"La ikke hjertet bli grepet av angst"...var en av mange utdrag fra Bibelen som ble lest under dagens messe i Oslo Domkirke. Det er ikke så lett å la vær, når så mange opplevde helvete på jord fredag 22.juli.
"80 er det magiske tallet denne helgen",sa jeg til mammaen min da vi snakket i telefonen fredag morgen. Jeg siktet til mengde mm nedbør som var meldt i helgen. Da jeg våknet opp lørdag morgen, etter å ha sittet hele fredag kveld og forsøkt å ta inn over meg det ufattelige, så jeg et fryktelig tall på tvskjermen. "Minst 80 døde funnet på Utøya." Sjelden har jeg grøsset så intens.
Hvordan skal vi forklare dette for de små barna våre? Den verden de kjente som trygg og sikker, blir snudd på hodet gjennom denne massakren, midt i vår egen hovedstad og på en sommerleir for uskyldige, engasjerte ungdommer som kjemper for demokrati - åpenhet - mangfold og fred.
Jeg valgte den enkle versjonen. Fortalte femåringen at noe fælt hadde skjedd i Oslo, at det var en slem mann som hadde laget en bombe som hadde ødelagt mange hus, og panget mange mennesker så det var mange som hadde blitt syke og var døde, mamma og pappa kom nok til å snakke mye om dette i dag og være litt triste, og radioen kom sikkert til å stå på litt høyere enn vanlig. Han spurte hvordan det gikk med slottet, og spesielt Kongen, og jeg sa at slottet var tryget og Kongen var på et sikkert sted, så det skulle gå bra. Det virket som om det var tilstrekkelig informasjon i denne omgang.
Så hører jeg i dag at denne mannen har planlagt massakren i 9 år. Og tenker at denne ondskapen er nesten som kreft, den spiser kroppen opp og hvis man ikke får medisin tar den kontroll og bestemmer vår skjebne. Ondskapen til denne mannen har gått lengre enn kreft. Den har ikke bare spist opp mannen innenfra, den har ikke bare beseglet hans skjebne, men den har også beseglet skjebnen til mange mange andre menneskeliv for evig tid.
Jeg nekter å plassere det norske flagget på mitt profilbilde. Jeg nekter å la den mannen, som kaller seg nasjonalist, få gleden av å se det. Jeg nekter å se på dokumentet han kaller et manifest, rett og slett fordi han ikke fortjener min oppmerksonhet. Han skal ikke få fokus, det er ikke verdig de som er ofre i denne hendelsen.
"La ikke hjertet bli grepet av angst". Det er jammen ikke lett, hvordan kan man klare det? Vel, jeg velger å tolke det slik at kroppen kan bli grepet, det er en helt naturlig reaksjon når vi møter fare og ondskap. Men vi må ikke la hjertet vårt bli grepet av angst, vi må ikke bli handlingslammet, vi må ikke la slike mennesker vinne. Vi må fortsatt kjempe for fred og demokrati, med hjerter som er grepet av kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet, respekt og mangfold. La heller det være ettermælet til alle de som måtte bøte med livet.
Dette vil prege resten av livene våre, til de som overlevde, pårørende til de som ikke overlevde, venner, familie, bekjente, lederne våre og resten av folket. Våre barn vil ha dette med seg som en del av historien.Vi sørger med dere. Og ber om Guds styrke i den tunge tiden fremover.
søndag 24. juli 2011
tirsdag 19. juli 2011
Skalkens rottesuppe...
Hiv ohoi!
I dag har jeg laget verdens ekleste, morsomste, grønneste middag, og resultatet ble et øyeblikk jeg aldri glemmer....
