På stille søndager, med morfars trygge hånd i sin, satt hun stadig i kirken de så ofte besøkte, lyttet til salmer, nynnet med og skapte sitt eget lille univers der presten messet i vei på et voksenspråk hun ikke forsto. Hun var fire, og klar til å erobre verden. Så, på kirkekaffen, hjemme hos gamle venner, klunket hun løs på pianoet de hadde, noen oppdaget at hun husket melodiene og enkelte mumlet noe om gehør og vips så befant frøkna seg hos Fru Follegg som underviste på gamlemåten - tonehefter, daglige øvelser og halvårlige diplomer som kun kunne erverves ved å spille for en ekstern sensor (sikkert bare en venninne av Frua men barna lot til å tro at det var høytidelige greier og øvde som gale).
Årene gikk, frøkna ble 11 år og gledet seg til å erobre verden enda et hakk. Det begynte å bli kjedelig å øve så mye. Og simsalabim, en stormfull dag kom den mest rocka organisten kjærka noensinne hadde sett, med svart skinnjakke og ringer (flertall) i ørene og de ble bestevenner, han og hun. Og de kranglet som to treåringer. Han lærte henne å spille Dylan, og Guns n' Roses og U2, og hun lot han til og med presse henne til å synge i hennes egen konfirmasjon (grøss, ikke et pent syn med reggis og hvit kappe, gaulende med skrekkblandet vibrato på Holy Rolling, modern bak kamera på første rad, for ikke å glemme fettern med sitt nyervervede filmkamera på galleriet).
Det gikk enda noen år, og verden ble stor nok, eller kanskje ikke? Som tenåring ble det vanskelig å bestemme seg, opprør blandet med et ønske om å bare være liten. Se meg. La meg være. Og midt i dette, et brennende ønske fra hennes opphav om å spille for alle bestemødre og tanter og onkler og søsken og fettere og kusiner og....hun fikk SÅ nok. Og en vakker dag, smalt hun pianolokket igjen og lovte dyrt og hellig at hun aldri aldri skulle spille for noen igjen. Det løftet holdt hun. Pianoet ble solgt, hun var likeglad. Mye ble glemt, men en liten streng har ligget der allikevel og dirret. Et språk som aldri blir glemt, som hun gjerne skulle begynt å snakke igjen.
Her om dagen så de en annonse, med bilde av et instrument, nei, mer enn et instrument, mer et møbel. Kunne det være meningen at det skulle ende hos dem ...? Pianoet hadde vært i familiens eie i over hundre år, damen som ville gi det bort hadde spilt på det da hun selv var liten, og hennes mor tok timer på det da hun var ung. Fire mannsterke helter bar det inn i stua, og der står det nå og skinner og venter på å bli spilt på. Ungene gikk bananas, og fant fram den gamle pianokrakken med gamle notebøker av Grieg som mamma faktisk aldri klarte å kvitte seg med.
Med skrekkblandet fryd setter fruen seg ned bak tangentene, melodiene låter som en gjeng kråker på nachspiel men med litt øvelse og kanskje en snill hjelper som kan hjelpe henne til å snakke dette språket igjen, så skal det nok flyte. For tross alt, hun husker følelsen av sjelefred da hun satte seg ned og lot fingrene sveve over de svarte og hvite bokstavene hun engang lærte.
Do ....re....mi.... ;o) og kanskje en antikk lysestake på toppen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar