Den Store Besøke Den Snille Gamle Tannlegen Dagen.....Endelig var den her, dagen da kontoen skulle tømmes en gang for alle og jeg nok en gang kunne få masse skryt for gode tenner (og gode gener, tydeligvis, siden beverbror bruker samme tannlege og får høre akkurat det samme...hmmm...mystisk...)
Og joda, skryt ble det, men da fyren kom med en kraftsalve midt i all nynningen (ja, her nynnes flittig, en hyggelig vane for å berolige nervøse klienter, i tillegg til tørkepapir vi får stappet i handa til å skvise. Dette er en svært så pedagogisk tannlege) ante jeg uråd. Der, satt'n, styggen, sa tannlegen. Hvem, tenkte jeg, funnet noen gamle kjente nedi der? Det viste seg at det var et lite krater som han hadde fulgt med på i noen år på den årlige sjekken, og nå var det (endelig, tenkte han nok fornøyd) stort nok til å fylles.
Bedøvelse?sa han. Hmmm, tenkte jeg. Og kom fram til at dette ikke var dagen for smerter på noen vis. Dop meg ned, sa jeg. Han gned seg i hendene. Fram med sprøyten. Altså, til dere som lider av tannlegeskrekk: dere har min fulle støtte!!!! Grøss....
Det er mange fordeler med å bruke bedøvelse, vel verdt 125 kr (pluss hygienetillegg selvsagt). Null smerte, annet enn lydfrekvensen av det lille boret som fryder seg med å gå amok i kjeften. Ingen kink i nakken, som man gjerne kan få av å spenne seg når kroppen sier fra at nei, dette vil jeg slettes ikke.
Men det finnes dessverre noen ulemper ved tanndop også. En er at man blir totalt lammet i halve ansiktet, noe som slettes ikke kan være like lett når sjefen kaster seg over deg når du kommer tilbake på jobb, og ber deg om å gjøre rede for jobben din de siste syv årene fordi han skal i møte med de høyere makter. Eller årets første elevråd, som jeg heldigvis ikke er ansvarlig for å lede - det skulle tatt seg ut med Tante Grusom på bakerste rad med snøvlende tale og siklende vesen, stakkars barn. Jeg smilte så godt jeg kunne og prøvde for en gang skyld å lytte dobbelt så mye som jeg snakker.
En annen ulempe er....lunsjen kan man se langt etter, det var like godt å droppe den gitt. Ikke særlig sjarmerende og kollegialt å prøve å få i seg skiva når man ikke kan kontrollere kroppsvæskene som flyter utover munnen. Tips! Spis en solid frokost!
Men jeg må jo si....han går skoletannlegen en høy gang, den snille gamle tannlegen min. Da jeg var mindre, hadde jeg plenty av hull i melketennene, og alle de hvite frakkene holdt meg fast så godt de kunne. Jeg bet, var veldig god til det altså. Og jeg husker skrekkfølelsen når stentofonen klinget i klasserommet og den hvite frakken ropte navnet mitt. Noen år hos reguleringstannlegen (fy for en heks) har kurert den skrekken til evig tid - ingenting kan bli verre.
Så jeg tømmer kontoen med glede, alt for å komme ut av stolen, smertefri (men siklende) og med en stor dose selvtillit etter mye skryt fra Den Gamle. Jeg nevnte, noe motvillig, krateret for beverbror.
Puss, puss, så får du en suss!
tirsdag 30. august 2011
fredag 19. august 2011
Endelig helg, med et hint av kanelkarri!
Lite tips. Ta ikke feil når du med litt hastverk roter i krydderhylla etter kanel, og slenger en dæsj oppi eplekaka, det er stor fare for at det kan være karri du har brukt. Samme glass, samme farge, men tro meg - det lukter ikke eplekake av den røra!
Med ti stk inn og utpust og litt kreativitet klarte kaka seg fint, og duften av eplekake med hagens frukter rusler sakte gjennom neseborene og blander seg med et hint av grønnsåpe fra i morges da huset var ferdig vasket kl 08.00. Jeg er ikke veldig begeistret for å stå opp halv seks, men en fordel er det jo med disse sjarmerende morgenfriske små - man får gjort avsindig mye før resten av verden har stått opp!
Huset vasket, check. Kaka bakt, check. Kjolen er funnet og pumpsene står klar - ikveld er det nemlig duket for en av årets morsomste tradisjoner - nemlig Anders og Lenas sommershow, en vanvittig blanding av opera møter musikal møter Porsgrunn og ikke minst møter Skien. Godmodig harselering av de to nabobyene, ispedd en haug med sprø figurer som kan få selv den mest gretne gamle frue til å gapskratte. Vi er en god gjeng som samles, fra alle kanter av grenland, og vi går ut igjen minst fem år yngre. Ren terapi - sånt skulle finnes på blå resept!