For en uke siden kom jeg hjem fra en reise til de sørlandske alper, nærmere bestemt Kristiansand Dyrepark og Kaptein Sabeltanns (eller Kabelsatan som beverbror kaller det) sjørøververden. Prinsen og jeg hadde litt kvalitetstid alene, og vi hadde gledet oss i ti lange uker. Det kostet, dyreparken har dessverre blitt et pengesluk, men med litt niste i sekken og oppsparte gullmynter ble det ikke på langt nær så hårreisende som tidligere besøk...med unntak av hotellet, hele 1950 kroner kostet Noas Ark for en natt, men jeg skal love deg, det var verdt hver bidige krone...
Etter en laaaang dag i parken, med splash i nilen, traktorkjøring på kutoppen og innkjøp av diverse stæsj for å gjøre sjørøverkostymet komplett, sjekket vi inn på rommet med eget dyrenavn (vi bodde på koala)og prøvde å lande før vi skulle ut igjen på kvelden og se teaterforestillingen i Kjuttaviga. Men det er ikke så lett å lande når vinduet vender ut mot sjørøverbyen, det er så stort at man kan stå i det, og i tillegg kjører "Den sorte dame" ut fra kai og piratene vinker til oss 20 meter fra der vi står i pysjen...helt konge...for en stemning!
Klokka 22 var det tid for å opp igjen, og det var på tide å kle seg om til ekte sjørøvere; kappe, fjærhatt, diamanter og øreringer, sminke og sorte klær, vet ikke helt hvem som koste seg mest, mor tok frem sine gamle teatralske fakter til fulle...Inne i Kjuttaviga var stemningen til å ta og føle på, et utrolig proft system som lagde minimalt med kø, blide vakter overalt gjorde opplevelsen ekstra bra! Og mens jeg observerte bøttevis med mødre og fedre som bar på skrikende ettåringer som for det første burde vært i seng for lengst og for det andre ikke fikk med seg en eneste planke i forestillingen, priste jeg meg lykkelig for at det bare var prinsen og jeg. Full oppmerksomhet, klar for å nyte.
Gå planken og hopp i havet - forestillingen var rett og slett magisk... Lys, dundrende musikk som tatt ut av en Spielbergfilm, sanger og stunts som fikk både barn og voksne til å gispe av skrekkblandet fryd...Herlig! Og utrolig nok klarte vi å sove godt og lenge etter denne helt spesielle natten...og våknet opp til frokost på barnas premisser - pølser duppet i nugatti og lekeland mens mor leste avisen med kaffe og croissant.
I ettertid har det i beverhulen vært mye snakk om Kaptein Sabeltanns skipskokk Skalken og hans grusomme rottesuppe. Så jeg bestemte meg for å lage en...Kokte 1 stor brokkoli og 1 bunt grønne asparges i 1 ltr buljongvann, silte og moste til en grønn guffe, spedde med litt av buljongvannet, 1 liten fløte og litt pepper og lot det småkoke. Helte litt over tallerkenen, der det ventet en slimete, gummirotte nyinnkjøpt i lekebutikken, dæsjet over litt ekstra grønn konditorfarge og ropte at "nå er middagen klar!!" Det ansiktsuttrykket da han etter en stund skjønte at det lå en (noe han trodde var) ekte rotte i suppa, gjorde at hans mor og far lo så tårene skvatt, vi ble minst fem år eldre av den latterkula der. Skjønner godt at ikke matlysten var på topp denne dagen, men stemningen - den kommer vi til å leve lenge på, gitt.
Så ble ikke været på langt nær det vi syns vi kanskje fortjente denne sommeren. Men lite kan vi gjøre med det. Vi får heller trylle fram noen magiske øyeblikk selv, uavhengig om sola skinner eller tordenet skraller. Mors rottesuppe, det skapte jammen gode minner fra denne sommeren!
Jeg ønsker deg fortryllende middager i dagene framover...Tør du å overraske?
I dag har jeg laget verdens ekleste, morsomste, grønneste middag, og resultatet ble et øyeblikk jeg aldri glemmer....
