Dronningen som forsvant-om selvtillit og avblomstring...

Hun var blond ( i hvert fall tilsynelatende). Laaaaaaangt lyst hår, meget brun til å være tolv år (mistenker svært tidlig debut på solsenteret) og myyyyye sminke ( det var den gang det var in med lyseblå mascara og lyserosa leppestift, grøss...). Guttene elsket henne. Jentene fryktet henne. Og jeg må innrømme at jeg kjente en liten klump i magen de få gangene hun ofret et blikk i min retning. En følelse av stolthet og forventning (ville jeg omsider slippe inn i hennes utvalgte lille flokk av hoffdamer?), et snev av frykt (hadde jeg kanskje sagt noe dumt om en av hennes venner, slik at hun med et trylleslag kunne forvandle meg til en kvekkende frosk der i skolegården?) og til slutt en bitter resignasjon da blikket gikk videre forbi meg (hun hadde nok aldri sett direkte på meg) over at jeg aldri kom til å komme inn i hennes perfekte verden.

Hun var alltid den som hadde de beste kjærestene. Hun vant ALLTID dansekonkurransen på fritidsklubben, selv om ikke trinnene var av det kreative slaget. Hun var på toppen av næringskjeden, og ikke vet jeg hvordan hun hadde klart det. Hadde hun bare bestemt seg for det en dag hun våknet? Eller hadde hun alltid vært sånn, til og med i barnehagen? Hva var det med henne som gjorde at hun med sitt blotte nærvær kunne feie gjennom et lokale og alle de andre jentene bare visnet som ugress ved synet av denne flotte blomsten? Aner ikke. Det er meg en gåte. Hun seilet gjennom skolen, og ut i verden. Jeg hørte ubekreftede rykter om vovede bilder i et manneblad,  men det var som sagt bare rykter. Jeg hørte ingen som hadde beholdt henne som bestevenninne, trillet barnevognen sammen med henne eller dro på hytteturer og deltok i brylluper og begravelser som en stor venninneflokk ofte gjør.

Hun bare forsvant, voooosj. Og jeg gikk videre i livet, fikk omsider stor nok selvtillit til å innse at om jeg hadde kunnet, ville jeg ikke vært henne. Jeg var bra nok i meg selv. Jeg hadde en kjærlig og støttende familie. Jeg hadde noen få, men absolutt gode venninner som jeg visste ikke var på noe høyere eller lavere nivå på næringskjeden. Jeg fikk en kjæreste som syntes jeg var den fineste dama i verden. Jeg kunne rule dansegulvet etter en bra fest uten å kjenne på usikkerheten om jeg ville vinne. Jeg hadde allerede vunnet.

For noen dager siden var jeg i butikken. Fredagshandel, planlegging av ukas middager til store og små, med sminken på halv tolv og slitne krøller og slappe pupper, ikke akkurat dronningen av dansegulvet. Så ser jeg henne. Hadde ikke sett henne på årevis. Den velkjente klumpen kom snikende, og jeg ble smertelig klar over at jeg sikkert så like sliten ut som jeg følte meg. Jeg dukket bak brødhyllene og (ja, tenk) smugkikket bort mot henne der hun svinset rundt alene sammen med moren sin. Og da jeg kikket litt nøyere etter (fremdeles i skjul bak hyllene, jammen godt det ikke var folksomt der da) så jeg det som jeg burde ha sett med en gang: Puppene var borte. Brunfargen var der fremdeles, men var supplert med flere rynker enn jeg kunne huske jeg selv hadde sist jeg sjekket i speilet. Håret var brunt, ikke blondt. Hun så ut som et skikkelig slitent fugleskremsel. Og det var ingen som snudde seg da hun triumferte gjennom butikken. Jeg rettet meg opp, slo ut håret, skjøt ut puppene og løftet blikket, fortsatte min egen lille triumfferd mot kassa, uten å nedverdige henne med en blikk.

Det er sikkert ikke særlig moralsk riktig å fryde seg over andres forfall. Men av og til er det så innmari deilig å innse at de blomstene som prydet hagen da vi var unge, har for lengst møtt sin alders høst og overlatt enga til noen andre, mer sentvoksende kreasjoner som blomstrer i sin egen glans og ikke trenger å sole seg i andres.

Mercinaries...

Det surrer i hodet. Latteren runger. Tanken jeg tenkte på vei ut av bilen, at jeg er sliten og lei, grinete og trøtt, forsvinner når en av jentene mekker en kopp chai te til meg (krydderduften får meg i julestemning og en god varm følelse brer seg i kroppen) og den bollywoodmusikken fra mobilen (for anledningen plassert oppi en kaffeopp for en primitiv,men effektiv høyttaler) setter standarden for kvelden. Det er duket for reisemøte før avreise i høstferien - det skal informeres, synges, diskuteres, skravles, men også lyttes til de stødige men svevende (det skal ikke mye til å få dem på avveie med en assosiasjon, sukk...) lederne for Den Store Reisen. Jeg er den eneste som ikke har vært med før. Det kribler i magen, men den følelsen er god. Jeg lener meg på tidligere reiser,og prøver å nullstille meg og ha et åpent sinn - overraskelser vil garantert komme underveis, ofte der man ikke helt venter det.

Hearts of Mercy er en bistandsorganisasjon som støtter flere prosjekter med barn og kvinner i slummen og på barnehjem i Pune og Chennai i India. Jentene som driver det jobber i et internasjonalt miljø med kvinner, barn og familier i en bydel i Skien, og har mange gode tanker og visjoner om å kunne gjøre verden til et litt bedre sted å være for noen av verdens fattigste.

Hearts of Mercy. Mercinary - leiesoldat. Tja, på en måte. Jeg liker tanken. På oppdrag for å kjempe for en bedre verden, til tjeneste på en god måte! Selv om det bare er noen dagers innsats velger jeg å tro at det gjør en liten forskjell for noen.

Jeg har vært på barnehjem i Sarajevo. I en by som fremdeles var preget av krigens grufulle overgrep. Barn med mørke, triste øyne, barn med trillende latter og livsglede. Barn uten foreldre. Mange. Barn som var like gamle som mine egne. Det var grusomt. Det gikk rett i hjertet. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Så jeg regner med at dette blir minst like heftig. Men jentene som jeg reiser med nå, har et fint perspektiv på det: ja, det er tøft å få verden så brutalt slengt i trynet. Men vi er først og fremst der for å bistå økonomisk og motivere de fantastiske hverdagenglene som jobber dag etter dag på barnehjem og i slummen, i en jobb som ikke engang man vet om man får lønn så man kan brødfø sin egen familie. Men de gjør det. De er de virkelige mercinaries!

Skitt, søle, svette, chai, ladyboys, pass, visum, vaksiner og hull i gulvet. Mellomlandinger, sandaler og skreddersydde drakter. Butter chicken, peshawar nan og raita. Barn, kvinner.Smykker, sminke,sjal og sjarme. Latter, gråt, uforglemmelige minner. Alt skal pakkes ned i et bløtt hjerte og lagres med ubegrenset holdbarhet. Jeg tar dere alle med i kofferten når dagen kommer!

The Amazing Race Skien, here we come!