Her på godset regjerer tilsynelatende idyll og harmoni - barn som kvitrer halv seks og skal begynne dagen, bolledeigen er satt og fastelavnsøndag skal feires med kremfylte griserier og forhåpentligvis titter sola fram over smeltende snøhuler. En helt vanlig søndag, på mange måter, men noe annerledes for fruen i huset. I fruens hode er det ikke like harmonisk som forholdene utenfor, kaos råder og nå er det på tide å ta fram verktøyet og begynne jobben med å skape en balanse.
Jeg har sett den i horisonten lenge. Men tenkt at "den blåser vi bort, ny dag, bit tenna sammen, det blir snart vår og slutt og tenk nå, ta deg sammen og se - du overlever denne dagen også." Og dagene ble overlevd, en etter en, til plutselig jeg glemte å blåse den bort og vips - en dag sto den der, rett foran meg. Den Lille Veggen. Det var ikke Den Store, heldigvis, mer som en lettvegg som selv jeg med min begrensede tekniske innsikt kunne klare å demontere. Trodde jeg. Men så våknet jeg opp, på en hyttetur med gode venner, og kroppen var så i ulage at jeg trodde den skulle revne av angst. Og jeg tenkte at hvis du ikke klarer å kose deg og slappe av selv med gode venner, hvis du ikke klarer å gå inn og spise lunsj med gode kolleger uten å få panikkangst, ja da er det høyst på tide å ringe sinnasnekker'n og få hjelp til å rive den den veggen du trodde var så liten.
Sinnasnekker'n, altså fastlegen, slo fast at det var nok på tide med en pause, ja. Og panikken kom, hvordan skal de andre klare å overleve uten meg!!! Og idet jeg sa det skjønte jeg jo med et ørlite smil at det er ingen som er så uerstattelige at det ikke er rom for å stoppe opp litt. Og ordene som jeg har sagt til så mange andre (du må først hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre)ble slengt rett tilbake i englefjeset. Og klemmen jeg fikk fra min fantastiske sjef varmet akkurat så mye som jeg trengte, selv om jeg vet at det blir mer jobb for de andre en liten stund framover.
Jeg anser meg som en proff. Profesjonell i den forstand at når jeg er på jobb, er jeg på jobb, og legger tungsinn bak meg og suger positiv energi fra alle på min vei, barn som voksne. Jeg kan smile og spøke og le, være effektiv, prestere, dokumentere, være møteleder på ubehagelige møter og deretter finne roen i en gruppe med barn som syder av livsglede og optimisme. Når jeg kommer hjem, viser jeg baksiden av medaljen som ikke så mange andre får se.
Jeg skulle så ønske jeg kunne ringe og si at jeg har fått influensa, har brukket benet eller noe annet som i det minste var SYNLIG! Jeg tror nok ikke jeg er den eneste som tenker det er mer legitimt å vise fram noe konkret som årsaken til at man er fraværende. For meg er dette konkret nok. Dette er like vondt som en heftig omgangsyke. Men det syns ikke for resten av verden! Jeg skal bli flinkere til å si det -faktisk sier jeg det allerede nå, HER: Jeg har gått på en smell, jeg trenger tid til å rydde i skjelettene i skapet, og kommer sterkere tilbake. Sånn, nå er det sagt. Jeg må nok si det noen ganger for å tro ordentlig på det.
Jeg ønsker deg en aldeles vidunderlig vinterferie! Selv om ikke du har ferie denne uka, er det jo lov å late som: Ta med et pledd i jobbveska og spis lunsjen med en termos rykende varm kakao ute mens du nyter sola og lufta og lyset og fuglene som svakt men sikkert kvitrer at nå snart er det vår, nå går det mot lysere tider og DA....skal alt bli så meget bedre.
