En mild bris sveiper over gatene som en føner i nyvasket hår en tidlig morgen. Parken er ferdigdusjet og høstløvet ligger som skittentøy på gulvet. Oslo har startet uken med en skvett lunkent vann og er ren og klar for nye innrykk. Reisende fra alle kanter, med klare og diffuse mål for dagen.
Jeg står i en stappfull kupe og observerer folk rundt meg der vi står like stint pakket som et verdensrekordforsøk i antall studenter i en rød telefonkiosk. Og lager små historier om dem. Den høye mannen som lener seg inntil damen han står sammen med ser sliten ut. Rusmisbruker. kan man tenke. Bustet hår. To dagers skjegg. Gul i huden. Så ser jeg gullklokka. Og skjorta med snipp innenfor mariusgenseren. Og de velpleide hendene til damen som kjærtegner ansiktet til mannen, som er så sliten at han sovner stående. Han ser alvorlig syk ut. Jeg har sett de ansiktene før. Øynene hans åpner seg og ser trett på meg før de lukker seg igjen. Og jeg blir nesten brydd. For her i kupeen skal man tydeligvis unngå all form for direkte kontakt, hverken med øyne eller kropp. Hvordan man nå skal klare det der man står tett, tett sammen. En hoster. Ingen snakker. De fleste velger seg en vinkel og ser tomt ut i lufta uten å krysse noen andres vinkel med blikket. Andre taster frenetisk på nettbrettet sitt,mens de lytter til musikk fra de mest avanserte musikkinstallasjonerog prøver å se opptatte ut. Jeg føler meg gammeldags. Malplassert. Fremmed. Anonym. Og det er litt godt også, her kan jeg bare være.
Med ett skjærer en klirrende latter gjennom den fortettede luften, jeg skvetter litt over den høye lyden. En mor og far står ved en barnevogn i midtgangen, de holder seg til hverandre og ler mens banen rister seg gjennom tunnelen. Blikk. Flørt. Latter. Jeg stusser litt over at barnet i vognen ikke har lue på. Da det snur seg mot meg ser jeg de tre elektrodene det har festet til hodet. Familien går av ved Forskningsparken.
Så er jeg framme. Alle vil ut. Ingen vil røre ved hverandre. Et underlig kaos kaster meg ut i høstdagen som er full av fremmede lukter, take away kaffe, sirener og eksos.
Senere på kvelden runder jeg hjørnet ved den amerikanske ambassaden. Jeg kjenner jeg grøsser og merker at skrittene blir raskere. Der jeg før kunne være engstelig for lange ukjente skygger og skritt fra bakgårdene, er jeg nå mer redd for forlatte varebiler og enslige menn i politiuniform. Jeg undrer meg, hva gjør en slik hendelse med menneskene i en stor, men allikevel liten by? Kjenner de også på frykten, eller har hverdagen slukt den og gitt den avstand?
Jeg spurte kompisen min om dette mens vi spiste på den mongolske restauranten, med kinesisk personale og japansk innredning. "Vel", sa han mens han slurpet i seg nudlene, smattet fornøyd og skylte dem ned med sin andre pils. "Jeg har i grunn aldri vært redd. Kan ikke tillate meg det i denne byen. Hvis en går rundt og er redd er det ingenting som kan fungere." Han fortalte at rett etter bomben hadde han kjørt ned til sentrum, parkert bilen og stilt seg opp bak sperringene. Tatt noen bilder. Snakket med folk. Dette var før rapportene fra Utøya kom. Han har bodd i byen lenge, men kjenner røttene røre på seg. Han lengter tilbake til den lille byen han kom fra. Men hvordan skal han bryte opp når han har røtter flere steder?
"Husker du mora til hu i Judging Amy", smattet han videre. "Du ligner i grunn litt på hu". Jeg hadde akkurat fortalt hva jeg egentlig drev med. Vi hadde snakket om forsømte barn. Urettferdighet. Jus og hverdagskriser. Håp og håpløshet hånd i hånd. "Joda, du ligner", sa han. "Stor, varm, engasjert. Bare litt mindre gråsprengt". "Nei, Gudskjelov", sa jeg. Han har kanskje rett.
