusktørre planter, solbrent kropp og flassende skuldre? Da har Klovholt Gods noen ultragode tips til deg som GARANTERER regn, sikre vinnere for deg som vil ha litt variasjon i ferien...
1.Vann alle plantene i hagen grundig og med en liten sang for å gi dem litt rakere stilk!
2. Gjør deg klar til å male stakittgjerdet - vask det grundig med grønnsåpe og la det tørke i et døgn, ta fram kosten og sett deg godt til rette med musikk på øret....
3. Bestill og betal tur til syden i oktober (det er jo så fint her nå, vi må jo nyte den norske sommeren)
4. Kjøp en ny svindyr bikini, pakk strandbag og bil og gjør klar for dagstur til nærmeste avkjølende kulp!
5. Legg alt regntøy i barnehagen og SFO, de trenger jo ikke det nå i denne varmen...
6. Vask vinduer, skinnende rene!
7. Ta fram gressklipperen, fyll på bensin og olje og sett i gang...
8. Inviter 40 av dine nærmeste venner til grillfest i hagen for å se sola gå ned over garasjetaket!
9. Vask og fyll opp bassenget slik at det blir riktig så lunkent vann i denne stekende solen
10. Kjøp 3 solkremer på tilbud på apoteket, gjerne med høy faktor.
11. Pakk bort frakker, ullundertøy, votter og luer...
12. Fyll opp frysa med is og iskrem, det er viktig å holde hodet kaldt...
13. Pass på at utenriks/arbeids- og inkluderingsministeren har murt ferdig plattingen slik at innenriksministeren har alt klart til å stekes i vannrett stilling...mmmm...
14. Bruk en tusing på europris (mer til overs, pøh) på vinplastglass, stolputer og matchende tepper og utelykter så tropenatten kan nytes uten glasskår og sånt tøys.
15. Bruk en kveld til å lage, laminere, ramme inn og heng opp bassengregler som barna kan lese mens de leker i det nå lunkne vannet...
16. Fyll kjøleskapet med sommermat, grill mat, salater og dilldall som nytes best ute!
17. Planlegg hvilken dag som kan være best å kjøre til kabelsatan i Kristiansand for å nyte det fine været blant sjørøvere og ville dyr!
18. Gi bort rabattkortet til Brun og Blid, trenger vel ikke det nå lenger?
19. Legg ut på løpetur i minimalt med tøy, man blir jo så svett med alle disse klærne...
og sist, men ikke minst, hvis alt dette skulle slå feil:
20. Gjør klar til biltur i liten bil og skiboks med telt til Nord-Norge. La paraply, regntøy, jakker og støvler være hjemme, de meldte jo fint vær på yr.no!
Hvis, og bare hvis, mot all formodning dette skulle slå feil, inviter frubever på et lite hagebesøk, det er den beste garantien for variert sommervær!
Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet.....å hvor det skinner!
1.Vann alle plantene i hagen grundig og med en liten sang for å gi dem litt rakere stilk!
2. Gjør deg klar til å male stakittgjerdet - vask det grundig med grønnsåpe og la det tørke i et døgn, ta fram kosten og sett deg godt til rette med musikk på øret....
3. Bestill og betal tur til syden i oktober (det er jo så fint her nå, vi må jo nyte den norske sommeren)
4. Kjøp en ny svindyr bikini, pakk strandbag og bil og gjør klar for dagstur til nærmeste avkjølende kulp!
5. Legg alt regntøy i barnehagen og SFO, de trenger jo ikke det nå i denne varmen...
6. Vask vinduer, skinnende rene!
7. Ta fram gressklipperen, fyll på bensin og olje og sett i gang...
8. Inviter 40 av dine nærmeste venner til grillfest i hagen for å se sola gå ned over garasjetaket!
9. Vask og fyll opp bassenget slik at det blir riktig så lunkent vann i denne stekende solen
10. Kjøp 3 solkremer på tilbud på apoteket, gjerne med høy faktor.
11. Pakk bort frakker, ullundertøy, votter og luer...
12. Fyll opp frysa med is og iskrem, det er viktig å holde hodet kaldt...
13. Pass på at utenriks/arbeids- og inkluderingsministeren har murt ferdig plattingen slik at innenriksministeren har alt klart til å stekes i vannrett stilling...mmmm...
14. Bruk en tusing på europris (mer til overs, pøh) på vinplastglass, stolputer og matchende tepper og utelykter så tropenatten kan nytes uten glasskår og sånt tøys.
15. Bruk en kveld til å lage, laminere, ramme inn og heng opp bassengregler som barna kan lese mens de leker i det nå lunkne vannet...
16. Fyll kjøleskapet med sommermat, grill mat, salater og dilldall som nytes best ute!
17. Planlegg hvilken dag som kan være best å kjøre til kabelsatan i Kristiansand for å nyte det fine været blant sjørøvere og ville dyr!
18. Gi bort rabattkortet til Brun og Blid, trenger vel ikke det nå lenger?
19. Legg ut på løpetur i minimalt med tøy, man blir jo så svett med alle disse klærne...
og sist, men ikke minst, hvis alt dette skulle slå feil:
20. Gjør klar til biltur i liten bil og skiboks med telt til Nord-Norge. La paraply, regntøy, jakker og støvler være hjemme, de meldte jo fint vær på yr.no!