Mens ville hyl høres fra oven fra en som er ferdig ladet og forventer mors kjærlige favn, høres fornøyd latter (og ikke fullt så fornøyd mjauing) fra prinsen som har badet katten med grønnsåpevannet fra tidligere i morges. Ja, ja. Var vel ikke gjenbruk han først og fremst tenkte på kanskje.
Nå kommer nabofrua og skal smake på eplekaka. Vi satser på at hun utvikler nye smaksløker i dag og tar med seg hjem en riktig så eksotisk opplevelse av eplekaka med kanel (og rester av karri)...
God helg!!!!
Med ti stk inn og utpust og litt kreativitet klarte kaka seg fint, og duften av eplekake med hagens frukter rusler sakte gjennom neseborene og blander seg med et hint av grønnsåpe fra i morges da huset var ferdig vasket kl 08.00. Jeg er ikke veldig begeistret for å stå opp halv seks, men en fordel er det jo med disse sjarmerende morgenfriske små - man får gjort avsindig mye før resten av verden har stått opp!
Huset vasket, check. Kaka bakt, check. Kjolen er funnet og pumpsene står klar - ikveld er det nemlig duket for en av årets morsomste tradisjoner - nemlig Anders og Lenas sommershow, en vanvittig blanding av opera møter musikal møter Porsgrunn og ikke minst møter Skien. Godmodig harselering av de to nabobyene, ispedd en haug med sprø figurer som kan få selv den mest gretne gamle frue til å gapskratte. Vi er en god gjeng som samles, fra alle kanter av grenland, og vi går ut igjen minst fem år yngre. Ren terapi - sånt skulle finnes på blå resept!
Mens ville hyl høres fra oven fra en som er ferdig ladet og forventer mors kjærlige favn, høres fornøyd latter (og ikke fullt så fornøyd mjauing) fra prinsen som har badet katten med grønnsåpevannet fra tidligere i morges. Ja, ja. Var vel ikke gjenbruk han først og fremst tenkte på kanskje.
Nå kommer nabofrua og skal smake på eplekaka. Vi satser på at hun utvikler nye smaksløker i dag og tar med seg hjem en riktig så eksotisk opplevelse av eplekaka med kanel (og rester av karri)...
God helg!!!!
lørdag 13. august 2011
å plukke blåbær i et lokk...
Jeg har alltid vært redd for å være alene på hytta. En gang skulle jeg lese til eksamen, og hadde psyket meg opp til å være der to dager og prøvde å glede meg, og ikke tenke på alle rovdyr og spøkelser som garantert lurer i de mørke skoger. Jeg la meg tidlig, for å sove bort frykten. For så å oppdage at sengene var fulle av maur...samtidig som det kom monstrøse lyder fra nabohytta...Kl 0030 dro jeg hjem, kjørte som et (mar)svin og dukket opp til en forbløffet makker som fikk bekreftet en gang for alle at jeg ikke er helt i vater. Det bør nevnes at jeg i ettertid fikk vite at naboen hadde hatt leirbål, og lydene var egentlig helt naturlige for en slik setting. De hadde sikkert hatt litt maurkverk til overs også.
Denne gangen har jeg brukt uka til å grue meg til en liten, men for meg stor og umulig utfordring av teknisk art. Jeg bestemte meg nemlig for å ta meg meg de to herskapelige arvinger alene på hytta, og der er det et brønnhus som jeg må skru på diverse kraner og plugge inn kontakter for å få koblet vann til hytteveggen. De som kjenner meg vet at jeg er en katastrofe på tekniske ting, jeg kan ikke slå på et stereoanlegg engang uten å ødelegge det. Og forsøker iherdig å unngå alt sånt tøys. Denne gangen var det ingen vei utenom, og den velkjente sommerfuglen i magen begynte å ligne stripete dinosaurer innen jeg var framme. Men....jeg gjorde det, og klarte det! Nå skal det igjen nevnes at....det ikke var mer vann i brønnen enn til en kanne, fordi det var gått en sikring og ingen kunne gjøre noe med det denne helga, men jeg hadde i hvertfall ikke gjort noe galt! Tror jeg...Vi har klart oss bra så langt. Mer vin, mindre vann.
Dagen har gått med til videre oppussing av det nye tilbygget, et flott eksemplar av en barnehytte oppi lia, med blikktak og det som var til overs av bestefars materialer. Og det lille som var av blåbær, har vi plukket, ja, vi måtte jo ha et lokk, for sånn er jo visa...og mens minsten satt i lyngen og ventet på servering, svinset vi andre rundt i og håndplukket de nydeligste bær mens vi nynnet på vers etter vers uten riktig å kunne hele sangen...men det gjorde ingenting, for bær ble det, og det så jo ut som rene massakren når de klinte stasen utover hele trynet mens mor tenkte på all nylonvasken som måtte anvendes når vi kommer hjem. Herlig syn, fantastisk lyd: klukkende latter, tindrende barneøyne, vind i håret og blåbær i rompa, en dag som vil brenne seg fast i minnet som den dagen verden sto stille en liten time, og alt man kjente på var overveldende morskjærlighet.
