For noen år siden fikk jeg spørsmål om å synge på Allehelgensaften, på en minnegudstjeneste for de som har mistet sine kjære i løpet av året. Jeg sa ja, kjente godt de som skulle spille, og avtalte hva vi skulle øve på.
Dagen kom, med snørr og tårer, grums i halsen og frufeber var høyst sengeliggende. Jeg kunne jo ikke avlyse, men prøvde å sove så mye jeg kunne for å samle krefter. Klokka var stilt en halvtime før jeg skulle være der, kjolen som jeg hadde kjøpt nylig hang pent over stolen, klar til bruk.
Alarmen ringte, fruen hoppet i kjolen, heiv seg i bilen og følte seg ganske så pigg. Vel framme i kirka, låste jeg bilen, så nedover kjolen, og gispet...Kjolen var så kort at den gikk i ett med jakka, den var betagelig kortere enn jeg husket den var sist jeg brukte den...(hadde jeg ikke vasket den tro?)og kløften...hjeeeeelp, dypere enn Samariakløften på Kreta....men akk, så liten tid, jeg rakk ikke skifte nå!!! og strømpene - DE VAR LYSEBRUNE! Kunne de ikke vært sorte i hvert fall, så englene kunne dale litt i skjul?
Vel vel, gode miner til slett spill, jeg trippet inn i kirka og satte i gang å varme opp. Prestefruen spurte om ikke jeg frøs, så tynnkledd jeg var (hun ville vel helst si at jeg var noe kortkledd men formulerte seg kløktig der gitt) men jeg kvitret neida, dette skal gå så fint så, og kjente kaldsvetten sile nedover ryggen...hvordan skulle dette gå?
Presten spurte (sannsynligvis før han helt la merke til hvordan jeg hadde kledd meg) om jeg kunne bistå med å tenne lys ved gulvet mens han leste opp navnene til de døde, og jeg sa joda, det skal nok la seg ordne. Svette svette, dette kommer til å gå rett til....Helgeroa....Men rett før det hele startet kom han bort, hostet diskret og spurte: Kunne vi heller gjøre det slik at jeg leste navnene, slik at han kunne bøye seg ned og tenne lys? Jaså, han hadde lagt merke til frk. bibelstripp han også ja . Herre min skaper, dette kunne jo bli riktig så interessant...
De sørgende kom inn, sortkledde og snufsende, preget av stunden. Jeg vet jo hvordan det føles, har jo sittet der selv, og må vel innrømme at jeg håpet de skulle være såpass i sin egen verden at de ikke la merke til den vulgære syngedamen de hadde fått tak i, sittende på podiet på den reneste utstilling. Jeg så meg febrilsk rundt i salen, og tror ikke jeg så noen kjente. Noe som i og for seg var et mirakel, det var jo ikke store sognet heller.
Minnegudstjenesten gikk sin skjeve gang, syngedamen sang så pent hun kunne, og lysene ble tent på en høyst sømmelig måte. Det var tilsynelatende ingen som merket det noe spesielle antrekket denne hustrige høstkvelden. Vi sendte de sørgende avgårde i mørket etter endt seremoni og jeg fortet meg hjem til beverhulen, pakket meg inn i tre lag med ull og lovte dyrt og erkehellig at den kjolen, den skal aldri mer brukes.
I hvert fall ikke på offisielle oppdrag.
tirsdag 8. november 2011
lørdag 5. november 2011
Oljehelten
Når det gjelder bil, har jeg en lang tabbekvote...Jeg har hurtigtast til Viking redningstjeneste og har ved minst tre anledninger låst nøklene inne i bilen, den ene gangen ble det satt Grenlandsrekord i raske penger...