Hvis, og bare hvis, mot all formodning dette skulle slå feil, inviter frubever på et lite hagebesøk, det er den beste garantien for variert sommervær!
Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet.....å hvor det skinner!
lørdag 18. mai 2013
Hønemonster, partymonster, hagemonster ....og teddy i forkledning
For noen dager siden hadde jeg med en flott liten røvergutt inn i hønsehuset på jobb, på jakt etter egg som skulle sankes for dagen. I et av burene lå ei høne og ruget på kyllingene som nettopp hadde blitt klekket, og mens vi tok de bittesmå kyllingene varsomt i hendene gikk den fjærkledde moren rett i leggen på den stakkars gutten mens hun skjelte han ut på klingende hønsk.... Han tok angrepet med fatning men vel ute av fjøset hadde vi en liten snakk om uttrykket "hønemor",det er ingen tvil hvor det har sitt opphav!
Jeg fikser (tydeligvis) dårlig å være i hagen på fridager. Det som skal være en fristund fra stress og mas blir lett en krigersk samling av barn som kjeder seg fordi mor ikke er flink nok til å finne på kreativ galskap hele tiden (fru er ikke så flink til å bygge og skape småsnekkere som herr, det ligger naturlig i navnet...handyMAN), og går derfor løs på hverandre med det som ligger for hånden. Et monster er skapt. Mammahagemonsteret.Mor ser farer overalt. Mor ser alt som kan knuses. Mor ser potensielle katastrofer og har allerede klart i hodet hva hun skal si når vi ringer legevakten fordi minsten har most noe med glass på og skåret over aorta og det som verre er.
Jeg hører min egen stemme, som sikkert hele tunet også gjør, og vet jo innerst inne at dette kommer aldri til å ha noen hensikt, å kjefte sånn, og si "nei, ikke gå der, og uff, da, kan du ALDRI høre, det der er faaaaarlig skjønner du, nå må dere si unnskyld, det er IKKE lov å bite" og...Stakkars herr, han skulle bare slappe av litt i den velsignede varmen, tilfeldigvis rett over der vi begynte å ta helt av, og da han kom ned etter et kvarter med en oppgitt mine trengte han ikke si stort, jeg skjønte det jo selv. Og da han tok ansiktet mitt i hendene, kysset meg på panna og sa med et smil "det går bra vennen min, det er lite som er veldig farlig her i hagen"... kjente jeg tårene presse på. Og da jeg så på at nevnte handyman fikset noen takplater sammen med barna følte jeg meg motløs, flau og takknemlig (for at noen redder meg fra fordervelsen).
Monsteret er nemlig arvelig, jeg har selv fått det inn med farsgenene. Min elskede pappa var en brumlebasse som brydde seg med alt og alle, hadde alltid maks desibel på stemmen og skilte aldri mellom små potensielle farer (som man helst ikke skal tenke på) og store katastrofer. Høye stemmer, store ord, et av hans mest populære uttrykk var "ja, nå har tredje verdenskrig brutt ut". For de som ikke kjente han kunne han høres fryktelig sint ut, men han sa selv: "Jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert"! På utsiden en stor skummel bjørn, som i navnet sitt, på innsiden en følsom Teddy som gikk gjennom ild og vann for sin familie og elsket alle sine kjære på sin helt spesielle måte.
På høytidsdager kommer mammas partymonster fram. Når bunad skal på, alle skal rekke noe, varmtvannstanken er nesten tom og man inngår intense forhandlinger om man MÅ gå med skjorte, slips (Gud forby) eller (enda verre) kjole. På utsiden er mamma en masete vulkan, på innsiden en sydende masse av følelseslava. Mor går runder med seg selv for ikke å ødelegge festen før den i det hele tatt har begynt. Telle til ti, glemme det som ikke er så viktig og huske det som ER viktig. Å si unnskyld. Det blir mye unnskyld. Men sikkert ikke nok.
Alle disse monstrene har ulike former men bunner ut i det samme: En hønemors vanvittige innsats for å kjempe for og beskytte sine elskede rundt seg. Selv om det ikke finnes noen fare. Eller et uttrykk for sentimentalitet som dessverre ikke alltid kommer ut i de rette proposjoner.
Hvordan vil mine barn huske meg når de blir voksne og jeg er en gammel dame med stokk og pipestemme? Vil de huske hønemoren og partymonsterets påminnelser og regler, formaninger og munndiaretiske utfall, eller vil de huske sin mor som det hun er innerst inne: en Teddy i forkledning?
Jeg fikser (tydeligvis) dårlig å være i hagen på fridager. Det som skal være en fristund fra stress og mas blir lett en krigersk samling av barn som kjeder seg fordi mor ikke er flink nok til å finne på kreativ galskap hele tiden (fru er ikke så flink til å bygge og skape småsnekkere som herr, det ligger naturlig i navnet...handyMAN), og går derfor løs på hverandre med det som ligger for hånden. Et monster er skapt. Mammahagemonsteret.Mor ser farer overalt. Mor ser alt som kan knuses. Mor ser potensielle katastrofer og har allerede klart i hodet hva hun skal si når vi ringer legevakten fordi minsten har most noe med glass på og skåret over aorta og det som verre er.