For en uke siden kom jeg hjem fra en reise til de sørlandske alper, nærmere bestemt Kristiansand Dyrepark og Kaptein Sabeltanns (eller Kabelsatan som beverbror kaller det) sjørøververden. Prinsen og jeg hadde litt kvalitetstid alene, og vi hadde gledet oss i ti lange uker. Det kostet, dyreparken har dessverre blitt et pengesluk, men med litt niste i sekken og oppsparte gullmynter ble det ikke på langt nær så hårreisende som tidligere besøk...med unntak av hotellet, hele 1950 kroner kostet Noas Ark for en natt, men jeg skal love deg, det var verdt hver bidige krone...
Etter en laaaang dag i parken, med splash i nilen, traktorkjøring på kutoppen og innkjøp av diverse stæsj for å gjøre sjørøverkostymet komplett, sjekket vi inn på rommet med eget dyrenavn (vi bodde på koala)og prøvde å lande før vi skulle ut igjen på kvelden og se teaterforestillingen i Kjuttaviga. Men det er ikke så lett å lande når vinduet vender ut mot sjørøverbyen, det er så stort at man kan stå i det, og i tillegg kjører "Den sorte dame" ut fra kai og piratene vinker til oss 20 meter fra der vi står i pysjen...helt konge...for en stemning!
Klokka 22 var det tid for å opp igjen, og det var på tide å kle seg om til ekte sjørøvere; kappe, fjærhatt, diamanter og øreringer, sminke og sorte klær, vet ikke helt hvem som koste seg mest, mor tok frem sine gamle teatralske fakter til fulle...Inne i Kjuttaviga var stemningen til å ta og føle på, et utrolig proft system som lagde minimalt med kø, blide vakter overalt gjorde opplevelsen ekstra bra! Og mens jeg observerte bøttevis med mødre og fedre som bar på skrikende ettåringer som for det første burde vært i seng for lengst og for det andre ikke fikk med seg en eneste planke i forestillingen, priste jeg meg lykkelig for at det bare var prinsen og jeg. Full oppmerksomhet, klar for å nyte.
Gå planken og hopp i havet - forestillingen var rett og slett magisk... Lys, dundrende musikk som tatt ut av en Spielbergfilm, sanger og stunts som fikk både barn og voksne til å gispe av skrekkblandet fryd...Herlig! Og utrolig nok klarte vi å sove godt og lenge etter denne helt spesielle natten...og våknet opp til frokost på barnas premisser - pølser duppet i nugatti og lekeland mens mor leste avisen med kaffe og croissant.
I ettertid har det i beverhulen vært mye snakk om Kaptein Sabeltanns skipskokk Skalken og hans grusomme rottesuppe. Så jeg bestemte meg for å lage en...Kokte 1 stor brokkoli og 1 bunt grønne asparges i 1 ltr buljongvann, silte og moste til en grønn guffe, spedde med litt av buljongvannet, 1 liten fløte og litt pepper og lot det småkoke. Helte litt over tallerkenen, der det ventet en slimete, gummirotte nyinnkjøpt i lekebutikken, dæsjet over litt ekstra grønn konditorfarge og ropte at "nå er middagen klar!!" Det ansiktsuttrykket da han etter en stund skjønte at det lå en (noe han trodde var) ekte rotte i suppa, gjorde at hans mor og far lo så tårene skvatt, vi ble minst fem år eldre av den latterkula der. Skjønner godt at ikke matlysten var på topp denne dagen, men stemningen - den kommer vi til å leve lenge på, gitt.
Så ble ikke været på langt nær det vi syns vi kanskje fortjente denne sommeren. Men lite kan vi gjøre med det. Vi får heller trylle fram noen magiske øyeblikk selv, uavhengig om sola skinner eller tordenet skraller. Mors rottesuppe, det skapte jammen gode minner fra denne sommeren!
Jeg ønsker deg fortryllende middager i dagene framover...Tør du å overraske?
onsdag 13. juli 2011
Fjolls til fjells...