På bursdagen min for tre år siden fikk jeg en 500 lapp av bevermor til å kjøpe meg noe riktig lekkert, og glad og bursdagslykkelig danset gasellen bortover, spente prinsen fast i det ene setet i varebilen, slengte veska si i det andre, smalt igjen døra og snipp snapp snute så var bilen låst, og mor sto på utsiden og skjønte at dette var en megatabbe. Miste hodet, ringe bevermor, snørr og tårer, ringe han hyggelige mannen på Goberg (ja, ehmm... hei det er meg igjen, du husker kanskje meg fra forrige gang)og innimellom berolige den lille i bilen som ikke skjønner hvorfor mamma står og tuter på utsiden, det er da enda bedre å bruke tuta inni? En fattig trøst var at det er sjelden hetebølge i mai og prinsen syns dette var riktig så spennende.
Gobergmannen kom etter en liten (laaaang) stund med innbruddsutstyret sitt, og med noe som lignet en prompepute og et grillspyd lirket han ned vinduet og fikk opp døra. Kjapt, enkelt, men akk så dyrt. 500 lappen fikk ikke leve lenge i veska. Måtte den hvile trygt hos redningsmannen. Vi ble enige, bilen og jeg, om å ikke si noe til han som ventet hjemme. Det hadde bare vært så altfor flaut....
Jeg er veldig glad i bilen min. Den har aldri sviktet meg sånn ordentlig, men jeg syns nok den kunne vært litt snillere med tanke på oljeforbruk, hver 6 uke må jeg skvette på en liter uten at noen av de 4 verkstedene jeg har vært på kan fortelle meg hvorfor. Bilkontinens? Vel, i går sviktet jeg bilen. På det groveste.
I dag skulle jeg bare en kjapp tur og hente posten til noen ferister. Jeg hadde fylt olje dagen før på vei hjem fra jobb, men jeg var nok ikke helt mentalt tilstede da, tror jeg. For det stinket asfalt fra bilen på veien utover, og innen jeg kom fram var det frenetiske røyksignaler fra go'bilen. Da jeg åpnet panseret, knitret det, alt var bare vaaaaaarmt og jeg så til min store skrekk at lokket til oljetanken lå pent og pyntelig ved siden av tanken...og alt av olje var fint fordelt over heeeeele motorrommet. Tilfelle hele bilen skulle ta fyr fikk jeg ut barna.
Min skrekkslagenhet var tydeligvis til å ta og føle på, for snille, snille naboen skjønte kjapt hva som var galt og forbarmet seg over meg, tok med barna inn, foret dem med sjokoladekake og julebrus (aldri vært så glad for julebrus så tidlig før jul) og ventet til bilen hadde fått tenkt seg litt om og kjølt seg ned før han vasket og spylte vekk oljerester så jeg kunne fylle på olje igjen. Og... kremt, skru på lokket...En stor takk til han og kona som reddet dagen, motoren, kontoen, ja i det hele tatt min mentale tilstand...Unnskyld, bilen, det skal ikke gjenta seg!
Moralen må være: Det kan være livsviktig å finne en måte å legge fra seg jobben på vei hjem, slik at man husker å legge lokk på den riktige saken.
Min helt, en større helt enn brannmannen som redder eldre damer (eller var det katter?) fra trærne - han skal ha takk for at helgen kunne fylles med sjelefred, tross alt.
På bursdagen min for tre år siden fikk jeg en 500 lapp av bevermor til å kjøpe meg noe riktig lekkert, og glad og bursdagslykkelig danset gasellen bortover, spente prinsen fast i det ene setet i varebilen, slengte veska si i det andre, smalt igjen døra og snipp snapp snute så var bilen låst, og mor sto på utsiden og skjønte at dette var en megatabbe. Miste hodet, ringe bevermor, snørr og tårer, ringe han hyggelige mannen på Goberg (ja, ehmm... hei det er meg igjen, du husker kanskje meg fra forrige gang)og innimellom berolige den lille i bilen som ikke skjønner hvorfor mamma står og tuter på utsiden, det er da enda bedre å bruke tuta inni? En fattig trøst var at det er sjelden hetebølge i mai og prinsen syns dette var riktig så spennende.