Vi tar farvel. Klemmer hardt og lover at det ikke skal bli et år til neste gang. Jeg kjenner fred i sjela, glede over å ha fortrolige venner som kanskje ikke treffes så ofte, men som er med i bagasjen gjennom hele reisen og hopper på og blir med på noen stasjoner underveis.
Med våte støvletter og nyinnkjøpt kåpe går jeg mot tilbake mot hotellet, mot strømmen, mot alle som har et fast blikk og mål med sine hastige skritt. Forbi mannen under taket til Narvesen med tiggerkopp og heroinknekk. Borte bra, hjemme aller best, sukker jeg fornøyd mens jeg konstaterer at røttene mine er trygt plantet på ett sted. Så får grenene svinge seg litt av og til for å gi næring og luft til fundamentet.
onsdag 19. oktober 2011
onsdag 12. oktober 2011
Varsellamper og turbo - lens
Vi fløy oss over sjø og land til Tyrkia sitt flotte land,vi badet,spiste,shoppet litt,men hører dog best hjemme....
Jeg har aldri hatt flyskrekk. Og har ikke utviklet det heller etter siste døgns hendelser, men jammen godt jeg ikke er av den nervøse typen, det kommer godt med å holde hodet kaldt når det gjelder.
Vi har lagt bak oss en herlig uke ved Tyrkias varme strender og sinnet er fullt av spesielle opplevelser for liten og stor. For ei som aldri har flydd før var denne uka en vending i livet, store blå øyne har kikket rundt seg og snust inn alle lukter og lyder, hunder og katter og papegøyer og fisker og bølger og vind og lyn og storm og....ordene har ikke kommet enda men jeg ser at harddisken er proppfull! Mandagen var vel ytterpunktet for frubever der den startet med himmelsk massasje og ble avsluttet med ny tatovering: Mann og barn har blitt risset inn i huden, for riktig å understreke hvor man hører hjemme. Det er ingenting bedre enn hjemmebasen, den lille familien min betyr absolutt alt.
Så, hjemreisen. Supermom hadde nok en gang planlagt til minste detalj hva som skulle være i bagen, når man skulle sove og hvor man skulle tisse, og alt gikk nøyaktig etter planen fram til vi hadde sittet en time ved gaten(ja, man må jo være ute i god tid!). Da fikk vi vite at flyet var forsinket og vi måtte vente ytterligere en time. Perfekt, sukket fruen, hvordan i all verden skal dette gå, frøkna er allerede steintrøtt og viser (foreløpig)små tegn på divanykker, i visshet om at registeret er nokså stort og dette kan nå uante høyder...Dette skjedde imidlertid ikke, barna var utrolig samarbeidsvillige og det skulle vise seg å komme godt med...
Vel plassert i flyet spente vi oss fast og vendte nesa mot sola for å nyte de siste strålene. Flyet takset ut på rullebanen, tok en liten runde......og endte tilbake de vi kjørte ut. Så kom den første meldinga fra cockpit. En lampe for feil ved et filter hadde lyst på vei ned, filteret hadde blitt byttet og derfor var flyet forsinket. Men nå lyste lampen igjen, og de ville ikke ta av før det var sjekket på nytt. Okei, tenkte vi, da sitter vi bare her så lenge. Sprettet en brusboks, tok opp litt mat. Og da kom bussen. Det var visst ikke lov å sitte i flyet mens det ble sjekket, så: Inn i bussen med flere hundre passasjerer, stapp dem inn i en transithall, vente vente vente....prinsessen holdt på å rakne av trøtthet, prinsen boblet over av oppdemmet energi og frubever var nokså het i topplokket - hun hadde jo kledd seg for norsk vinter og ikke varmflyplassventemodus....
