Jeg elsker 17.mai. Norske flagg som vaier, korsang og korps, is og pølser, ballonger som flyr mot himmelens høye slott og bunadskledde unge og gamle som fryder seg over denne dagen i året der folk kommer ut i gatene og hyller det flotte landet vi bor i. Svulstige taler avsluttes med Norges nasjonalsang, alle mumler med og når de høye tonene markerer avslutningen kjemper det seg alltid frem bak klumpen i halsen noen nasjonale tårer hos frubever.
De siste dagene har det som en årlig tradisjon haglet med artikler og debattinnlegg rundt bruk av andre flagg på 17. mai. Så vidt jeg har fått med meg startet den siste debatten med at en skole i Ålesund spurte komiteen om å få lov til å bruke noen små flagg som barna fra den flerkulturelle avdelingen hadde laget i forbindelse med skolens 90 års markering. Disse flaggene hadde norsk forside, og ulike baksider for å markere hvilket land barna eller barnas foreldre kommer fra.
Etter å ha sett Facebook og diverse andre chatforum de siste dagene har jeg inntrykk av at den journalisten som skrev om Ålesundskolen i beste fall kastet inn en skikkelig god, saftig og brennhet fakkel inn til et folk som liker å tro at de er opptatt av respekt, toleranse,fred og fordragelighet. Så feil kan man ta.
Jeg registrerer med forbauselse og tristhet at bekjente og venner jeg trodde var opptatt av kristne verdier som nestekjærlighet og raushet blir medlem av facebooksider med overskrifter som "Norge for nordmenn" og "kun norske flagg i barnetoget", fjorten utropstegn og med oppfordring til å dele med alle sine kontakter. Det er ikke sidene i seg selv jeg protesterer mot! Det er fint med engasjement og saklige diskusjoner. Det jeg syns jeg trist er all dritten som følger med i kommentarfeltet, de som mener de har rett til å kalle de som ikke er norske for kriminelle alle som en, at ingen innvandrere har noensinne gjort noe godt mot landet og at de tråkker på norske verdier ved at de kler seg eller viser på andre måter at de kommer fra andre land. De som ikke er norske kalles for søppel, avskum og verre ting. Jeg undrer meg over om alle disse menneskene som trykker "liker" på disse sidene, har tatt seg bryet og bruker tre minutter av sin dyrebare internett-tid med å skrolle nedover sidene og se hva folk faktisk skriver der??? De kan da vel ikke stå for alt det som står der?
For meg handler ikke denne debatten om barnetog, eller hvilke flagg som skal vaie på hvilke dager og hvem som skal ha rett til å vise hva (selv om jeg registrerer at den samme skolen i Ålesund nylig kjøpte inn mange nye, store NORSKE flagg slik at det ikke skal være noe tvil om hvilken nasjon vi feirer 17.mai - det passet kanskje ikke inn å nevne dette i samme åndedrag for journalisten som begynte dette kalaset...?). Dette handler om noe mer, noe større og skumlere og noe jeg absolutt ikke er komfortabel med: Fremmedfrykt, tanken om at vi nordmenn er bedre enn alle andre, og manglende evne til å bruke hodet og stoppe opp før man hiver seg på en bølge som mange andre rir på. Det er skumlere enn debatten om et tog!
Jeg har i mange anledninger hørt om de som utsettes for bygdedyret, et mangehodet troll som representerer en folkegruppe uten evne til å ha indviduelle meninger som går mot flokken. Er vi i ferd med å skape et nasjonalmonster? Har folk ingen sans for kildekritikk lengre?
Jeg jobber selv på en barneskole som har elever med opprinnelse fra 25 land. På 17. mai skal de feire Norges bursdag sammen med 5 millioner andre nordmenn, de skal synge om fedrelandet og ha norske flagg, spise is og pølser og glede seg over Norges tradisjon med barnetog fremfor militærparader slik mange er vant til fra sitt eget hjemland.
Ærlig talt, hvis noen av disse barna bærer et lite flagg på 30 x 40 cm med norsk flagg på den ene siden og et annet lands flagg på den andre, skal vi tro at dette er den aller største trusselen mot Norge og demokratiet i framtida? Jeg undres....
http://www.alesund.kommune.no/aktuelt/5865-presisering-om-flaggbruk
søndag 28. april 2013
onsdag 3. april 2013
Ta det piano...
På stille søndager, med morfars trygge hånd i sin, satt hun stadig i kirken de så ofte besøkte, lyttet til salmer, nynnet med og skapte sitt eget lille univers der presten messet i vei på et voksenspråk hun ikke forsto. Hun var fire, og klar til å erobre verden. Så, på kirkekaffen, hjemme hos gamle venner, klunket hun løs på pianoet de hadde, noen oppdaget at hun husket melodiene og enkelte mumlet noe om gehør og vips så befant frøkna seg hos Fru Follegg som underviste på gamlemåten - tonehefter, daglige øvelser og halvårlige diplomer som kun kunne erverves ved å spille for en ekstern sensor (sikkert bare en venninne av Frua men barna lot til å tro at det var høytidelige greier og øvde som gale).