Gobergmannen kom etter en liten (laaaang) stund med innbruddsutstyret sitt, og med noe som lignet en prompepute og et grillspyd lirket han ned vinduet og fikk opp døra. Kjapt, enkelt, men akk så dyrt. 500 lappen fikk ikke leve lenge i veska. Måtte den hvile trygt hos redningsmannen. Vi ble enige, bilen og jeg, om å ikke si noe til han som ventet hjemme. Det hadde bare vært så altfor flaut....
Jeg er veldig glad i bilen min. Den har aldri sviktet meg sånn ordentlig, men jeg syns nok den kunne vært litt snillere med tanke på oljeforbruk, hver 6 uke må jeg skvette på en liter uten at noen av de 4 verkstedene jeg har vært på kan fortelle meg hvorfor. Bilkontinens? Vel, i går sviktet jeg bilen. På det groveste.
I dag skulle jeg bare en kjapp tur og hente posten til noen ferister. Jeg hadde fylt olje dagen før på vei hjem fra jobb, men jeg var nok ikke helt mentalt tilstede da, tror jeg. For det stinket asfalt fra bilen på veien utover, og innen jeg kom fram var det frenetiske røyksignaler fra go'bilen. Da jeg åpnet panseret, knitret det, alt var bare vaaaaaarmt og jeg så til min store skrekk at lokket til oljetanken lå pent og pyntelig ved siden av tanken...og alt av olje var fint fordelt over heeeeele motorrommet. Tilfelle hele bilen skulle ta fyr fikk jeg ut barna.
Min skrekkslagenhet var tydeligvis til å ta og føle på, for snille, snille naboen skjønte kjapt hva som var galt og forbarmet seg over meg, tok med barna inn, foret dem med sjokoladekake og julebrus (aldri vært så glad for julebrus så tidlig før jul) og ventet til bilen hadde fått tenkt seg litt om og kjølt seg ned før han vasket og spylte vekk oljerester så jeg kunne fylle på olje igjen. Og... kremt, skru på lokket...En stor takk til han og kona som reddet dagen, motoren, kontoen, ja i det hele tatt min mentale tilstand...Unnskyld, bilen, det skal ikke gjenta seg!
Moralen må være: Det kan være livsviktig å finne en måte å legge fra seg jobben på vei hjem, slik at man husker å legge lokk på den riktige saken.
Min helt, en større helt enn brannmannen som redder eldre damer (eller var det katter?) fra trærne - han skal ha takk for at helgen kunne fylles med sjelefred, tross alt.
tirsdag 1. november 2011
Halloween og munnskyllevann til å svelge kameler...
"Mamma, kan vi ha Halloween fest? De skal ha det i barnehagen og alle sier de skal ha fest hjemme, kan ikke vi også ha, også kan vi pynte med gresskarlykter sånn som i Ole Brumm og spise godteri og invitere alle kameratene mine og...."
Ja, er det ikke vakkert. Ikke engang Ole Brumm slipper unna. "Heffalompens Halloween" er lest så den er fillete hjemme i beverhulen, og prinsen får grundig innføring i hva som er den optimale festen. Grøss og gru.
...sjelden har jeg vel kjent mer motstridende følelser enn nettopp med denne type feiring. Jeg har alltid sagt til både meg selv og andre at jeg ALDRI skal feire Halloween, ikke bare fordi det opprinnelig er en fest for å feire de døde og hylle alle mørke krefter, men også fordi det er en ultrakommersiell amerikanisert ny trend som tjener bøttevis av millioner på barnehagers behov for høstaktiviteter i en mørkegrå hverdag. Det var fram til jeg fikk barn. Og kom opp i det evige dilemmaet som sikkert mange med meg må lide oss gjennom, med fare for å svelge så mange kameler at man får rent halsbrann. For jeg vil jo ikke at min sønn skal bli den eneste i klassen (når han nå om en liten evighet - som plutselig ikke er så langt unna allikevel - går på skolen) som ikke er med på moroa? Bare fordi jeg har mine prinsipper? Eller??
Det er på tide å registrere kamelene som formelig står i kø for å hoppe inn munnen, men først må jeg spenne kroppen og treffe meg selv i den berømte døra så hardt at det blir et solid blåmerke i panna. Hvorfor?