Så skal det jo sies, dette ga i grunn mersmak. Ingen maur, ingen naboer med skumle leirbål, litt lite vann men desto mer blåbær, fornøyde små og en mor med sjelefred, så lenge det varer.
Takk for turen.
Denne gangen har jeg brukt uka til å grue meg til en liten, men for meg stor og umulig utfordring av teknisk art. Jeg bestemte meg nemlig for å ta meg meg de to herskapelige arvinger alene på hytta, og der er det et brønnhus som jeg må skru på diverse kraner og plugge inn kontakter for å få koblet vann til hytteveggen. De som kjenner meg vet at jeg er en katastrofe på tekniske ting, jeg kan ikke slå på et stereoanlegg engang uten å ødelegge det. Og forsøker iherdig å unngå alt sånt tøys. Denne gangen var det ingen vei utenom, og den velkjente sommerfuglen i magen begynte å ligne stripete dinosaurer innen jeg var framme. Men....jeg gjorde det, og klarte det! Nå skal det igjen nevnes at....det ikke var mer vann i brønnen enn til en kanne, fordi det var gått en sikring og ingen kunne gjøre noe med det denne helga, men jeg hadde i hvertfall ikke gjort noe galt! Tror jeg...Vi har klart oss bra så langt. Mer vin, mindre vann.
Dagen har gått med til videre oppussing av det nye tilbygget, et flott eksemplar av en barnehytte oppi lia, med blikktak og det som var til overs av bestefars materialer. Og det lille som var av blåbær, har vi plukket, ja, vi måtte jo ha et lokk, for sånn er jo visa...og mens minsten satt i lyngen og ventet på servering, svinset vi andre rundt i og håndplukket de nydeligste bær mens vi nynnet på vers etter vers uten riktig å kunne hele sangen...men det gjorde ingenting, for bær ble det, og det så jo ut som rene massakren når de klinte stasen utover hele trynet mens mor tenkte på all nylonvasken som måtte anvendes når vi kommer hjem. Herlig syn, fantastisk lyd: klukkende latter, tindrende barneøyne, vind i håret og blåbær i rompa, en dag som vil brenne seg fast i minnet som den dagen verden sto stille en liten time, og alt man kjente på var overveldende morskjærlighet.
Så skal det jo sies, dette ga i grunn mersmak. Ingen maur, ingen naboer med skumle leirbål, litt lite vann men desto mer blåbær, fornøyde små og en mor med sjelefred, så lenge det varer.
Takk for turen.
onsdag 10. august 2011
Politisk inngjerding rundt herregården
Jeg har et problem. Og vurderer å saksøke høyere makter som til stadighet hindrer meg i å utføre nødvendig malerkunst på stakittgjerdet mitt.
Jeg skriver mitt stakittgjerde, av den enkle grunn at for tre år siden insisterte jeg på at jo, det må vi jo ha, som bor på landet. Jeg fikk gjerdet, under forutsetning av at jeg malte det selv. Som innenriksminister har jeg ansvaret for orden innenfor herregårdens dører, så dette kan jo klassifiseres som et utenriks konsulentoppdrag. Lite visste jeg hva som ventet. For dette gjerdet skal jo males, ikke bare ett strøk men ett til og enda ett og jammen når det har gått et par år, trengs det nok et strøk!
Hinder. Uten sidestykke. For hva har skjedd de siste to somrene, når 363 trepåler smått begynner å hyle etter mer maling? Jo, i det sekund jeg vurderer å ta på meg kunstnerdrakt og pensel, bestemmer himmelen seg for å sløse rikelig med vann over både hus og gjerde. Det eneste som har vært mulig å gjøre, er å vaske av grønnaktig slimskitt, med skurefille og grønnsåpe, og jeg kan tenke meg at forbipasserende har fått seg en riktig så god, kneggende latter når de ser at jeg spyler av såpen, mens Vårherre sender nok et tonn vann over hagen. De kan le, men gråten tar meg.