Etter halvannen time ble vi stappet inn i bussen igjen, tilbake i flyet, ny runde med sikkerhetsprosedyrer (fulgte nok ørlite grann ekstra med denne gangen må jeg innrømme) og ny runde på rullebanen......men den gang ei - nok en gang stoppet motorene og den stemmen jeg helst ikke ville høre kom atter en gang mumlende ut i høyttalerne: Lampen lyser, selv om filteret er byttet to ganger Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det finnes ikke andre fly, dere må belage dere på å overnatte på et hotell og kanskje vi kommer hjem i morra hvis vi er heldige. Jeg hørte ikke resten. Delvis fordi min lille håpefulle hadde mistet alt håp om å sove, og delvis fordi det raknet litt innvendig hos bevermor. Jeg var særdeles lite motivert for en meningsløs natt i ingenmannsland.
Telefonen hjem med en noe kjedelig melding om at "hei, jeg kommer nok ikke hjem i dag, nå skal du høre..." ble overdøvet av ny spaking i høyttaleren. O, lykke! For en deilig beskjed: De hadde sjekket flyet grundig og ikke funnet noe galt annet enn en lampe som lyste, og piloten hadde tatt en avgjørelse om at vi vendte snuta hjemover. Ny sikkerhetssjekk, kø på rullebanen, opp i lufta og hopplahei, da var vi i gang! Spent godt fast ristet turbulensen minsten i drømmeland, og etter en stund kom den rustne røsten til piloten igjen...:vi landet ikke på Rygge. Flyet måtte rett til basen i Oslo for en sjekk. Og det ble satt opp buss til Rygge. O, gremmelse! Men dog, vi var på vei hjem til gamlelandet. Og det var atskillig bedre enn et svett hotell...
Da merket jeg samholdet blant oss småbarnsforeldre: Vi hjalp hverandre med praktisk ting, kom med støttende oppmuntringer og forsøkte å overdøve ulende klager fra nybrente pensjonister som har vært i villaen sin i fire uker og ble sinte fordi de ikke kom hjem med en eneste gang. De stakkars flyvertinnene gjorde sitt beste: en av dem sa hun skulle helst kjøre oss hjem personlig hver og en passasjer, men kunne dessverre ikke trylle. De ga oss informasjon underveis, vann, gode trygge smil og stødig hjelp.
Med landingshjulene dunkende på bakken hev vi oss over telefoner og forsikret oss om at forsmådde ektemenn og andre sjåfører hadde kjørt i racerfart til Oslo, og med babyer på armen og verkende bicepser fløy vi med supermomdrakten gjennom taxfree (O, lykke, dette hadde vi ikke fått om vi hadde landet på Rygge, aldri så galt at det ikke er smågodt for noe) og der var jammen kofferten også, og kyss og klem og hei igjen til ventende på andre siden av sinte tollere (skulle bare mangle om vi ikke ble sjekket i tillegg!) var det rett i bilen og ut på highwayen....PUH! Tre timer senere var verdens mest fleksible barn i seng, og bevermor stupte i seng og prøvde å lande selv.
Moralen må da være: Det nytter ikke alltid å planlegge når man skal sove, tisse, spise. Det kan være lamper som lyser selv om det ikke er noe galt - som kan tvinge fram krisehåndteringsevnen til hver og en. Og når man må sette alternativer opp mot hverandre - pest eller kolera - innser man at borte bra, men hjemme (når man omsider kommer seg dit) er aller aller best.
Thank you for flying Norwegian.
Jeg har aldri hatt flyskrekk. Og har ikke utviklet det heller etter siste døgns hendelser, men jammen godt jeg ikke er av den nervøse typen, det kommer godt med å holde hodet kaldt når det gjelder.