Jeg hører min egen stemme, som sikkert hele tunet også gjør, og vet jo innerst inne at dette kommer aldri til å ha noen hensikt, å kjefte sånn, og si "nei, ikke gå der, og uff, da, kan du ALDRI høre, det der er faaaaarlig skjønner du, nå må dere si unnskyld, det er IKKE lov å bite" og...Stakkars herr, han skulle bare slappe av litt i den velsignede varmen, tilfeldigvis rett over der vi begynte å ta helt av, og da han kom ned etter et kvarter med en oppgitt mine trengte han ikke si stort, jeg skjønte det jo selv. Og da han tok ansiktet mitt i hendene, kysset meg på panna og sa med et smil "det går bra vennen min, det er lite som er veldig farlig her i hagen"... kjente jeg tårene presse på. Og da jeg så på at nevnte handyman fikset noen takplater sammen med barna følte jeg meg motløs, flau og takknemlig (for at noen redder meg fra fordervelsen).
Monsteret er nemlig arvelig, jeg har selv fått det inn med farsgenene. Min elskede pappa var en brumlebasse som brydde seg med alt og alle, hadde alltid maks desibel på stemmen og skilte aldri mellom små potensielle farer (som man helst ikke skal tenke på) og store katastrofer. Høye stemmer, store ord, et av hans mest populære uttrykk var "ja, nå har tredje verdenskrig brutt ut". For de som ikke kjente han kunne han høres fryktelig sint ut, men han sa selv: "Jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert"! På utsiden en stor skummel bjørn, som i navnet sitt, på innsiden en følsom Teddy som gikk gjennom ild og vann for sin familie og elsket alle sine kjære på sin helt spesielle måte.
På høytidsdager kommer mammas partymonster fram. Når bunad skal på, alle skal rekke noe, varmtvannstanken er nesten tom og man inngår intense forhandlinger om man MÅ gå med skjorte, slips (Gud forby) eller (enda verre) kjole. På utsiden er mamma en masete vulkan, på innsiden en sydende masse av følelseslava. Mor går runder med seg selv for ikke å ødelegge festen før den i det hele tatt har begynt. Telle til ti, glemme det som ikke er så viktig og huske det som ER viktig. Å si unnskyld. Det blir mye unnskyld. Men sikkert ikke nok.
Alle disse monstrene har ulike former men bunner ut i det samme: En hønemors vanvittige innsats for å kjempe for og beskytte sine elskede rundt seg. Selv om det ikke finnes noen fare. Eller et uttrykk for sentimentalitet som dessverre ikke alltid kommer ut i de rette proposjoner.
Hvordan vil mine barn huske meg når de blir voksne og jeg er en gammel dame med stokk og pipestemme? Vil de huske hønemoren og partymonsterets påminnelser og regler, formaninger og munndiaretiske utfall, eller vil de huske sin mor som det hun er innerst inne: en Teddy i forkledning?
søndag 28. april 2013
Vårt lille land....om fjær og høns og vaiende flagg!
Jeg elsker 17.mai. Norske flagg som vaier, korsang og korps, is og pølser, ballonger som flyr mot himmelens høye slott og bunadskledde unge og gamle som fryder seg over denne dagen i året der folk kommer ut i gatene og hyller det flotte landet vi bor i. Svulstige taler avsluttes med Norges nasjonalsang, alle mumler med og når de høye tonene markerer avslutningen kjemper det seg alltid frem bak klumpen i halsen noen nasjonale tårer hos frubever.
De siste dagene har det som en årlig tradisjon haglet med artikler og debattinnlegg rundt bruk av andre flagg på 17. mai. Så vidt jeg har fått med meg startet den siste debatten med at en skole i Ålesund spurte komiteen om å få lov til å bruke noen små flagg som barna fra den flerkulturelle avdelingen hadde laget i forbindelse med skolens 90 års markering. Disse flaggene hadde norsk forside, og ulike baksider for å markere hvilket land barna eller barnas foreldre kommer fra.
Etter å ha sett Facebook og diverse andre chatforum de siste dagene har jeg inntrykk av at den journalisten som skrev om Ålesundskolen i beste fall kastet inn en skikkelig god, saftig og brennhet fakkel inn til et folk som liker å tro at de er opptatt av respekt, toleranse,fred og fordragelighet. Så feil kan man ta.
Jeg registrerer med forbauselse og tristhet at bekjente og venner jeg trodde var opptatt av kristne verdier som nestekjærlighet og raushet blir medlem av facebooksider med overskrifter som "Norge for nordmenn" og "kun norske flagg i barnetoget", fjorten utropstegn og med oppfordring til å dele med alle sine kontakter. Det er ikke sidene i seg selv jeg protesterer mot! Det er fint med engasjement og saklige diskusjoner. Det jeg syns jeg trist er all dritten som følger med i kommentarfeltet, de som mener de har rett til å kalle de som ikke er norske for kriminelle alle som en, at ingen innvandrere har noensinne gjort noe godt mot landet og at de tråkker på norske verdier ved at de kler seg eller viser på andre måter at de kommer fra andre land. De som ikke er norske kalles for søppel, avskum og verre ting. Jeg undrer meg over om alle disse menneskene som trykker "liker" på disse sidene, har tatt seg bryet og bruker tre minutter av sin dyrebare internett-tid med å skrolle nedover sidene og se hva folk faktisk skriver der??? De kan da vel ikke stå for alt det som står der?
