Når det stormer...

Jeg gikk og nynnet på en gammel barnesang i dag...når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring...han er sterk når jeg er svak, hjelper meg ta nye tak...

De siste dagene har mine kjære kolleger vært like støttende som de høyere makter som sikkert var ment for denne søndagsskolesangen. Sist fredag, en nydelig dag der naturen gjorde seg klar for en høst i gyldne farger og storm i kastene, var det en betydelig orkan som befant seg inni hodet mitt på jobb. Flere hendelser som inntraff samtidig, tidspress, heavy meg her og metal meg der, det kokte på ulike fronter og dramatisk anlagt som jeg er, var det litt av en utfordring å holde hodet kaldt. Da var det godt med en klem, en klapp på skulderen og støttende ord, en melding som tikker inn eller et godt blikk fra andre enden av rommet.

For litt siden skulle jeg lede et møte jeg hadde gruet meg til, det var forventet mye spenning og pulsen var høy da jeg gjorde meg klar. En av sjefene mine sa det så fint, at hvis jeg ikke hadde gruet meg, hvis jeg hadde vært kald og kynisk, hadde jeg ikke hatt noe i jobben å gjøre. Det er derimot et tegn på menneskelighet og ekthet at vi har litt nerver i forkant. Vi er da ikke maskiner! En annen kollega sa i dag at jobben må være litt som en fotballkamp, det som skjer på banen, er ferdig når kampen er over. Da går man hjem, er fornøyd med gode resultater og prøver å legge fra seg de dårlige. Jeg tror kanskje det er enklere å være mann. Vi damer vi tenker og føler litt mye til tider...

Det er godt å ha folk i ryggen! Vi kan ha ulik størrelser på jobbene våre, alt fra små familiebedrifter der ting er oversiktlig (der man er muligens litt for tett på folk), til store arbeidsplasser der man kan forsvinne i mengden (på godt og vondt). Det er alles ansvar å bidra til fellesskapet, men noen er nok flinkere enn andre til å se de som trenger en ekstra hånd. Det finnes gode sjefer, og dårlige sjefer, og jeg har selv opplevd den himmelvide forskjellen mellom kolleger med Master i hersketeknikker til de som virkelig er med på å løfte en opp når det trengs. Jeg har heldigvis mange kolleger fra det siste eksemplet.

Vi har ulike behov for å se, og bli sett på arbeidsplassen. Noen bryr seg med alt og alle og blir rent for mye av det festlige, de kan jo vise seg å være rene gullgruven når det skal hentes inn saftige historier til julebordet. Andre er særdeles private, og deler ikke mer av seg selv enn høyst nødvendig og man blir rent slått i bakken hvis vedkommende drister seg til en klem der det kreves. Noen kolleger omgås privat, andre har et godt øye til hverandre og lever for den lille flørten nettopp på julebordet (pass på at ikke hun med gullgruven ikke ser det). Noen tåler ikke trynet på hverandre, og andre utvikler et livslangt vennskap selv om de kun har jobbet sammen en kort periode. Vi må ha respekt for at vi har ulike behov. Men det er ingen som blir skadet av et støttende ord, blikk eller anerkjennende dunk i ryggen når det bobler i hodet og tekoppen er på vei ut av skjelvende hender.

Gode kolleger gjør mennesker i stand til å stå opp om morran og yte sitt beste. Dårlige kolleger kan bryte ned selv de sterkeste av oss. Jeg er sjeleglad for at mine folk hører til den første kategorien.

Jeg håper du er en av de som kan glede seg til å komme på jobb! Og ønsker deg en god arbeidsuke...

Det Sorte Får på ukjente stier

Hvordan oppsummere et halvt liv i få setninger? Det er jo så mye som preger oss på reisen...!

Sist søndag var jeg i barnevelsignelse til min elskede lille bevernevø. Det var en spesiell og fin stund for den nye lille familien! Og det var en dag der jeg fikk tid til å gruble litt over Den guddommelige makt, og avmakt, her i vår underfulle verden.

