Mercinaries...

Det surrer i hodet. Latteren runger. Tanken jeg tenkte på vei ut av bilen, at jeg er sliten og lei, grinete og trøtt, forsvinner når en av jentene mekker en kopp chai te til meg (krydderduften får meg i julestemning og en god varm følelse brer seg i kroppen) og den bollywoodmusikken fra mobilen (for anledningen plassert oppi en kaffeopp for en primitiv,men effektiv høyttaler) setter standarden for kvelden. Det er duket for reisemøte før avreise i høstferien - det skal informeres, synges, diskuteres, skravles, men også lyttes til de stødige men svevende (det skal ikke mye til å få dem på avveie med en assosiasjon, sukk...) lederne for Den Store Reisen. Jeg er den eneste som ikke har vært med før. Det kribler i magen, men den følelsen er god. Jeg lener meg på tidligere reiser,og prøver å nullstille meg og ha et åpent sinn - overraskelser vil garantert komme underveis, ofte der man ikke helt venter det.

Hearts of Mercy er en bistandsorganisasjon som støtter flere prosjekter med barn og kvinner i slummen og på barnehjem i Pune og Chennai i India. Jentene som driver det jobber i et internasjonalt miljø med kvinner, barn og familier i en bydel i Skien, og har mange gode tanker og visjoner om å kunne gjøre verden til et litt bedre sted å være for noen av verdens fattigste.

Hearts of Mercy. Mercinary - leiesoldat. Tja, på en måte. Jeg liker tanken. På oppdrag for å kjempe for en bedre verden, til tjeneste på en god måte! Selv om det bare er noen dagers innsats velger jeg å tro at det gjør en liten forskjell for noen.

Jeg har vært på barnehjem i Sarajevo. I en by som fremdeles var preget av krigens grufulle overgrep. Barn med mørke, triste øyne, barn med trillende latter og livsglede. Barn uten foreldre. Mange. Barn som var like gamle som mine egne. Det var grusomt. Det gikk rett i hjertet. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Så jeg regner med at dette blir minst like heftig. Men jentene som jeg reiser med nå, har et fint perspektiv på det: ja, det er tøft å få verden så brutalt slengt i trynet. Men vi er først og fremst der for å bistå økonomisk og motivere de fantastiske hverdagenglene som jobber dag etter dag på barnehjem og i slummen, i en jobb som ikke engang man vet om man får lønn så man kan brødfø sin egen familie. Men de gjør det. De er de virkelige mercinaries!

Skitt, søle, svette, chai, ladyboys, pass, visum, vaksiner og hull i gulvet. Mellomlandinger, sandaler og skreddersydde drakter. Butter chicken, peshawar nan og raita. Barn, kvinner.Smykker, sminke,sjal og sjarme. Latter, gråt, uforglemmelige minner. Alt skal pakkes ned i et bløtt hjerte og lagres med ubegrenset holdbarhet. Jeg tar dere alle med i kofferten når dagen kommer!

The Amazing Race Skien, here we come!