Den siste gjesten var gått for lengst. Putene var tatt inn tidligere på ettermiddagen, regnet hadde pøst ned i timesvis; blandet med den gryende sommervarmen ble det som en fuktig og lummer norsk sommernatt, med ett unntak - mørket...Den norske sommeren blir aldri så mørk som her. Føttene mine verket etter flere dagers lange gåturer, jeg strakk dem ut og drakk resten av vinen etter å ha lukket boken jeg hadde prøvd å lese. Tankene ville ikke riktig samle seg, det var oppbruddsstemning og jeg følte meg fanget mellom to verdener. Ville ikke bli, ville ikke hjem.
Det hadde vært en uke med sjelelig renselse, i total isolasjon, med lange gåturer i fjell og langs strand - kun avbrutt av en tur innom restauranten på kvelden for å høre noen andre stemmer enn mine egne tanker, som bare gikk i ring og det føltes som om de aldri ville komme fram til noe fornuftig.
Strømmen hadde gått og kommet tilbake hele kvelden, nå satt vi kun med flammenes flakkende lys mellom oss. Øynene hans brant da han så på meg. Jeg følte meg syk. Følte han så rett gjennom meg. Han tok fram askebegeret, tente en røyk til meg og sa, "Nå må du fortelle. Alt sammen". Jeg hadde prøvd, hele uken, men omgivelsene og tempoet rundt oss gjorde det ikke mulig å sette seg ned og utdype noe. Dette var siste kvelden, der og da føltes det som om jeg tok et sprang ut fra stupet, visste ikke helt hvordan jeg skulle lande når jeg først hadde begynt å falle.
Og jeg fortalte, gråt, prøvde å sette ord på alt som var slitsomt, fælt, vanskelig og slemt - ja jeg følte meg råtten som sa det til han og ikke til han som ventet hjemme. Kjente på fristelsen av å gi seg hen til det som lå under overflaten og kokte. Og sa også dette til han. Han tok hånden min, flyktig, og sa bare: " Jeg kjenner min plass. Jeg ville aldri trå over den grensen." Men han fortalte også om sine drømmer, at han misunte meg som hadde fått en egen familie, to barn som var friske og sunne og en ektefelle som elsket meg over alt på jord. "Du må dra hjem, og fortelle ham nøyaktig det du forteller meg nå. Da du giftet deg, ga dere hverandre et løfte. Dette er en måte å holde det løftet på." Han sa det på en måte som gjorde at jeg ikke ble flau over at jeg nettopp hadde mer eller mindre prøvd å forføre ham. Vi humret litt over dette, det var en berusende følelse av inderlig vennskap og en tid som sto stille. Ingen biler, ingen lyder, bare lukten av sommer i et stummende mørke.
"Jeg ser på det som en seier", sa jeg til min respektive en sen ettermiddag mens vi spiste et forsøk på et romantisk middag med barnetv og vill søskenlek i bakgrunnen. "At jeg kan komme meg ut, oppleve verden, kjenne på fristelser og føle meg kvinnelig - men allikevel kjenne min plass og komme hjem uten å ha gått over grensen. Det har ikke alltid vært lett. Men jeg har klart det, hver gang, og det gjør meg sterkere." "Jeg vet", sa han. "Men du vet jeg stoler på deg, det er viktig å gjerne skjerpe appetitten borte, men spise hjemme." Akkurat da kjente jeg meg hel. Det var riktig å være oppriktig. Det var godt å kjenne på kjærligheten jeg fikk tilbake, og kunne nyte med 100 % god samvittighet - fordi han var min, jeg var hans, vi hadde lovet hverandre å være sammen resten av livet, i fortrolighet og ærlighet.
"Du er en kunstner", sa en god venn til meg en dag vi hadde avsluttet et møte og satt og utvekslet frustrasjoner og eksistensielle kriser. "Du er kreativ og lidenskapelig, du får energi av å møte andre mennesker og livnærer deg ved å høre deres livshistorier og deles deres gleder og sorger."
Han har rett. Men prisen jeg betaler er at de samme menneskene tar en bit av sjelen min med seg når vi skilles.