For meg handler ikke denne debatten om barnetog, eller hvilke flagg som skal vaie på hvilke dager og hvem som skal ha rett til å vise hva (selv om jeg registrerer at den samme skolen i Ålesund nylig kjøpte inn mange nye, store NORSKE flagg slik at det ikke skal være noe tvil om hvilken nasjon vi feirer 17.mai - det passet kanskje ikke inn å nevne dette i samme åndedrag for journalisten som begynte dette kalaset...?). Dette handler om noe mer, noe større og skumlere og noe jeg absolutt ikke er komfortabel med: Fremmedfrykt, tanken om at vi nordmenn er bedre enn alle andre, og manglende evne til å bruke hodet og stoppe opp før man hiver seg på en bølge som mange andre rir på. Det er skumlere enn debatten om et tog!
Jeg har i mange anledninger hørt om de som utsettes for bygdedyret, et mangehodet troll som representerer en folkegruppe uten evne til å ha indviduelle meninger som går mot flokken. Er vi i ferd med å skape et nasjonalmonster? Har folk ingen sans for kildekritikk lengre?
Jeg jobber selv på en barneskole som har elever med opprinnelse fra 25 land. På 17. mai skal de feire Norges bursdag sammen med 5 millioner andre nordmenn, de skal synge om fedrelandet og ha norske flagg, spise is og pølser og glede seg over Norges tradisjon med barnetog fremfor militærparader slik mange er vant til fra sitt eget hjemland.
Ærlig talt, hvis noen av disse barna bærer et lite flagg på 30 x 40 cm med norsk flagg på den ene siden og et annet lands flagg på den andre, skal vi tro at dette er den aller største trusselen mot Norge og demokratiet i framtida? Jeg undres....
http://www.alesund.kommune.no/aktuelt/5865-presisering-om-flaggbruk
De siste dagene har det som en årlig tradisjon haglet med artikler og debattinnlegg rundt bruk av andre flagg på 17. mai. Så vidt jeg har fått med meg startet den siste debatten med at en skole i Ålesund spurte komiteen om å få lov til å bruke noen små flagg som barna fra den flerkulturelle avdelingen hadde laget i forbindelse med skolens 90 års markering. Disse flaggene hadde norsk forside, og ulike baksider for å markere hvilket land barna eller barnas foreldre kommer fra.
Etter å ha sett Facebook og diverse andre chatforum de siste dagene har jeg inntrykk av at den journalisten som skrev om Ålesundskolen i beste fall kastet inn en skikkelig god, saftig og brennhet fakkel inn til et folk som liker å tro at de er opptatt av respekt, toleranse,fred og fordragelighet. Så feil kan man ta.
Jeg registrerer med forbauselse og tristhet at bekjente og venner jeg trodde var opptatt av kristne verdier som nestekjærlighet og raushet blir medlem av facebooksider med overskrifter som "Norge for nordmenn" og "kun norske flagg i barnetoget", fjorten utropstegn og med oppfordring til å dele med alle sine kontakter. Det er ikke sidene i seg selv jeg protesterer mot! Det er fint med engasjement og saklige diskusjoner. Det jeg syns jeg trist er all dritten som følger med i kommentarfeltet, de som mener de har rett til å kalle de som ikke er norske for kriminelle alle som en, at ingen innvandrere har noensinne gjort noe godt mot landet og at de tråkker på norske verdier ved at de kler seg eller viser på andre måter at de kommer fra andre land. De som ikke er norske kalles for søppel, avskum og verre ting. Jeg undrer meg over om alle disse menneskene som trykker "liker" på disse sidene, har tatt seg bryet og bruker tre minutter av sin dyrebare internett-tid med å skrolle nedover sidene og se hva folk faktisk skriver der??? De kan da vel ikke stå for alt det som står der?
For meg handler ikke denne debatten om barnetog, eller hvilke flagg som skal vaie på hvilke dager og hvem som skal ha rett til å vise hva (selv om jeg registrerer at den samme skolen i Ålesund nylig kjøpte inn mange nye, store NORSKE flagg slik at det ikke skal være noe tvil om hvilken nasjon vi feirer 17.mai - det passet kanskje ikke inn å nevne dette i samme åndedrag for journalisten som begynte dette kalaset...?). Dette handler om noe mer, noe større og skumlere og noe jeg absolutt ikke er komfortabel med: Fremmedfrykt, tanken om at vi nordmenn er bedre enn alle andre, og manglende evne til å bruke hodet og stoppe opp før man hiver seg på en bølge som mange andre rir på. Det er skumlere enn debatten om et tog!
Jeg har i mange anledninger hørt om de som utsettes for bygdedyret, et mangehodet troll som representerer en folkegruppe uten evne til å ha indviduelle meninger som går mot flokken. Er vi i ferd med å skape et nasjonalmonster? Har folk ingen sans for kildekritikk lengre?
Jeg jobber selv på en barneskole som har elever med opprinnelse fra 25 land. På 17. mai skal de feire Norges bursdag sammen med 5 millioner andre nordmenn, de skal synge om fedrelandet og ha norske flagg, spise is og pølser og glede seg over Norges tradisjon med barnetog fremfor militærparader slik mange er vant til fra sitt eget hjemland.
