For noen dager siden hadde jeg med en flott liten røvergutt inn i hønsehuset på jobb, på jakt etter egg som skulle sankes for dagen. I et av burene lå ei høne og ruget på kyllingene som nettopp hadde blitt klekket, og mens vi tok de bittesmå kyllingene varsomt i hendene gikk den fjærkledde moren rett i leggen på den stakkars gutten mens hun skjelte han ut på klingende hønsk.... Han tok angrepet med fatning men vel ute av fjøset hadde vi en liten snakk om uttrykket "hønemor",det er ingen tvil hvor det har sitt opphav!
Jeg fikser (tydeligvis) dårlig å være i hagen på fridager. Det som skal være en fristund fra stress og mas blir lett en krigersk samling av barn som kjeder seg fordi mor ikke er flink nok til å finne på kreativ galskap hele tiden (fru er ikke så flink til å bygge og skape småsnekkere som herr, det ligger naturlig i navnet...handyMAN), og går derfor løs på hverandre med det som ligger for hånden. Et monster er skapt. Mammahagemonsteret.Mor ser farer overalt. Mor ser alt som kan knuses. Mor ser potensielle katastrofer og har allerede klart i hodet hva hun skal si når vi ringer legevakten fordi minsten har most noe med glass på og skåret over aorta og det som verre er.
Jeg hører min egen stemme, som sikkert hele tunet også gjør, og vet jo innerst inne at dette kommer aldri til å ha noen hensikt, å kjefte sånn, og si "nei, ikke gå der, og uff, da, kan du ALDRI høre, det der er faaaaarlig skjønner du, nå må dere si unnskyld, det er IKKE lov å bite" og...Stakkars herr, han skulle bare slappe av litt i den velsignede varmen, tilfeldigvis rett over der vi begynte å ta helt av, og da han kom ned etter et kvarter med en oppgitt mine trengte han ikke si stort, jeg skjønte det jo selv. Og da han tok ansiktet mitt i hendene, kysset meg på panna og sa med et smil "det går bra vennen min, det er lite som er veldig farlig her i hagen"... kjente jeg tårene presse på. Og da jeg så på at nevnte handyman fikset noen takplater sammen med barna følte jeg meg motløs, flau og takknemlig (for at noen redder meg fra fordervelsen).
Monsteret er nemlig arvelig, jeg har selv fått det inn med farsgenene. Min elskede pappa var en brumlebasse som brydde seg med alt og alle, hadde alltid maks desibel på stemmen og skilte aldri mellom små potensielle farer (som man helst ikke skal tenke på) og store katastrofer. Høye stemmer, store ord, et av hans mest populære uttrykk var "ja, nå har tredje verdenskrig brutt ut". For de som ikke kjente han kunne han høres fryktelig sint ut, men han sa selv: "Jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert"! På utsiden en stor skummel bjørn, som i navnet sitt, på innsiden en følsom Teddy som gikk gjennom ild og vann for sin familie og elsket alle sine kjære på sin helt spesielle måte.
På høytidsdager kommer mammas partymonster fram. Når bunad skal på, alle skal rekke noe, varmtvannstanken er nesten tom og man inngår intense forhandlinger om man MÅ gå med skjorte, slips (Gud forby) eller (enda verre) kjole. På utsiden er mamma en masete vulkan, på innsiden en sydende masse av følelseslava. Mor går runder med seg selv for ikke å ødelegge festen før den i det hele tatt har begynt. Telle til ti, glemme det som ikke er så viktig og huske det som ER viktig. Å si unnskyld. Det blir mye unnskyld. Men sikkert ikke nok.
Alle disse monstrene har ulike former men bunner ut i det samme: En hønemors vanvittige innsats for å kjempe for og beskytte sine elskede rundt seg. Selv om det ikke finnes noen fare. Eller et uttrykk for sentimentalitet som dessverre ikke alltid kommer ut i de rette proposjoner.
Hvordan vil mine barn huske meg når de blir voksne og jeg er en gammel dame med stokk og pipestemme? Vil de huske hønemoren og partymonsterets påminnelser og regler, formaninger og munndiaretiske utfall, eller vil de huske sin mor som det hun er innerst inne: en Teddy i forkledning?