Jeg har blitt født inn i, døpt og vokst opp, konfirmert og til slutt giftet meg i Den Norske Kirke. For ikke å glemme alle avskjedene med flotte mennesker som har gått videre inn i evigheten.

Jeg har gått på Søndagsskolen, kjent på spenningen når fiskene på velkomstkortet var så mange at vi kunne få en stor stjerne, og søndagsskolebladet lå trygt inni den lille posen med fine bilder på. Jeg har vært med mamma som var leder for Hobbyklubben, en "snille pikers syforening"for sognets søte små døtre. Kanskje jeg allerede der begynte min karriere som Det Sorte Får, hvem vet. Barnekor i gamle Klyvekjærka, etterfulgt av Miniteamet, med en spinn gæærn organist som hadde ringer i øret og skinnjakke kulere enn Jon Bon Jovi. Og sist, men ikke minst, Nenset Ungdoms Team.

NUT (som i "gi fem en klem før du går hjem" - kjærligheten seirer - Solmyrås og Europaturneer ) har gitt meg en uvurdelig ballast gjennom ungdommen og har vært med og forme meg til den jeg er i dag. Gjennom sang, bønn, samtaler og samhold var vi som en organisme, og nok av tid til romantikk:det myldret av kjærester, som mange har beholdt og tatt med seg inn i ekteskapet.

Tross samhold og fellesskap, kjente jeg på en rastløshet som jeg ikke ble kvitt. Jeg hadde mistet en søster midt i det første sårbare trappetrinnet til ungdommens verden, og det skulle prege meg lenge. Jeg var sint, tvilende, urolig, grublende og ustabil. Kanskje det ikke syntes så mye, men en dag fikk jeg plutselig nok. Jeg brøt, tvert, valset ut av kirka som 16 åring, smalt igjen kirkedøra og bestemte meg for å prøve ut de grensene som en gang var satt.

Ungdomsårene raste avsted,en lang reise som kunne endt riktig så galt for Familiens Sorte Får. De stakkars foreldrene mine fikk gjennomgå til tider, de skulle kanskje ønske at jeg bare kunne roe meg og falle inn i rammen som de andre i syforeningen. Men jeg tror de skjønte at jeg bare måtte gjennom dette. De ventet på natten til jeg kom hjem. De belønnet og oppmuntret meg når jeg klarte eksamener, og støttet meg når kjærester ikke var like snille som jeg trodde de var. De kjørte og hentet, kjeftet og klemte, og ventet nok på at stormen skulle stilne.

Det gjorde den. Og en dag stod de der igjen, gamle venner fra kirka, som var blitt voksne.  De var de samme, bare voksnere. Og jeg kjente igjen på fellesskapet med å synge sammen, være på tur, engasjere meg i barna og formidle gode verdier jeg selv hadde fått med meg på ferden. Gode år med ledelse i barnekor og simen- treff, turer og gudstjenester, forkynnelse og glede.  Og midt i alt dette kom sorgen igjen. Den traff oss i ansiktet, igjen og igjen. Min elskede pappa. Hans beste venn. Andre gode venner. Svigermor. Alle disse ga små drypp i den urokkelige troen på en Allmektig Skapers vilje til å gjøre alle ting gode, og til slutt satt jeg atter igjen med en følelse av uro. Tvil. Sinne. Oppgitthet. Selv om jeg fortsatte arbeidet, var det ikke med den samme gløden. Og til slutt våknet jeg en dag og var helt tom. Jeg sa fra meg alle verv, lønnede og frivillige. Og kjente samtidig på frustrasjonen - skal jeg da aldri finne roen i dette? Skal jeg alltid være den som enten er av, eller på?