Har du noen gang opplevd å dra til ditt barndoms ferierike, og bli slått ut av gamle, velduftende, barnslige og vemodige minner? Der befinner jeg meg nå, og dette er en hyllest til alle fedre og mødre som har jobbet på firmaer som Hydro, og gitt oss barna mulighet til å leie hytte på feriestedene på Hydrostranda, Frøystul, Haukeli og andre perler på norsk jord. TAKK!
Hver sommer fra jeg var liten har vi leid Hydrohytte, ofte på Arbuvollen. Bilen ble pakket, stappfull av sengetøy og regntøy og syltetøy og barne(s)tøy, og det tok nesten hele dagen før vi kom fram. I ettertid har jeg jo skjønt at det egentlig bare tar 2.5 timer men etter å ha fått barn selv skjønner jeg jo at det er på grensen til omsorgssvikt å kjøre i ett strekk.
Og nå er jeg tilbake. Etter 6 (!) timers reise fra Klovholt city kjente jeg det allerede i gangen da jeg låste meg inn i hytta at jo, det dufter gamle, gode minner. Det sitter i veggene. Og like mye gamle minner finnes inni den antikke støvsugeren som aldri virker, men det er jo ikke minner av det sjarmerende slaget akkurat. Fysj!
Dagen i dag har gått i gamle fotspor, over brua som er så sørgelig moderne og ikke den gamle skumle hengebrua som en gang var der, gjennom små veier og spennende stier - en helt ny verden for lille prinsesse som tronet på meisen bak. Hun ble introdusert for sin aller første "hot dog" på veien, en overopphetet, noe korpulent rottweilerfrøken som gladelig ville kose og gi oss et sommerkyss.
Tenk at verden kan være så spennende for en liten sjel! Mygg som suser lurt forbi ørene, sauebjeller som ringer i det fjerne, bekker og fosser som slynger seg gjennom ura og mamma som hopper som en gaselle over sten og busk. Den klukkende latteren kan få selv et trollhjerte til å smelte på høylys dag.
Den gamle setra ved Arbuvatn står der ennå. Det virket så langt dit da vi var små, vi pleide å ro dit, sitte ved fossen og høre lyden av sommer, og pappas ville hyl da han ble stukket av nok en klegg (han var av den engasjerte sorten). Da vi satte oss ned i grasset der i dag, kunne jeg bare lukke øynene, så kom minnene tilbake. Noen ting forandrer seg aldri. Luktene, lydene, steinene, vannet. Det er både godt, men også vemodig, og bemerkelsesverdig fysisk, hvis man bare slipper det innpå seg.
Er du på vei over fjellet på sommerstid, kan jeg anbefale å kjøre utenom Haukelitunnelen, på gamle E134 over Dyrskaret, en fantastisk liten svipp over eldgamle fjell med kampesteiner store som stivnede bergtroll, setere med heimelaga rjomegraut og geitostysteri, sau i veien og snøflekker i skyggene. Og shopping i Røldal er en liten kuriositet, jammen fant ikke vi jenter noe non food på coop også....
I morgen er det ny vandring, til nye trakter - familiepilgrimsvandringen går til Havredalen og Hermodshola. Fruen er ikke hoppende glad i huler og dype fjellgrotter, og hun prøver å overbevise de andre om at nei, rompa hennes er nok for stor til at hun kommer gjennom den åpningen der, gitt, så hun får nok dessverre stå utenfor, men de kjøper ikke den...Så jeg får nok lukke øynene, tenke på fedrelandet og komme meg inn i (og faderlig fort ut av) den hula.
Det er forøvrig meldt solvarsel - nytt begrep for min del, det vil si fare for gløtt av sol i tre dager, før et nytt lavtrykk kommer luskende over det ganske land. Vi får nyte det mens vi kan, og viktigst, la ikke solen gå ned over vår vrede.