Vi har lagt bak oss en herlig uke ved Tyrkias varme strender og sinnet er fullt av spesielle opplevelser for liten og stor. For ei som aldri har flydd før var denne uka en vending i livet, store blå øyne har kikket rundt seg og snust inn alle lukter og lyder, hunder og katter og papegøyer og fisker og bølger og vind og lyn og storm og....ordene har ikke kommet enda men jeg ser at harddisken er proppfull! Mandagen var vel ytterpunktet for frubever der den startet med himmelsk massasje og ble avsluttet med ny tatovering: Mann og barn har blitt risset inn i huden, for riktig å understreke hvor man hører hjemme. Det er ingenting bedre enn hjemmebasen, den lille familien min betyr absolutt alt.
Så, hjemreisen. Supermom hadde nok en gang planlagt til minste detalj hva som skulle være i bagen, når man skulle sove og hvor man skulle tisse, og alt gikk nøyaktig etter planen fram til vi hadde sittet en time ved gaten(ja, man må jo være ute i god tid!). Da fikk vi vite at flyet var forsinket og vi måtte vente ytterligere en time. Perfekt, sukket fruen, hvordan i all verden skal dette gå, frøkna er allerede steintrøtt og viser (foreløpig)små tegn på divanykker, i visshet om at registeret er nokså stort og dette kan nå uante høyder...Dette skjedde imidlertid ikke, barna var utrolig samarbeidsvillige og det skulle vise seg å komme godt med...
Vel plassert i flyet spente vi oss fast og vendte nesa mot sola for å nyte de siste strålene. Flyet takset ut på rullebanen, tok en liten runde......og endte tilbake de vi kjørte ut. Så kom den første meldinga fra cockpit. En lampe for feil ved et filter hadde lyst på vei ned, filteret hadde blitt byttet og derfor var flyet forsinket. Men nå lyste lampen igjen, og de ville ikke ta av før det var sjekket på nytt. Okei, tenkte vi, da sitter vi bare her så lenge. Sprettet en brusboks, tok opp litt mat. Og da kom bussen. Det var visst ikke lov å sitte i flyet mens det ble sjekket, så: Inn i bussen med flere hundre passasjerer, stapp dem inn i en transithall, vente vente vente....prinsessen holdt på å rakne av trøtthet, prinsen boblet over av oppdemmet energi og frubever var nokså het i topplokket - hun hadde jo kledd seg for norsk vinter og ikke varmflyplassventemodus....
Etter halvannen time ble vi stappet inn i bussen igjen, tilbake i flyet, ny runde med sikkerhetsprosedyrer (fulgte nok ørlite grann ekstra med denne gangen må jeg innrømme) og ny runde på rullebanen......men den gang ei - nok en gang stoppet motorene og den stemmen jeg helst ikke ville høre kom atter en gang mumlende ut i høyttalerne: Lampen lyser, selv om filteret er byttet to ganger Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det finnes ikke andre fly, dere må belage dere på å overnatte på et hotell og kanskje vi kommer hjem i morra hvis vi er heldige. Jeg hørte ikke resten. Delvis fordi min lille håpefulle hadde mistet alt håp om å sove, og delvis fordi det raknet litt innvendig hos bevermor. Jeg var særdeles lite motivert for en meningsløs natt i ingenmannsland.
Telefonen hjem med en noe kjedelig melding om at "hei, jeg kommer nok ikke hjem i dag, nå skal du høre..." ble overdøvet av ny spaking i høyttaleren. O, lykke! For en deilig beskjed: De hadde sjekket flyet grundig og ikke funnet noe galt annet enn en lampe som lyste, og piloten hadde tatt en avgjørelse om at vi vendte snuta hjemover. Ny sikkerhetssjekk, kø på rullebanen, opp i lufta og hopplahei, da var vi i gang! Spent godt fast ristet turbulensen minsten i drømmeland, og etter en stund kom den rustne røsten til piloten igjen...:vi landet ikke på Rygge. Flyet måtte rett til basen i Oslo for en sjekk. Og det ble satt opp buss til Rygge. O, gremmelse! Men dog, vi var på vei hjem til gamlelandet. Og det var atskillig bedre enn et svett hotell...