Tilbake til sist søndag, og tomhetsfølelsen på femte rad. Jeg kunne jo salmene på rams, jeg visste nøyaktig hvilke ritualer som stod for tur, men det fantes ingen glede i det jeg holdt på med. Det stresset meg, jeg var taus og grublende i bilen på vei til selskapet. Da jeg nevnte tankene mine for herrbever, så han på meg og sa så fint: "men kjære jenta mi, du har ikke tenkt på at du kanskje har fått et annet kall?" Jeg spurte hva han mente, og han sa at det å jobbe som hverdagsengel for så mange barn med så tøffe utfordringer i livet, krever nok så mye krefter at det ikke er plass til mye annet engasjement. Han mener åpenbart at det er en type kall i jobben jeg gjør. Guds kall eller ei: da han sa det, falt det en ro over meg, og mange mange biter falt på plass.

Joda, barnetroen står fast den. Den tar bare litt andre veier enn jeg hadde tenkt. Så får Det Sorte Fåret holde seg på den smaleste sti så lenge, og vente på neste veiskille, rasteplass, falne trær eller grønne friske skudd...

Måtte reisen videre bli fylt med visshet og ro, midt i hverdagsstormen.

Ren skjær søndagsidyll

Takplatene på det lille godset får blikktak - effekt når det regner. Tromm, trommelom...Alle andre morgener kunne jeg revet meg i håret av denne søvndyssende lyden, men ikke i dag. Med ørepropper og hørselvern (ja, det er visse personer i familien som er noe trassige og har en eksepsjonell høy stemmefrekvens...) kunne jeg la regndråpene fange meg på en ny reise og synke inn i putas siklende svøpe...

Det er ytterst sjelden jeg ikke kommer ut av pysjen før halv åtte en søndag kveld. Stort sett er det ut på tur, aldri sur, men etter dagens nedbørsutsikter sendte jeg den maskuline delegasjonen til havs og skalket lukene sammen med mitt feminine avkom. Herrrlig. Husvask, klesvask, brødbaking, kjøttkaker, alt som man ellers ikke får tid til i ukenes festlige tidskalas. Leste i Dagbladet i går at man bør innføre en planleggingsfri dag i uka, en dag der man lar humla suse og tar det som det kommer. Jeg må innrømme at det er en utfordring.

Helgene fylles. Mor og far sitter med hver sin mobil og sjekker ukas planer kl 22.30 søndag kveld. Barn skal følges på trening, noen må jobbe overtid, ja men, fikk du ikke med deg det kveldsmøtet jeg måtte på da? PUH! Vi er heldigvis ikke der hver uke, men kanskje altfor ofte. Men jeg kjenner ofte hverdagsboblen nesten sprekker sånn torsdag kveld, og da er det ren trass å ikke kjempe seg ut av pysjen en søndag morgen før det er kveld og vel så det.

Alt er en fase. Vi går gjennom ulike perioder i livet der tid og tempo har ulik betydning. Og det gir en motivasjon for å holde ut, og se at hvis man tenker langsiktig nok vil det bli annerledes etter hvert. Når jeg snakker med bevermor i telefonen, og hyler og skriker fordi jeg er frustrert over manglende nattesøvn, jobb, småbarnsmas og fandens oldemor, gleder jeg meg samtidig over hennes ro i livet. 

Lysten, og evnen, til å ta et lite glass rødvin til lunsj en vanlig tirsdag, måneder i det fjerne østen der man tar livet helt som det kommer og evnen til å legge stress og bekymringer på hylla til de absolutt må hentes fram. Tro meg, de har jo opplevd sitt i livet. De har også kjent på dette presset, men stått imot, og kommet styrket ut. De har fortjent hver minste lille soloppgang ved havet.

Jeg gleder meg til å komme dit jeg også, men man skal ikke ønske seg bort i morgendagen. Da renner dagen i dag bort mellom fingrene våre. Men det kan være en motivasjon til å holde ut når det røyner på!

Så da blåser vi ut lyset ved kjøkkenbordet, rydder bort eggerøre og kakao etter en spesielt fin kvelds på Godset, og frubever kjemper seg ut av pysjen og inn i lakkstøvlene, klar for litt "sosial" aktivitet og kinoens lune mørke.

Ha en planleggings(nesten)fri, uke!