På mørke sensommerkvelder med venninner i hagen, i telefonsamtale med frustrerte familiemedlemmer, over lommetørkler og en kaffekopp ved kjøkkenbordet, sittende på gulvet i dyp samtale på hyttetur eller når skyene tårner seg opp over kontorpulten , har jeg herved høyt og hellig lovet at mitt nye mantra skal være:
Mer av det som er bra! Eller magis, quid bonum, for å være skikkelig besserwisser (en venn trodde lenge at jeg ikke kalte meg frubever men fru besserwisser )...
Jeg har blitt student. Ikke bare studerer jeg livet selv, det er nok av tid til det på grublende søvnløse netter, men på ordentlig. En god kollega og jeg skal sammen med en tredje hverdagsengel fly på metallvinger til Vestlandet med ujevne mellomrom i høst for å finne ut hvordan ulike fagfolk kan jobbe best sammen for å finne løsninger på et problem. Jeg fant ut etter første samling at vi allerede gjør mye bra på rockejobben vår, vi må bare finne ut hvorfor det er bra, og gjøre mer av det.
I gamle dager, da jeg fremdeles gikk på dramalinja og drømte om å stå på Den Nasjonale Scene (hvilket var et fånyttes prosjekt, jeg er god på mye men er så aldeles ikke en stor skuespiller) snakket regissøren ofte om KMM fenomenet - kos med misnøye. Gjennom kaffekopp etter kaffekopp sukket vi oss gjennom ungdomsdepresjoner, fyllesyke, eksamensnerver og kjærlighetssorg. Vi var like depressive, alkoskjelvende, nervøse og hjerteknuste etter tre år.
Nå, en evighet senere, er jeg ingen dramatiker, men fremdeles høyst dramatisk. Jeg elsker med hele meg, og ser på mine nærmeste som en ryggrad i livet - uten mann, barn, familie og bonusfamilie, bestevenner og gode kolleger hadde det tørnet for fruen for lengst. Så går det også tilsvarende inn på meg når det ikke går så bra med de jeg er så glad i. Når familie, venner, eller venners familie blir syke. Når kjærester går hvert til sitt. Når noen lager så mange begrensninger for seg selv at det ikke er mulig å nyte livsgleden, toget bare ruller av sted og nødbremsen er lagt igjen på stasjonen.
Så er jeg kvinne. Og som de fleste kvinner er det gjennom å snakke at vi tror at ting løser seg. Gjerne med flere kvinner sammen. Like ofte sitter jeg igjen med en følelse av at ting ikke har blitt bedre, men tvert imot verre. Man slukes i hverandres mørke. Livet diskuteres i gråtoner, fargene forsvinner. Jeg snakker ikke om alvorlig sykdom og omstendigheter som kan få enhver til å miste pusten av skrekk eller sorg. Men hverdagsproblemene. Jobb. Samliv. Foreldrerollen. Sex - god, dårlig, lite eller for mye? Mars, Venus. Særheter hos venner, kolleger eller familiemedlemmer som kan få hårene til å gråne av mindre. Takk Gud for glansvask.
Hvordan snakker vi sammen? Hvordan løser vi det som ligger og gnager og irriterer? Hvem får skylda, hvem blir syndebukken? Ektefellen, svigermor, sjefen, systemet? Har vi fokus på løsninger, eller blir det KMM? Er vi i det hele tatt i stand til å løse det vi kaller et problem? Kanskje ikke det finnes noen løsning? Kanskje ikke det finnes et problem?
Mange spørsmål, få svar. Men jeg har bestemt meg for to ting:
Mål nr 1: Jeg skal bli mye mer fokusert på hva som er bra, og hvordan kan vi gjøre mer av det? Jeg skal fortelle det til alle som gidder å høre på, jeg foreslo til og med for en venninne at vi skulle tatovere slagordet på englevingefestet (det fikk utrolig nok ikke gjennomslag)
Mål nr 2: Jeg skal oftere spørre disse Marsboerne (altså menn) om hvordan de som menn tenker rundt de ulike utfordringene (ikke problemene) vi kvinner dveler så ofte ved - hvem vet, kanskje vi ikke trenger å grave oss ned i tide allikevel?
Magis, quid bonum. Verdt et forsøk, kan i hvert fall ikke skade.
Ha en fargerik uke!