Jo, fordi jeg alltid selv har vært fascinert av de samme kreftene som Halloween er med og feire. Hvorfor vet jeg ikke. Alltid vært sånn. Bøkene om "Den vesle vampyren" Rudiger von Slotterstein ble også lest fra perm til perm, innholdet var en smule verre enn Heffalompen noen gang kommer til å bli. Jeg har slukt "Twilight" bøkene, sittet på kino og hatt orgie i vampyrromantikk når de endelig kommer på film: filmer produsert i den verste Hollywood stil - samme bransje som suger kinobillettpenger ut av den ene lomma og Halloween penger ut av den andre lomma. Hvordan kan jeg da klage på at prinsen er ekstatisk over hvor spennende det var med den vampyren han så på barnetv i går ?
Jeg slenger meg ned på sofaen på kvelden, ser tre sesonger "True blood" på rappen, først og fremst fordi det er en særdeles spennende vampyrserie, men også fordi det er så surrealistisk og virkelighetsfjernt at det er en deilig måte å koble ut heftige inntrykk på jobb. Jeg har "Sagaen om Isfolket" på sengekanten, rett og slett fordi den enkle form for husmorporno er som skapt til å sovne med smil og ikke puls.
På krimtimen på P1 søndag (ja kall meg gammeldags men mp3 er dessverre ikke helt for meg, venninnene mine holder på å dåne når de hører hva jeg fyller hodet med en søndag formiddag) ble det debattert om vi kan tåle krim i disse tider etter 22.7, når virkeligheten med de blodigste detaljer overgår selv Jo Nesbøs utfattelig kreative hjerne? Jeg vet ikke svaret. De siste dagene har jeg med egne øyne opplevd hva et menneskes handlinger kan gjøre med en familie, og virkeligheten deres er ikke som skrevet i en krimbok, den er verre enn det: Vi vet at det har skjedd. Det er ikke fantasi. Det er litt tidlig å si, om virkeligheten har innhentet meg i så stor grad at jeg ikke lenger er i stand til å glede meg over en god krim, eller om den fremdeles kan gjøre sin nytte tross hverdagens dramatiske vendinger.
En god venninne la ut noen bilder her om dagen, hele familien med Halloweenkostymer, fine og flotte, og to barn som sikkert synes foreldrene var de kuleste i hele verden. Jeg elsker å kle meg ut. Har til og med en hjemmemekka draculadrakt på loftet. Men ennå sitter den langt inne å gå sammen med prinsen i høstmørket og tigge godteri på en aften der man feirer død og pine. Den kamelen ruller ennå rundt i munnen.
Men kanskje jeg kan forklare han på en enkel måte at mamma syns det er dumt å feire at noen er døde. At man ikke trenger å bruke masse penger på kostyme og stæsj for å kunne ha en flott fest. At det kan være hyggelig å gjøre noe sammen når høstmørket tar overhånd og gjør dagen trist og grå. Og kanskje, jeg sier kanskje, vil dere få besøk av oss en sen kveld i oktober.
Med "True Blood" på dvd, og "Isfolket" fremdeles på nattbordet,velger jeg (foreløpig) å la meg underholde. Og kamelen som jeg svelget motvillig i stad, er nå skylt ned med et bedøvende glass vin. Velbekomme.
Ja, er det ikke vakkert. Ikke engang Ole Brumm slipper unna. "Heffalompens Halloween" er lest så den er fillete hjemme i beverhulen, og prinsen får grundig innføring i hva som er den optimale festen. Grøss og gru.