Da merket jeg samholdet blant oss småbarnsforeldre: Vi hjalp hverandre med praktisk ting, kom med støttende oppmuntringer og forsøkte å overdøve ulende klager fra nybrente pensjonister som har vært i villaen sin i fire uker og ble sinte fordi de ikke kom hjem med en eneste gang. De stakkars flyvertinnene gjorde sitt beste: en av dem sa hun skulle helst kjøre oss hjem personlig hver og en passasjer, men kunne dessverre ikke trylle. De ga oss informasjon underveis, vann, gode trygge smil og stødig hjelp.
Med landingshjulene dunkende på bakken hev vi oss over telefoner og forsikret oss om at forsmådde ektemenn og andre sjåfører hadde kjørt i racerfart til Oslo, og med babyer på armen og verkende bicepser fløy vi med supermomdrakten gjennom taxfree (O, lykke, dette hadde vi ikke fått om vi hadde landet på Rygge, aldri så galt at det ikke er smågodt for noe) og der var jammen kofferten også, og kyss og klem og hei igjen til ventende på andre siden av sinte tollere (skulle bare mangle om vi ikke ble sjekket i tillegg!) var det rett i bilen og ut på highwayen....PUH! Tre timer senere var verdens mest fleksible barn i seng, og bevermor stupte i seng og prøvde å lande selv.
Moralen må da være: Det nytter ikke alltid å planlegge når man skal sove, tisse, spise. Det kan være lamper som lyser selv om det ikke er noe galt - som kan tvinge fram krisehåndteringsevnen til hver og en. Og når man må sette alternativer opp mot hverandre - pest eller kolera - innser man at borte bra, men hjemme (når man omsider kommer seg dit) er aller aller best.
Thank you for flying Norwegian.
mandag 3. oktober 2011
fru FEBERS reiser
Om å pakke til ferie: Legg ut alle dine klær og alle dine penger. Ta så vekk halvparten av klærne og ta med dobbelt så mye penger!
Jeg har alltid hatt reisefeber. Tidligere var feberen nærmest av det syke slaget- skrekk og redsel for å forsove seg, angst for å ikke rekke bussen (tog er jo å foretrekke, men slikt går jo knapt lenger fra Skien) til flyplassen, panikk for å miste passet og billettene og ikke minst, frykten for å komme for sent til flyet hjem pga venninner som har shoppet seg bort i en Zara butikk...
Jeg har heldigvis blitt voksen. Jeg vet jo at hvis man lader telefonen og stiller klokka på tre ulike tider og står opp på første ring (hvis man i det hele tatt har sovet da) så forsover man seg ikke. Jeg vet nå at hvis man tar seg god tid (det må man jo uansett med nsb) så er sjansen stor for å rekke fram til flyplassen med god margin og sjelefred (til mine venninners store frustrasjon, jeg er alltid den som vil kjøre tidligst mulig, og sitter på gaten til flyet skal gå, mens alle andre snuser seg gjennom parfymeavdelingen).
Jeg vet også at hvis man ikke vifter med pass og penger åpenlyst,men har det i en innerlomme i veska (og ikke sydd inn i jakken som min salige far ville ha meg til å gjøre) er det mindre sjans for å rote det bort. Og skulle man bli ranet, ja da får de bare ta det de trenger og håpe man ikke mister dyden i samme slengen, for ingen er tjent med å protestere når man har med skurker å gjøre. Av alle de underlige reiser jeg har foretatt meg, også i Europas bakgård, har jeg til dags dato ikke opplevd slike ubehageligheter.
I denne digitalisere, elektrifiserte verden er det sjelden det er noe problem med billettene, husker man referansenummeret (som man selvfølgelig har printet ut, skrevet opp på mobilen og i tillegg memorert) er det ikke så farlig med den billetten. Flyplassen fikser jo sånt.