Årene gikk, frøkna ble 11 år og gledet seg til å erobre verden enda et hakk. Det begynte å bli kjedelig å øve så mye. Og simsalabim, en stormfull dag kom den mest rocka organisten kjærka noensinne hadde sett, med svart skinnjakke og ringer (flertall) i ørene og de ble bestevenner, han og hun. Og de kranglet som to treåringer. Han lærte henne å spille Dylan, og Guns n' Roses og U2, og hun lot han til og med presse henne til å synge i hennes egen konfirmasjon (grøss, ikke et pent syn med reggis og hvit kappe, gaulende med skrekkblandet vibrato på Holy Rolling, modern bak kamera på første rad, for ikke å glemme fettern med sitt nyervervede filmkamera på galleriet).
Det gikk enda noen år, og verden ble stor nok, eller kanskje ikke? Som tenåring ble det vanskelig å bestemme seg, opprør blandet med et ønske om å bare være liten. Se meg. La meg være. Og midt i dette, et brennende ønske fra hennes opphav om å spille for alle bestemødre og tanter og onkler og søsken og fettere og kusiner og....hun fikk SÅ nok. Og en vakker dag, smalt hun pianolokket igjen og lovte dyrt og hellig at hun aldri aldri skulle spille for noen igjen. Det løftet holdt hun. Pianoet ble solgt, hun var likeglad. Mye ble glemt, men en liten streng har ligget der allikevel og dirret. Et språk som aldri blir glemt, som hun gjerne skulle begynt å snakke igjen.
Her om dagen så de en annonse, med bilde av et instrument, nei, mer enn et instrument, mer et møbel. Kunne det være meningen at det skulle ende hos dem ...? Pianoet hadde vært i familiens eie i over hundre år, damen som ville gi det bort hadde spilt på det da hun selv var liten, og hennes mor tok timer på det da hun var ung. Fire mannsterke helter bar det inn i stua, og der står det nå og skinner og venter på å bli spilt på. Ungene gikk bananas, og fant fram den gamle pianokrakken med gamle notebøker av Grieg som mamma faktisk aldri klarte å kvitte seg med.
Med skrekkblandet fryd setter fruen seg ned bak tangentene, melodiene låter som en gjeng kråker på nachspiel men med litt øvelse og kanskje en snill hjelper som kan hjelpe henne til å snakke dette språket igjen, så skal det nok flyte. For tross alt, hun husker følelsen av sjelefred da hun satte seg ned og lot fingrene sveve over de svarte og hvite bokstavene hun engang lærte.
Do ....re....mi.... ;o) og kanskje en antikk lysestake på toppen?
Årene gikk, frøkna ble 11 år og gledet seg til å erobre verden enda et hakk. Det begynte å bli kjedelig å øve så mye. Og simsalabim, en stormfull dag kom den mest rocka organisten kjærka noensinne hadde sett, med svart skinnjakke og ringer (flertall) i ørene og de ble bestevenner, han og hun. Og de kranglet som to treåringer. Han lærte henne å spille Dylan, og Guns n' Roses og U2, og hun lot han til og med presse henne til å synge i hennes egen konfirmasjon (grøss, ikke et pent syn med reggis og hvit kappe, gaulende med skrekkblandet vibrato på Holy Rolling, modern bak kamera på første rad, for ikke å glemme fettern med sitt nyervervede filmkamera på galleriet).
Det gikk enda noen år, og verden ble stor nok, eller kanskje ikke? Som tenåring ble det vanskelig å bestemme seg, opprør blandet med et ønske om å bare være liten. Se meg. La meg være. Og midt i dette, et brennende ønske fra hennes opphav om å spille for alle bestemødre og tanter og onkler og søsken og fettere og kusiner og....hun fikk SÅ nok. Og en vakker dag, smalt hun pianolokket igjen og lovte dyrt og hellig at hun aldri aldri skulle spille for noen igjen. Det løftet holdt hun. Pianoet ble solgt, hun var likeglad. Mye ble glemt, men en liten streng har ligget der allikevel og dirret. Et språk som aldri blir glemt, som hun gjerne skulle begynt å snakke igjen.
Her om dagen så de en annonse, med bilde av et instrument, nei, mer enn et instrument, mer et møbel. Kunne det være meningen at det skulle ende hos dem ...? Pianoet hadde vært i familiens eie i over hundre år, damen som ville gi det bort hadde spilt på det da hun selv var liten, og hennes mor tok timer på det da hun var ung. Fire mannsterke helter bar det inn i stua, og der står det nå og skinner og venter på å bli spilt på. Ungene gikk bananas, og fant fram den gamle pianokrakken med gamle notebøker av Grieg som mamma faktisk aldri klarte å kvitte seg med.
Med skrekkblandet fryd setter fruen seg ned bak tangentene, melodiene låter som en gjeng kråker på nachspiel men med litt øvelse og kanskje en snill hjelper som kan hjelpe henne til å snakke dette språket igjen, så skal det nok flyte. For tross alt, hun husker følelsen av sjelefred da hun satte seg ned og lot fingrene sveve over de svarte og hvite bokstavene hun engang lærte.
Do ....re....mi.... ;o) og kanskje en antikk lysestake på toppen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)