Så er spørsmålet, hvem er ansvarlig for denne farsen? Utenriksministeren, som burde ha advart innenriksministeren om at dette kunne by på atskillige timers tenners gnissel? Forsvarsministeren, som ikke kjøper argumentene om at disse trepålene kan være et utmerket forsvar mot blodtørstige vampyrer (ja, litt inspirert blir man jo etter en regnfull sommer og tre sesonger True Blood...)? Helseministeren, som burde ha skjønt at denne frustrasjonen var direkte helsefarlig for innenriksministerens mentale tilstand, eller Statsministeren, som har det overordnede ansvaret uansett vær og vind? Jeg tror jeg kan konkludere med at kirkeministerens stilling henger i en tynn tråd, av den enkle grunn at noen kanaler åpenbart har sviktet i kommunikasjonen med øvrighetas enorme trang til å bløte oss opp til alle døgnets tider.
Som fornyings - og administrasjonsminister og familieminister har jeg lyttet til utenriks- og miljøvernministerens råd om å slappe av og vente på bedre tider, ikke la meg stresse over alt dette regnet. Blir det finvær, ja så skal det males. Blir det nedbørsrekord, er det nok av innerikspolitiske utfordringer å ta tak i. Samt litt mer True Blood.
Så - forhåpentligvis blir gjerdet malt en vakker dag. Om jeg angrer? Nei, hva skulle alternativet vært? Skigard (kan'kje vara evig veit du), tuja (som sikkert blir brun av alt regnet) eller rett og slett ingenting (ikke et alternativ, med små barn og nye fartsrekorder fra hyttefolkets helgeutfart)? Nei, det beste med stakittgjerde er i mai, når bjørka spretter sine lysegrønne museører, himmelen er lyseblå, flagget er heist og 17.mai toget går taktfast forbi herregården,da er jeg fast bestemt på at jo, dette var riktig gjerdevalg. Uansett vær og føre.
Ha en strålende sensommer, med eller uten malerkost!
Jeg skriver mitt stakittgjerde, av den enkle grunn at for tre år siden insisterte jeg på at jo, det må vi jo ha, som bor på landet. Jeg fikk gjerdet, under forutsetning av at jeg malte det selv. Som innenriksminister har jeg ansvaret for orden innenfor herregårdens dører, så dette kan jo klassifiseres som et utenriks konsulentoppdrag. Lite visste jeg hva som ventet. For dette gjerdet skal jo males, ikke bare ett strøk men ett til og enda ett og jammen når det har gått et par år, trengs det nok et strøk!
Hinder. Uten sidestykke. For hva har skjedd de siste to somrene, når 363 trepåler smått begynner å hyle etter mer maling? Jo, i det sekund jeg vurderer å ta på meg kunstnerdrakt og pensel, bestemmer himmelen seg for å sløse rikelig med vann over både hus og gjerde. Det eneste som har vært mulig å gjøre, er å vaske av grønnaktig slimskitt, med skurefille og grønnsåpe, og jeg kan tenke meg at forbipasserende har fått seg en riktig så god, kneggende latter når de ser at jeg spyler av såpen, mens Vårherre sender nok et tonn vann over hagen. De kan le, men gråten tar meg.
Så er spørsmålet, hvem er ansvarlig for denne farsen? Utenriksministeren, som burde ha advart innenriksministeren om at dette kunne by på atskillige timers tenners gnissel? Forsvarsministeren, som ikke kjøper argumentene om at disse trepålene kan være et utmerket forsvar mot blodtørstige vampyrer (ja, litt inspirert blir man jo etter en regnfull sommer og tre sesonger True Blood...)? Helseministeren, som burde ha skjønt at denne frustrasjonen var direkte helsefarlig for innenriksministerens mentale tilstand, eller Statsministeren, som har det overordnede ansvaret uansett vær og vind? Jeg tror jeg kan konkludere med at kirkeministerens stilling henger i en tynn tråd, av den enkle grunn at noen kanaler åpenbart har sviktet i kommunikasjonen med øvrighetas enorme trang til å bløte oss opp til alle døgnets tider.
Som fornyings - og administrasjonsminister og familieminister har jeg lyttet til utenriks- og miljøvernministerens råd om å slappe av og vente på bedre tider, ikke la meg stresse over alt dette regnet. Blir det finvær, ja så skal det males. Blir det nedbørsrekord, er det nok av innerikspolitiske utfordringer å ta tak i. Samt litt mer True Blood.
Så - forhåpentligvis blir gjerdet malt en vakker dag. Om jeg angrer? Nei, hva skulle alternativet vært? Skigard (kan'kje vara evig veit du), tuja (som sikkert blir brun av alt regnet) eller rett og slett ingenting (ikke et alternativ, med små barn og nye fartsrekorder fra hyttefolkets helgeutfart)? Nei, det beste med stakittgjerde er i mai, når bjørka spretter sine lysegrønne museører, himmelen er lyseblå, flagget er heist og 17.mai toget går taktfast forbi herregården,da er jeg fast bestemt på at jo, dette var riktig gjerdevalg. Uansett vær og føre.
Ha en strålende sensommer, med eller uten malerkost!
Abonner på:
Innlegg (Atom)