Ærlig talt, hvis noen av disse barna bærer et lite flagg på 30 x 40 cm med norsk flagg på den ene siden og et annet lands flagg på den andre, skal vi tro at dette er den aller største trusselen mot Norge og demokratiet i framtida? Jeg undres....
http://www.alesund.kommune.no/aktuelt/5865-presisering-om-flaggbruk
onsdag 3. april 2013
Ta det piano...
På stille søndager, med morfars trygge hånd i sin, satt hun stadig i kirken de så ofte besøkte, lyttet til salmer, nynnet med og skapte sitt eget lille univers der presten messet i vei på et voksenspråk hun ikke forsto. Hun var fire, og klar til å erobre verden. Så, på kirkekaffen, hjemme hos gamle venner, klunket hun løs på pianoet de hadde, noen oppdaget at hun husket melodiene og enkelte mumlet noe om gehør og vips så befant frøkna seg hos Fru Follegg som underviste på gamlemåten - tonehefter, daglige øvelser og halvårlige diplomer som kun kunne erverves ved å spille for en ekstern sensor (sikkert bare en venninne av Frua men barna lot til å tro at det var høytidelige greier og øvde som gale).
Årene gikk, frøkna ble 11 år og gledet seg til å erobre verden enda et hakk. Det begynte å bli kjedelig å øve så mye. Og simsalabim, en stormfull dag kom den mest rocka organisten kjærka noensinne hadde sett, med svart skinnjakke og ringer (flertall) i ørene og de ble bestevenner, han og hun. Og de kranglet som to treåringer. Han lærte henne å spille Dylan, og Guns n' Roses og U2, og hun lot han til og med presse henne til å synge i hennes egen konfirmasjon (grøss, ikke et pent syn med reggis og hvit kappe, gaulende med skrekkblandet vibrato på Holy Rolling, modern bak kamera på første rad, for ikke å glemme fettern med sitt nyervervede filmkamera på galleriet).
Det gikk enda noen år, og verden ble stor nok, eller kanskje ikke? Som tenåring ble det vanskelig å bestemme seg, opprør blandet med et ønske om å bare være liten. Se meg. La meg være. Og midt i dette, et brennende ønske fra hennes opphav om å spille for alle bestemødre og tanter og onkler og søsken og fettere og kusiner og....hun fikk SÅ nok. Og en vakker dag, smalt hun pianolokket igjen og lovte dyrt og hellig at hun aldri aldri skulle spille for noen igjen. Det løftet holdt hun. Pianoet ble solgt, hun var likeglad. Mye ble glemt, men en liten streng har ligget der allikevel og dirret. Et språk som aldri blir glemt, som hun gjerne skulle begynt å snakke igjen.
Her om dagen så de en annonse, med bilde av et instrument, nei, mer enn et instrument, mer et møbel. Kunne det være meningen at det skulle ende hos dem ...? Pianoet hadde vært i familiens eie i over hundre år, damen som ville gi det bort hadde spilt på det da hun selv var liten, og hennes mor tok timer på det da hun var ung. Fire mannsterke helter bar det inn i stua, og der står det nå og skinner og venter på å bli spilt på. Ungene gikk bananas, og fant fram den gamle pianokrakken med gamle notebøker av Grieg som mamma faktisk aldri klarte å kvitte seg med.
Med skrekkblandet fryd setter fruen seg ned bak tangentene, melodiene låter som en gjeng kråker på nachspiel men med litt øvelse og kanskje en snill hjelper som kan hjelpe henne til å snakke dette språket igjen, så skal det nok flyte. For tross alt, hun husker følelsen av sjelefred da hun satte seg ned og lot fingrene sveve over de svarte og hvite bokstavene hun engang lærte.
Do ....re....mi.... ;o) og kanskje en antikk lysestake på toppen?
Årene gikk, frøkna ble 11 år og gledet seg til å erobre verden enda et hakk. Det begynte å bli kjedelig å øve så mye. Og simsalabim, en stormfull dag kom den mest rocka organisten kjærka noensinne hadde sett, med svart skinnjakke og ringer (flertall) i ørene og de ble bestevenner, han og hun. Og de kranglet som to treåringer. Han lærte henne å spille Dylan, og Guns n' Roses og U2, og hun lot han til og med presse henne til å synge i hennes egen konfirmasjon (grøss, ikke et pent syn med reggis og hvit kappe, gaulende med skrekkblandet vibrato på Holy Rolling, modern bak kamera på første rad, for ikke å glemme fettern med sitt nyervervede filmkamera på galleriet).
Det gikk enda noen år, og verden ble stor nok, eller kanskje ikke? Som tenåring ble det vanskelig å bestemme seg, opprør blandet med et ønske om å bare være liten. Se meg. La meg være. Og midt i dette, et brennende ønske fra hennes opphav om å spille for alle bestemødre og tanter og onkler og søsken og fettere og kusiner og....hun fikk SÅ nok. Og en vakker dag, smalt hun pianolokket igjen og lovte dyrt og hellig at hun aldri aldri skulle spille for noen igjen. Det løftet holdt hun. Pianoet ble solgt, hun var likeglad. Mye ble glemt, men en liten streng har ligget der allikevel og dirret. Et språk som aldri blir glemt, som hun gjerne skulle begynt å snakke igjen.