...sjelden har jeg vel kjent mer motstridende følelser enn nettopp med denne type feiring. Jeg har alltid sagt til både meg selv og andre at jeg ALDRI skal feire Halloween, ikke bare fordi det opprinnelig er en fest for å feire de døde og hylle alle mørke krefter, men også fordi det er en ultrakommersiell amerikanisert ny trend som tjener bøttevis av millioner på barnehagers behov for høstaktiviteter i en mørkegrå hverdag. Det var fram til jeg fikk barn. Og kom opp i det evige dilemmaet som sikkert mange med meg må lide oss gjennom, med fare for å svelge så mange kameler at man får rent halsbrann. For jeg vil jo ikke at min sønn skal bli den eneste i klassen (når han nå om en liten evighet - som plutselig ikke er så langt unna allikevel - går på skolen) som ikke er med på moroa? Bare fordi jeg har mine prinsipper? Eller??
Det er på tide å registrere kamelene som formelig står i kø for å hoppe inn munnen, men først må jeg spenne kroppen og treffe meg selv i den berømte døra så hardt at det blir et solid blåmerke i panna. Hvorfor?
Jo, fordi jeg alltid selv har vært fascinert av de samme kreftene som Halloween er med og feire. Hvorfor vet jeg ikke. Alltid vært sånn. Bøkene om "Den vesle vampyren" Rudiger von Slotterstein ble også lest fra perm til perm, innholdet var en smule verre enn Heffalompen noen gang kommer til å bli. Jeg har slukt "Twilight" bøkene, sittet på kino og hatt orgie i vampyrromantikk når de endelig kommer på film: filmer produsert i den verste Hollywood stil - samme bransje som suger kinobillettpenger ut av den ene lomma og Halloween penger ut av den andre lomma. Hvordan kan jeg da klage på at prinsen er ekstatisk over hvor spennende det var med den vampyren han så på barnetv i går ?
Jeg slenger meg ned på sofaen på kvelden, ser tre sesonger "True blood" på rappen, først og fremst fordi det er en særdeles spennende vampyrserie, men også fordi det er så surrealistisk og virkelighetsfjernt at det er en deilig måte å koble ut heftige inntrykk på jobb. Jeg har "Sagaen om Isfolket" på sengekanten, rett og slett fordi den enkle form for husmorporno er som skapt til å sovne med smil og ikke puls.
På krimtimen på P1 søndag (ja kall meg gammeldags men mp3 er dessverre ikke helt for meg, venninnene mine holder på å dåne når de hører hva jeg fyller hodet med en søndag formiddag) ble det debattert om vi kan tåle krim i disse tider etter 22.7, når virkeligheten med de blodigste detaljer overgår selv Jo Nesbøs utfattelig kreative hjerne? Jeg vet ikke svaret. De siste dagene har jeg med egne øyne opplevd hva et menneskes handlinger kan gjøre med en familie, og virkeligheten deres er ikke som skrevet i en krimbok, den er verre enn det: Vi vet at det har skjedd. Det er ikke fantasi. Det er litt tidlig å si, om virkeligheten har innhentet meg i så stor grad at jeg ikke lenger er i stand til å glede meg over en god krim, eller om den fremdeles kan gjøre sin nytte tross hverdagens dramatiske vendinger.
En god venninne la ut noen bilder her om dagen, hele familien med Halloweenkostymer, fine og flotte, og to barn som sikkert synes foreldrene var de kuleste i hele verden. Jeg elsker å kle meg ut. Har til og med en hjemmemekka draculadrakt på loftet. Men ennå sitter den langt inne å gå sammen med prinsen i høstmørket og tigge godteri på en aften der man feirer død og pine. Den kamelen ruller ennå rundt i munnen.
Men kanskje jeg kan forklare han på en enkel måte at mamma syns det er dumt å feire at noen er døde. At man ikke trenger å bruke masse penger på kostyme og stæsj for å kunne ha en flott fest. At det kan være hyggelig å gjøre noe sammen når høstmørket tar overhånd og gjør dagen trist og grå. Og kanskje, jeg sier kanskje, vil dere få besøk av oss en sen kveld i oktober.
Med "True Blood" på dvd, og "Isfolket" fremdeles på nattbordet,velger jeg (foreløpig) å la meg underholde. Og kamelen som jeg svelget motvillig i stad, er nå skylt ned med et bedøvende glass vin. Velbekomme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)