Venninners shopping og det å miste både retningssans og kredittvett er det derimot mindre jeg kan gjøre med, sånt teknisk sett. Da er det opp til frubever å sette på sinnastemmen og heller appellere til folks dårlige samvittighet og manglende respekt for andres tid. Det funker nå, etter noen års trening. Jeg trives med å reise alene, men det er alltid hyggelig med selskap, og spesielt med venninner der vi kan bedrive seriøs synkronlivsnytelse. Selv om de er glade i fruen rister de nok litt på hodet av hennes rare trekk, som paranoia for å komme for sent og miste flyet (særlig hjem) og matchende neglelakk til alle ukens fargerike plagg.
Denne gangen er det barna som er reisekameratene. Og uten eget sete til et egenrådig lite speilbilde av meg selv (seriøst, det er skummelt, vi er dønn like), får man bare krysse fingrene for at det finnes et snev av samarbeidsvilje et sted der inne. Supermom har backup nr 1 2 3og 4 og håndbagasjen er full av bøker, leker, rosiner (litt skeptisk til akkurat de siden det har en tendens til å komme ut igjen like fort) bleier (tilfelle rosinresultat)og tegnesaker, bamser, og kosefiller. Prinsen, han er tilnærmet like rutinert som kabinpersonellet så han klarer seg fint med dvd spiller og en plastifisert pinne til kr 89 i lekebutikken (også kalt Knerten).
Over til den stigende feberen. Etter noen års reising med mange flotte opplevelser, har jeg endelig blitt voksen og kan klare å kose meg og sclappe av, uten å bruke for mye av hjernen på paranoide trekk som legger begrensninger på gleden. Nå innebærer reisefeberen 100% glede (nettopp fordi det er 150% planlegging men da kan man tillate seg å være litt spontan bare man får tenkt seg om)!
Sommerfuglene i magen til både små og stor er store som dinosaurer og både stripete og prikkete. Kl 0515 hørte jeg det tasset i barneføtter. Det var tydelig at reisefeberen er svært smittsom. Nå sitter vi og venter til Herkules åpner, for så å dure ned og bytte en nyinnkjøpt koffert som ikke virker som den skal. Men som sagt, hvis man bare har planlagt litt, trenger man ikke miste hodet av den grunn. Jeg har gooooooood margin til flyet går. Og har helgardert for både trafikk kork, grov sjø over fjorden til Moss og romvesener som lander på E6. Tror jeg.
Jeg har dere alle med i sminkepungen, sammen med neglelakken! Hasta la vista, og ship ohoi!
Jeg har alltid hatt reisefeber. Tidligere var feberen nærmest av det syke slaget- skrekk og redsel for å forsove seg, angst for å ikke rekke bussen (tog er jo å foretrekke, men slikt går jo knapt lenger fra Skien) til flyplassen, panikk for å miste passet og billettene og ikke minst, frykten for å komme for sent til flyet hjem pga venninner som har shoppet seg bort i en Zara butikk...
Jeg har heldigvis blitt voksen. Jeg vet jo at hvis man lader telefonen og stiller klokka på tre ulike tider og står opp på første ring (hvis man i det hele tatt har sovet da) så forsover man seg ikke. Jeg vet nå at hvis man tar seg god tid (det må man jo uansett med nsb) så er sjansen stor for å rekke fram til flyplassen med god margin og sjelefred (til mine venninners store frustrasjon, jeg er alltid den som vil kjøre tidligst mulig, og sitter på gaten til flyet skal gå, mens alle andre snuser seg gjennom parfymeavdelingen).
Jeg vet også at hvis man ikke vifter med pass og penger åpenlyst,men har det i en innerlomme i veska (og ikke sydd inn i jakken som min salige far ville ha meg til å gjøre) er det mindre sjans for å rote det bort. Og skulle man bli ranet, ja da får de bare ta det de trenger og håpe man ikke mister dyden i samme slengen, for ingen er tjent med å protestere når man har med skurker å gjøre. Av alle de underlige reiser jeg har foretatt meg, også i Europas bakgård, har jeg til dags dato ikke opplevd slike ubehageligheter.