Her om dagen så de en annonse, med bilde av et instrument, nei, mer enn et instrument, mer et møbel. Kunne det være meningen at det skulle ende hos dem ...? Pianoet hadde vært i familiens eie i over hundre år, damen som ville gi det bort hadde spilt på det da hun selv var liten, og hennes mor tok timer på det da hun var ung. Fire mannsterke helter bar det inn i stua, og der står det nå og skinner og venter på å bli spilt på. Ungene gikk bananas, og fant fram den gamle pianokrakken med gamle notebøker av Grieg som mamma faktisk aldri klarte å kvitte seg med.
Med skrekkblandet fryd setter fruen seg ned bak tangentene, melodiene låter som en gjeng kråker på nachspiel men med litt øvelse og kanskje en snill hjelper som kan hjelpe henne til å snakke dette språket igjen, så skal det nok flyte. For tross alt, hun husker følelsen av sjelefred da hun satte seg ned og lot fingrene sveve over de svarte og hvite bokstavene hun engang lærte.
Do ....re....mi.... ;o) og kanskje en antikk lysestake på toppen?
onsdag 13. februar 2013
Rosin - øyeblikk!!
Når det ene barnet spinner avgårde i en retning, det andre furter seg langt inni en snøfonn hylende av trass den helt andre retningen - mors blodsukker er laaaaavt og det er mørkt, glatt og til og med låsen i bilen protesterer og VIL for f....IKKE låse seg opp........ja da er det langt unna sjefens rosinøyeblikk, selv om det nettopp der, nettopp da burde vært høyst aktuelt ...
Rosin...? Jeg skal forklare. På en tale på snittemarerittet (bedre kjent som sommer - eller juleavslutning på jobb, formelt som bare rakkern med taler og bløtkake og kaffe til snittene - fysj så voksen er jeg altså ikke - og har dermed tvangsinnført pepsi max etter årelange forhandlinger - men nok om det, tidligere kalte jeg det snittehelvetet, men jeg har de siste årene skjønt at det faktisk ikke blir sommer eller juleferie uten, så har derfor moderert meg noe til snittemarerittet) snakket sjefen min om et forsøksprosjekt der noen høyt utdannede, temmelig viktige, men sikkert veldig stressa folk skulle gjennom å spise en rosin oppnå en høyere bevissthet og opppdage sin indre puls.
Oppgaven var nokså enkel: Deltakerne fikk utdelt hver sin rosin, de skulle lukte på den, kjenne på den, ta bittesmå biter av den, putte biten i munnen og smatte mens de lot den rulle rundt i munnen. De skulle svelge den, kjenne på ettersmaken, og deretter forsøke å beskrive til panelet hvordan det opplevdes å innta denne rosinen. Deltakerne fikk deretter i oppgave å gjøre samme øvelsen når de skulle pusse tenner, vanne blomster eller smøre en brødskive: Det var ikke handlingen, men selve øyeblikket som sto i fokus.
Å være tilstede, når verden går av hengslene og alt bare raser, og alle vil ha en bit av deg og englevingene bare krøller seg bak ryggen, når du har brukt opp alle krefter og ikke er i nærheten av sofaen eller dyna eller hva det nå skal være som kan få deg til å slappe av, ja da er det kanskje nettopp da du trenger et rosinøyeblikk. Kanskje ett minutt, kanskje bare 20 sekunder - men nok til at du får stilt deg nærmere null enn hundre, og til at du ser at det er her, det er nå, du klarer faktisk å være tilstede bittelitt.
Så har du kanskje ikke råd til å være med på et Mindfullness - kurs, du får faktisk ikke gått den turen som du så sårt trenger, eller yoga timen begynner lenge etter at du har sloknet (og du egentlig skulle sett på Greys). Men alle har tid, og råd til å spise en rosin, eller kanskje rett og slett spise en god dessert med størst mulig nytelse og tilstedeværelse.
Visste du forresten at stressed stavet baklengs blir desserts...? Ha en tilstedeværende rosinkveld!
Rosin...? Jeg skal forklare. På en tale på snittemarerittet (bedre kjent som sommer - eller juleavslutning på jobb, formelt som bare rakkern med taler og bløtkake og kaffe til snittene - fysj så voksen er jeg altså ikke - og har dermed tvangsinnført pepsi max etter årelange forhandlinger - men nok om det, tidligere kalte jeg det snittehelvetet, men jeg har de siste årene skjønt at det faktisk ikke blir sommer eller juleferie uten, så har derfor moderert meg noe til snittemarerittet) snakket sjefen min om et forsøksprosjekt der noen høyt utdannede, temmelig viktige, men sikkert veldig stressa folk skulle gjennom å spise en rosin oppnå en høyere bevissthet og opppdage sin indre puls.
Oppgaven var nokså enkel: Deltakerne fikk utdelt hver sin rosin, de skulle lukte på den, kjenne på den, ta bittesmå biter av den, putte biten i munnen og smatte mens de lot den rulle rundt i munnen. De skulle svelge den, kjenne på ettersmaken, og deretter forsøke å beskrive til panelet hvordan det opplevdes å innta denne rosinen. Deltakerne fikk deretter i oppgave å gjøre samme øvelsen når de skulle pusse tenner, vanne blomster eller smøre en brødskive: Det var ikke handlingen, men selve øyeblikket som sto i fokus.
