For en stund siden fikk jeg en jobbtelefon fra en mor jeg hadde jobbet tett med over lang tid. Vi hadde en god relasjon, tryggheten og tilliten hun hadde til meg gjorde at hun hadde klart å komme ut av skallet som den voldelige mannen hennes hadde laget. Hun var på vei ut i livet igjen, hun var friere og så lyst på muligheten rundt seg. I telefonen denne dagen fortalte hun derimot om en feilvurdering jeg hadde gjort, som førte til at mannen hadde fått infomasjon på en uheldig måte, og hadde laget et helvete for henne og barna i flere dager. Hun ringte egentlig bare for å gi meg tilbakemelding på at det jeg hadde gjort, i god hensikt, hadde fått mer negativ konsekvens enn jeg sikkert hadde tenkt. Og så avsluttet hun samtalen med å si at hun syns jeg hadde vært teit, men at hun "ikke var sint, bare veldig veldig skuffet".
Den satt. Den følelsen satt igjen lenge, som en kjempeklump i magen, og jeg visste at jeg ikke kunne gjøre noe med det som hadde skjedd annet enn å legge meg paddeflat. Jeg ga henne masse skryt for at hun hadde turt og ringe, det kreves en god porsjon mot til å tørre å gi en slik tilbakemelding, spesielt når man har blitt så kuet slik denne kvinnen hadde blitt.
Jeg vokste opp med en pappabjørn som brummet og ofte brølte godmodig når han ville si noe han mente var viktig. "Jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert" sa han ofte. Problemet var bare at han snakket ofte, og høyt, og mesteparten av det han sa var nok i hans øyne svært viktig. Det endte selvfølgelig med at vi ble immune mot det han egentlig sa, i støyen fra hans kraftige stemme. Og det gjorde ham nok enda mer "engasjert". Men de få gangene jeg virkelig såret han, og han ble lei seg, sa han nettopp det. At han var skuffet over meg, og trodde han hadde opplært meg bedre.
Det blikket han sendte meg når jeg snek meg inn nattestid og håpet han ikke satt oppe og ventet (hvilket han alltid gjorde) kunne fungert fint som plumbo hvis det hadde kommet i flytende form. Det gikk rett dit det skulle, i det lille punktet under navlen der jeg tror mitt sterkeste følelsessenter ligger (der befinner min etter hvert velbegrunnede magefølelse seg, min angst for å feile, frykten for å gå inn i , bekymringer for alt og ingenting og helt nederst : den dårlige samvittigheten). Og det fikk 100 ganger så sterk effekt fordi han "ikke var sint, bare veldig veldig skuffet".
Det gjør alltid ( i hvert fall for meg) mest vondt å høre hvordan mine handlinger eller ord har påvirket andre, når det kommer fra noen jeg er glad i, eller elsker over alt på jord. Smerten sitter ganske lenge, men den blir heldigvis ofte erstattet av en god følelse når jeg innser at det er rom for tilgivelse. Samtalen gir en mulighet til å skvære opp og gå videre - styrket fordi noen har vært modig nok til å sette ord på det en ønsker å forandre på. Og det er ti tusen millioner ganger bedre enn alle de samtalene der noen ikke tør å si det som plager dem, sider ved meg som har en negativ effekt på andre eller ting jeg har gjort eller sagt som ikke bør gjenta seg. Det vondeste eksemplet er vel det (forsøkt) skjulte kroppsspråket mennesker kan vise, men som allikevel kan si mer en tusen ord.
Som student det siste året har jeg skrevet oppgave om å ha "relasjonelt mot" til å gå inn i samtaler man egentlig ikke ønsker fordi de er litt ubehagelige, vi kjenner ikke utfallet og står i fare for å blottlegge oss selv i det som kan utvikle seg til å bli en konflikt - stor eller liten. Vel, i flere og flere tilfeller det siste året, da jeg har tvunget meg ut av komfortsonen eller opplevd at noen har vist meg det motet og sagt det som bør sies, har det faktisk utelukkende blitt positivt. Kanskje ikke umiddelbart - det har vært vondt og fælt der og da, men lettelsen etterpå har ført til en ny åpenhet og respekt for den andre.
Så er det opp til de som viser det relasjonelle motet, å ikke misbruke det til å gi andre dårlig samvittighet, oppfordre til unødig selvransakelse eller bruke følelser for å få en effekt hos den andre. Jeg kjenner det selv, som datter av min far, at jeg også bruker mye og høye ord for å uttrykke meg (og prøver så ofte jeg kan å be om unnskyldning fordi de må leve med en slik brumlende mammabjørn - som mener det vel men som ikke alltid klarer å porsjonere ut sin bjørnekraft). Jeg ser jo at mine egne avkom lytter mer til meg når det kommer tårer, enn når jeg er sint. Det er selvfølgelig mitt ansvar som voksen at jeg ikke manipulerer dem, men holder igjen og sparer til det øyeblikket det virkelig kan være nødvendig (hvis de blir som meg som tenåring, kan jo det medføre mange anledninger). Vi sliter alle med dårlig samvittighet for alt mulig rart, vi trenger ikke ha noe mer.
Som menneskearbeider kan det ofte være lettere å vise dette motet på jobb enn hos familie og venner en er skikkelig glad i. Det er forhåpentligvis ikke for sent med forsetter selv om det nærmer seg påske. Jeg har gitt meg selv et løfte om å prøve å vise større mot også utenfor jobben. Så får jeg håpe jeg ikke tramper for mye i salaten og skremmer dem bort, men oppmuntrer dem og støtter hvis de vil gjøre det samme mot meg.
Ha en fri og uselvransakende søndag!