I denne digitalisere, elektrifiserte verden er det sjelden det er noe problem med billettene, husker man referansenummeret (som man selvfølgelig har printet ut, skrevet opp på mobilen og i tillegg memorert) er det ikke så farlig med den billetten. Flyplassen fikser jo sånt.
Venninners shopping og det å miste både retningssans og kredittvett er det derimot mindre jeg kan gjøre med, sånt teknisk sett. Da er det opp til frubever å sette på sinnastemmen og heller appellere til folks dårlige samvittighet og manglende respekt for andres tid. Det funker nå, etter noen års trening. Jeg trives med å reise alene, men det er alltid hyggelig med selskap, og spesielt med venninner der vi kan bedrive seriøs synkronlivsnytelse. Selv om de er glade i fruen rister de nok litt på hodet av hennes rare trekk, som paranoia for å komme for sent og miste flyet (særlig hjem) og matchende neglelakk til alle ukens fargerike plagg.
Denne gangen er det barna som er reisekameratene. Og uten eget sete til et egenrådig lite speilbilde av meg selv (seriøst, det er skummelt, vi er dønn like), får man bare krysse fingrene for at det finnes et snev av samarbeidsvilje et sted der inne. Supermom har backup nr 1 2 3og 4 og håndbagasjen er full av bøker, leker, rosiner (litt skeptisk til akkurat de siden det har en tendens til å komme ut igjen like fort) bleier (tilfelle rosinresultat)og tegnesaker, bamser, og kosefiller. Prinsen, han er tilnærmet like rutinert som kabinpersonellet så han klarer seg fint med dvd spiller og en plastifisert pinne til kr 89 i lekebutikken (også kalt Knerten).
Over til den stigende feberen. Etter noen års reising med mange flotte opplevelser, har jeg endelig blitt voksen og kan klare å kose meg og sclappe av, uten å bruke for mye av hjernen på paranoide trekk som legger begrensninger på gleden. Nå innebærer reisefeberen 100% glede (nettopp fordi det er 150% planlegging men da kan man tillate seg å være litt spontan bare man får tenkt seg om)!
Sommerfuglene i magen til både små og stor er store som dinosaurer og både stripete og prikkete. Kl 0515 hørte jeg det tasset i barneføtter. Det var tydelig at reisefeberen er svært smittsom. Nå sitter vi og venter til Herkules åpner, for så å dure ned og bytte en nyinnkjøpt koffert som ikke virker som den skal. Men som sagt, hvis man bare har planlagt litt, trenger man ikke miste hodet av den grunn. Jeg har gooooooood margin til flyet går. Og har helgardert for både trafikk kork, grov sjø over fjorden til Moss og romvesener som lander på E6. Tror jeg.
Jeg har dere alle med i sminkepungen, sammen med neglelakken! Hasta la vista, og ship ohoi!
lørdag 1. oktober 2011
strømløs romantikk...
Når man kommer hjem fra koffertjakt på Herkules en fredag ettermiddag har man gjerne bare en tanke i hodet: nu vel, frubever har jo alltid flere,men dog: Taco, barnetv, gullrekka og fredagskos med beverfamilien. Såre ben slengte av seg støvlene og sukket fra sitt innerste tå, endelig helg!
Det slo meg ikke med en gang, da jeg sto på kjøkkenet og trodde alle lyspærene hadde slått seg sammen til en eneste stor konspirasjon og kollektivt sluttet å virke. Merkelig, jeg visste jeg hadde dårlig karma når det gjelder enkelte elektriske dingser (les kopimaskinen på jobben)men dette var da litt vel voldsomt! Etterhvert innså jeg at det ikke var en eneste strømdings som virket i hele huset. Ikke en gnist. Også på freddan a gitt.