Å være tilstede, når verden går av hengslene og alt bare raser, og alle vil ha en bit av deg og englevingene bare krøller seg bak ryggen, når du har brukt opp alle krefter og ikke er i nærheten av sofaen eller dyna eller hva det nå skal være som kan få deg til å slappe av, ja da er det kanskje nettopp da du trenger et rosinøyeblikk. Kanskje ett minutt, kanskje bare 20 sekunder - men nok til at du får stilt deg nærmere null enn hundre, og til at du ser at det er her, det er nå, du klarer faktisk å være tilstede bittelitt.
Så har du kanskje ikke råd til å være med på et Mindfullness - kurs, du får faktisk ikke gått den turen som du så sårt trenger, eller yoga timen begynner lenge etter at du har sloknet (og du egentlig skulle sett på Greys). Men alle har tid, og råd til å spise en rosin, eller kanskje rett og slett spise en god dessert med størst mulig nytelse og tilstedeværelse.
Visste du forresten at stressed stavet baklengs blir desserts...? Ha en tilstedeværende rosinkveld!
søndag 20. januar 2013
Den stille tsunamien - og ærlighetens pris.
Den stille tsunamien, den som ikke alle prater om. Den som kommer etter den første. Litt for privat, kanskje preget av skam, tenk på alle som skal skånes hvis en snakker om den? De kommer sikkert ikke til å forstå allikevel, de kommer til å tro en er gal. Best å tie. Bit tennene sammen, det går nok over. Ikke snakke. Eller nei, snakk med en proff. Ta en pille?
Den første tsunamien, den opprinnelige, som bygger seg sakte opp i horisonten som en stor grå masse. Først uforklarlig, deretter preg av sjokk og vantro - kan dette være mulig? Eller den som plutselig bare kommer, uten at du har gløttet utover horisonten. Så altoppslukende. Ødeleggende. Så ufattelig. Kan det virkelig være noe igjen??? Ingen krefter. Ingen styrke. Mange som hjelper, alle vil hjelpe. Ruiner blir ryddet, kaoset legger seg. Nytt håp spirer, verden blir lysegrønn igjen, alt det grå forsvinner.
Så blir det stille. Lenge. Og alle trodde at du har bygget opp hus, kropp, hage, alt. Men ingen ser den bølgen som med ujevne mellomrom skyller innover hodet, forgifter tankene med grått vann, skjuler alle lyse tanker. Den kan komme snikende, bølgen. Den kan komme når du, klok av skade, egentlig forventer det - på julaften når alle står der med blussende kinn og synger "deilig er jorden" og alle hjerter gleder seg. Bortsett fra en, som står der alene i hele verden, og kjenner bølgen skyller og skyller og skyller. Eller man kan sitte på kino og plutselig få slengt i trynet et bilde som for andre er helt overkommelig, men for den ene utløser det et skred av bølger, man får panikk, hva skal jeg gjøre nå??? Hvor skal man rømme? Hva kan man si? Til hvem kan man si?
Hun er hjemme alene. Gløtter ut av vinduet, ser en fremmed bil stå og vente på utsiden, ser et kjent ansikt, blir stiv av skrekk. Det blir helt feil, hun kan da vel ikke komme hit? Nå? Desperat telefon til mor, til far, alle hiver seg rundt og er på vei. Men enn så lenge står hun der alene med avgjørelsen, skal hun slippe dem inn? Hun tar sjansen. Hun står der i gangen og ser på ansiktet som hun har forgudet, ser på kroppen til hun som en gang tok henne med til hestene for å ri, hun som alltid var den sterke. Styrken i den lange kroppen er borte. Hun virker mindre. Hun ser den andre i øynene. Tomme øyne, fulle øyne. Fulle av noe fremmed. Fjernt. Besluttsomt. Hun ser forbi, inn i en annen verden. Og hun får kjenne på galskapen. Der og da ser hun døden i øynene.
Det blir for mye, hun rømmer, noen kommer hjem, hun enser det ikke, løper, bare løper, vettskremt, et lite barn som har fått et glimt inn i en altfor voksen verden. Setter seg på det hemmelige stedet sitt, sitter. Sitter. Hører etter en evighet velkjente skritt bak seg, kjenner fars trygge armer og hans innstendige bønn om å komme hjem, alt er bra nå, hun vil bare snakke med oss. Nei, nei, nei, gå bare, jeg kommer senere, vil ikke se henne, redd.
Hun kommer tilbake, huset er stille. Den andre har reist. Hun kan fremdeles kjenne frykten i veggene, det usagte som de andre bærer på. Det roer seg. Det går en time, kanskje to. Så ringer det på døren, fremmede stemmer, hvem kan....? Skrik, kaos, tsunami. Bølger av skrekk, en anelse begynner å bli visshet. Hun har endelig klart det. Hun ville jo bare hjem og si farvel først. Men det var en som ikke orket å se henne. Skyld, skam, død, skyld,skam død.