Jeg ønsker deg en god sommerferie, uansett hvor du er på reise; hjemme, borte eller uavgjort. Måtte solen skinne bittelitt på nesa di, om du ikke blir brent, så får du kanskje i deg en dagsdose vitamin D...
Hver sommer fra jeg var liten har vi leid Hydrohytte, ofte på Arbuvollen. Bilen ble pakket, stappfull av sengetøy og regntøy og syltetøy og barne(s)tøy, og det tok nesten hele dagen før vi kom fram. I ettertid har jeg jo skjønt at det egentlig bare tar 2.5 timer men etter å ha fått barn selv skjønner jeg jo at det er på grensen til omsorgssvikt å kjøre i ett strekk.
Og nå er jeg tilbake. Etter 6 (!) timers reise fra Klovholt city kjente jeg det allerede i gangen da jeg låste meg inn i hytta at jo, det dufter gamle, gode minner. Det sitter i veggene. Og like mye gamle minner finnes inni den antikke støvsugeren som aldri virker, men det er jo ikke minner av det sjarmerende slaget akkurat. Fysj!
Dagen i dag har gått i gamle fotspor, over brua som er så sørgelig moderne og ikke den gamle skumle hengebrua som en gang var der, gjennom små veier og spennende stier - en helt ny verden for lille prinsesse som tronet på meisen bak. Hun ble introdusert for sin aller første "hot dog" på veien, en overopphetet, noe korpulent rottweilerfrøken som gladelig ville kose og gi oss et sommerkyss.
Tenk at verden kan være så spennende for en liten sjel! Mygg som suser lurt forbi ørene, sauebjeller som ringer i det fjerne, bekker og fosser som slynger seg gjennom ura og mamma som hopper som en gaselle over sten og busk. Den klukkende latteren kan få selv et trollhjerte til å smelte på høylys dag.
Den gamle setra ved Arbuvatn står der ennå. Det virket så langt dit da vi var små, vi pleide å ro dit, sitte ved fossen og høre lyden av sommer, og pappas ville hyl da han ble stukket av nok en klegg (han var av den engasjerte sorten). Da vi satte oss ned i grasset der i dag, kunne jeg bare lukke øynene, så kom minnene tilbake. Noen ting forandrer seg aldri. Luktene, lydene, steinene, vannet. Det er både godt, men også vemodig, og bemerkelsesverdig fysisk, hvis man bare slipper det innpå seg.
Er du på vei over fjellet på sommerstid, kan jeg anbefale å kjøre utenom Haukelitunnelen, på gamle E134 over Dyrskaret, en fantastisk liten svipp over eldgamle fjell med kampesteiner store som stivnede bergtroll, setere med heimelaga rjomegraut og geitostysteri, sau i veien og snøflekker i skyggene. Og shopping i Røldal er en liten kuriositet, jammen fant ikke vi jenter noe non food på coop også....
I morgen er det ny vandring, til nye trakter - familiepilgrimsvandringen går til Havredalen og Hermodshola. Fruen er ikke hoppende glad i huler og dype fjellgrotter, og hun prøver å overbevise de andre om at nei, rompa hennes er nok for stor til at hun kommer gjennom den åpningen der, gitt, så hun får nok dessverre stå utenfor, men de kjøper ikke den...Så jeg får nok lukke øynene, tenke på fedrelandet og komme meg inn i (og faderlig fort ut av) den hula.
Det er forøvrig meldt solvarsel - nytt begrep for min del, det vil si fare for gløtt av sol i tre dager, før et nytt lavtrykk kommer luskende over det ganske land. Vi får nyte det mens vi kan, og viktigst, la ikke solen gå ned over vår vrede.
Jeg ønsker deg en god sommerferie, uansett hvor du er på reise; hjemme, borte eller uavgjort. Måtte solen skinne bittelitt på nesa di, om du ikke blir brent, så får du kanskje i deg en dagsdose vitamin D...
Abonner på:
Innlegg (Atom)