Ingen taco. Ingen barnetv. Ingen vaskemaskin. Slettes ingen støvsuger. Og det var vel det verste siden jeg virkelig hadde mannet meg opp til å rase som en virvelvind gjennom beverhulen (når det knaser under føttene er det vel høyst på tide). Men! O, lykke! O, du hellige jul! Det var varmtvann igjen i tanken! Så da ble det en grønnsåpestinkende virvelvind som feiet over gulv og vask og vips, så falt bevermors verden på plass igjen.
Men lysten på tørre brødskiver på en fredag kveld var heller liten. Prinsen fikk frokostblanding med kald melk og gikk tidlig til sengs med et påtagelig barnetv-underskudd,men supermom hadde løsningen; Med fullt av lyslykter i hele huset og hodelykt på hodet listet vi oss opp for å lese "Heffalompens Halloween"og hadde en virkelig spennende halvtime.
Det ble pizza fra Pizzahuset. Nød lærer frustrert kvinne å spinne; hun kunne lett se for seg romantisk aften med pizza og levende lys. Det er jo freddan! Da herrbever kom hjem med pizzaen, viste det seg at strømmen hadde kommet tilbake, vi hadde bare ikke sett det. Lysene ble blåst ut ("skal vi med det, da, vi har jo strøm?") og tven slått på, beat for beat runget gjennom Godset og tradisjon tro,frubever nikket med hodet sånn halvveis i Skavlan og ble sendt fornøyd til sengs.
Så ble det helg allikevel. I skrivende stund gikk strømmen igjen, men det gjør jo ingenting. Vi får være litt kreative!
Jeg ønsker deg en fredelig helg med romantiske lykter (for damene), ferdigpizza og øl (for herrene) og tven på akkurat der den skal være...strøm er et gode vi kanskje ikke setter nok pris på før vi mister den...
Det slo meg ikke med en gang, da jeg sto på kjøkkenet og trodde alle lyspærene hadde slått seg sammen til en eneste stor konspirasjon og kollektivt sluttet å virke. Merkelig, jeg visste jeg hadde dårlig karma når det gjelder enkelte elektriske dingser (les kopimaskinen på jobben)men dette var da litt vel voldsomt! Etterhvert innså jeg at det ikke var en eneste strømdings som virket i hele huset. Ikke en gnist. Også på freddan a gitt.
Ingen taco. Ingen barnetv. Ingen vaskemaskin. Slettes ingen støvsuger. Og det var vel det verste siden jeg virkelig hadde mannet meg opp til å rase som en virvelvind gjennom beverhulen (når det knaser under føttene er det vel høyst på tide). Men! O, lykke! O, du hellige jul! Det var varmtvann igjen i tanken! Så da ble det en grønnsåpestinkende virvelvind som feiet over gulv og vask og vips, så falt bevermors verden på plass igjen.
Men lysten på tørre brødskiver på en fredag kveld var heller liten. Prinsen fikk frokostblanding med kald melk og gikk tidlig til sengs med et påtagelig barnetv-underskudd,men supermom hadde løsningen; Med fullt av lyslykter i hele huset og hodelykt på hodet listet vi oss opp for å lese "Heffalompens Halloween"og hadde en virkelig spennende halvtime.
Det ble pizza fra Pizzahuset. Nød lærer frustrert kvinne å spinne; hun kunne lett se for seg romantisk aften med pizza og levende lys. Det er jo freddan! Da herrbever kom hjem med pizzaen, viste det seg at strømmen hadde kommet tilbake, vi hadde bare ikke sett det. Lysene ble blåst ut ("skal vi med det, da, vi har jo strøm?") og tven slått på, beat for beat runget gjennom Godset og tradisjon tro,frubever nikket med hodet sånn halvveis i Skavlan og ble sendt fornøyd til sengs.
Så ble det helg allikevel. I skrivende stund gikk strømmen igjen, men det gjør jo ingenting. Vi får være litt kreative!
Jeg ønsker deg en fredelig helg med romantiske lykter (for damene), ferdigpizza og øl (for herrene) og tven på akkurat der den skal være...strøm er et gode vi kanskje ikke setter nok pris på før vi mister den...
Abonner på:
Innlegg (Atom)