Årene går. Stillas bygges, rives ned, bygges opp igjen, nye grunnmurer. Gamle minner pakkes inn i silke og settes små pene sløyfer på, man prøver å fokusere på det de ønsker å ta videre. Nye generasjoner kommer, ansvar for å fortelle de gode historiene. Men av og til, av og til kommer det stille tsunamier, bølger av savn, sorg, skyld, skam. Det tar helt pusten fra henne, gjør henne ikke i stand til å fungere som mor, som venn, som hverdagsengel. Hun er opptatt av balanse: ikke for mye av det vonde, livet er ikke bare idyll og og lykke. Balansen er risset inn, synlig,på armen, som en veiviser på det som er aller viktigst for henne - liv, varme, barn, familie, latter,evig kjærlighet, glede, harmoni, ærlighet, ekte vennskap, håp, drømmer, framtid, gode minner, musikk, magiske møter, ekte mennesker, stillhet, natur, lange måltider, vakre reiser, en tro på evighetens Gud.
Så får heller tsunamien bare rulle over henne når den kommer, fange henne bare et kort sekund, før den ruller videre, forbi, og forsvinner i det fjerne.
Den første tsunamien, den opprinnelige, som bygger seg sakte opp i horisonten som en stor grå masse. Først uforklarlig, deretter preg av sjokk og vantro - kan dette være mulig? Eller den som plutselig bare kommer, uten at du har gløttet utover horisonten. Så altoppslukende. Ødeleggende. Så ufattelig. Kan det virkelig være noe igjen??? Ingen krefter. Ingen styrke. Mange som hjelper, alle vil hjelpe. Ruiner blir ryddet, kaoset legger seg. Nytt håp spirer, verden blir lysegrønn igjen, alt det grå forsvinner.
Så blir det stille. Lenge. Og alle trodde at du har bygget opp hus, kropp, hage, alt. Men ingen ser den bølgen som med ujevne mellomrom skyller innover hodet, forgifter tankene med grått vann, skjuler alle lyse tanker. Den kan komme snikende, bølgen. Den kan komme når du, klok av skade, egentlig forventer det - på julaften når alle står der med blussende kinn og synger "deilig er jorden" og alle hjerter gleder seg. Bortsett fra en, som står der alene i hele verden, og kjenner bølgen skyller og skyller og skyller. Eller man kan sitte på kino og plutselig få slengt i trynet et bilde som for andre er helt overkommelig, men for den ene utløser det et skred av bølger, man får panikk, hva skal jeg gjøre nå??? Hvor skal man rømme? Hva kan man si? Til hvem kan man si?
Hun er hjemme alene. Gløtter ut av vinduet, ser en fremmed bil stå og vente på utsiden, ser et kjent ansikt, blir stiv av skrekk. Det blir helt feil, hun kan da vel ikke komme hit? Nå? Desperat telefon til mor, til far, alle hiver seg rundt og er på vei. Men enn så lenge står hun der alene med avgjørelsen, skal hun slippe dem inn? Hun tar sjansen. Hun står der i gangen og ser på ansiktet som hun har forgudet, ser på kroppen til hun som en gang tok henne med til hestene for å ri, hun som alltid var den sterke. Styrken i den lange kroppen er borte. Hun virker mindre. Hun ser den andre i øynene. Tomme øyne, fulle øyne. Fulle av noe fremmed. Fjernt. Besluttsomt. Hun ser forbi, inn i en annen verden. Og hun får kjenne på galskapen. Der og da ser hun døden i øynene.
Det blir for mye, hun rømmer, noen kommer hjem, hun enser det ikke, løper, bare løper, vettskremt, et lite barn som har fått et glimt inn i en altfor voksen verden. Setter seg på det hemmelige stedet sitt, sitter. Sitter. Hører etter en evighet velkjente skritt bak seg, kjenner fars trygge armer og hans innstendige bønn om å komme hjem, alt er bra nå, hun vil bare snakke med oss. Nei, nei, nei, gå bare, jeg kommer senere, vil ikke se henne, redd.
Hun kommer tilbake, huset er stille. Den andre har reist. Hun kan fremdeles kjenne frykten i veggene, det usagte som de andre bærer på. Det roer seg. Det går en time, kanskje to. Så ringer det på døren, fremmede stemmer, hvem kan....? Skrik, kaos, tsunami. Bølger av skrekk, en anelse begynner å bli visshet. Hun har endelig klart det. Hun ville jo bare hjem og si farvel først. Men det var en som ikke orket å se henne. Skyld, skam, død, skyld,skam død.
Årene går. Stillas bygges, rives ned, bygges opp igjen, nye grunnmurer. Gamle minner pakkes inn i silke og settes små pene sløyfer på, man prøver å fokusere på det de ønsker å ta videre. Nye generasjoner kommer, ansvar for å fortelle de gode historiene. Men av og til, av og til kommer det stille tsunamier, bølger av savn, sorg, skyld, skam. Det tar helt pusten fra henne, gjør henne ikke i stand til å fungere som mor, som venn, som hverdagsengel. Hun er opptatt av balanse: ikke for mye av det vonde, livet er ikke bare idyll og og lykke. Balansen er risset inn, synlig,på armen, som en veiviser på det som er aller viktigst for henne - liv, varme, barn, familie, latter,evig kjærlighet, glede, harmoni, ærlighet, ekte vennskap, håp, drømmer, framtid, gode minner, musikk, magiske møter, ekte mennesker, stillhet, natur, lange måltider, vakre reiser, en tro på evighetens Gud.
Så får heller tsunamien bare rulle over henne når den kommer, fange henne bare et kort sekund, før den ruller videre, forbi, og forsvinner i det fjerne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)