Den stille tsunamien, den som ikke alle prater om. Den som kommer etter den første. Litt for privat, kanskje preget av skam, tenk på alle som skal skånes hvis en snakker om den? De kommer sikkert ikke til å forstå allikevel, de kommer til å tro en er gal. Best å tie. Bit tennene sammen, det går nok over. Ikke snakke. Eller nei, snakk med en proff. Ta en pille?
Den første tsunamien, den opprinnelige, som bygger seg sakte opp i horisonten som en stor grå masse. Først uforklarlig, deretter preg av sjokk og vantro - kan dette være mulig? Eller den som plutselig bare kommer, uten at du har gløttet utover horisonten. Så altoppslukende. Ødeleggende. Så ufattelig. Kan det virkelig være noe igjen??? Ingen krefter. Ingen styrke. Mange som hjelper, alle vil hjelpe. Ruiner blir ryddet, kaoset legger seg. Nytt håp spirer, verden blir lysegrønn igjen, alt det grå forsvinner.
Så blir det stille. Lenge. Og alle trodde at du har bygget opp hus, kropp, hage, alt. Men ingen ser den bølgen som med ujevne mellomrom skyller innover hodet, forgifter tankene med grått vann, skjuler alle lyse tanker. Den kan komme snikende, bølgen. Den kan komme når du, klok av skade, egentlig forventer det - på julaften når alle står der med blussende kinn og synger "deilig er jorden" og alle hjerter gleder seg. Bortsett fra en, som står der alene i hele verden, og kjenner bølgen skyller og skyller og skyller. Eller man kan sitte på kino og plutselig få slengt i trynet et bilde som for andre er helt overkommelig, men for den ene utløser det et skred av bølger, man får panikk, hva skal jeg gjøre nå??? Hvor skal man rømme? Hva kan man si? Til hvem kan man si?
Hun er hjemme alene. Gløtter ut av vinduet, ser en fremmed bil stå og vente på utsiden, ser et kjent ansikt, blir stiv av skrekk. Det blir helt feil, hun kan da vel ikke komme hit? Nå? Desperat telefon til mor, til far, alle hiver seg rundt og er på vei. Men enn så lenge står hun der alene med avgjørelsen, skal hun slippe dem inn? Hun tar sjansen. Hun står der i gangen og ser på ansiktet som hun har forgudet, ser på kroppen til hun som en gang tok henne med til hestene for å ri, hun som alltid var den sterke. Styrken i den lange kroppen er borte. Hun virker mindre. Hun ser den andre i øynene. Tomme øyne, fulle øyne. Fulle av noe fremmed. Fjernt. Besluttsomt. Hun ser forbi, inn i en annen verden. Og hun får kjenne på galskapen. Der og da ser hun døden i øynene.
Det blir for mye, hun rømmer, noen kommer hjem, hun enser det ikke, løper, bare løper, vettskremt, et lite barn som har fått et glimt inn i en altfor voksen verden. Setter seg på det hemmelige stedet sitt, sitter. Sitter. Hører etter en evighet velkjente skritt bak seg, kjenner fars trygge armer og hans innstendige bønn om å komme hjem, alt er bra nå, hun vil bare snakke med oss. Nei, nei, nei, gå bare, jeg kommer senere, vil ikke se henne, redd.
Hun kommer tilbake, huset er stille. Den andre har reist. Hun kan fremdeles kjenne frykten i veggene, det usagte som de andre bærer på. Det roer seg. Det går en time, kanskje to. Så ringer det på døren, fremmede stemmer, hvem kan....? Skrik, kaos, tsunami. Bølger av skrekk, en anelse begynner å bli visshet. Hun har endelig klart det. Hun ville jo bare hjem og si farvel først. Men det var en som ikke orket å se henne. Skyld, skam, død, skyld,skam død.
Årene går. Stillas bygges, rives ned, bygges opp igjen, nye grunnmurer. Gamle minner pakkes inn i silke og settes små pene sløyfer på, man prøver å fokusere på det de ønsker å ta videre. Nye generasjoner kommer, ansvar for å fortelle de gode historiene. Men av og til, av og til kommer det stille tsunamier, bølger av savn, sorg, skyld, skam. Det tar helt pusten fra henne, gjør henne ikke i stand til å fungere som mor, som venn, som hverdagsengel. Hun er opptatt av balanse: ikke for mye av det vonde, livet er ikke bare idyll og og lykke. Balansen er risset inn, synlig,på armen, som en veiviser på det som er aller viktigst for henne - liv, varme, barn, familie, latter,evig kjærlighet, glede, harmoni, ærlighet, ekte vennskap, håp, drømmer, framtid, gode minner, musikk, magiske møter, ekte mennesker, stillhet, natur, lange måltider, vakre reiser, en tro på evighetens Gud.
Så får heller tsunamien bare rulle over henne når den kommer, fange henne bare et kort sekund, før den ruller videre, forbi, og forsvinner i det fjerne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar