Den svenske filmen "Så som i himmelen" har vel fått mang en tåre fram i øyekroken, intens glede over et kor sitt samhold, en leders entusiasme over noe som få trodde var mulig. Livets mørke sider og håpets lille gnist, alt sydd sammen med "Gabriellas song" som ga frysninger så dype at man rent kjørte av veien hvis man hadde cden på i bilen.
En slik korleder har jeg hatt. Et høyst virkelig vesen, med skinnjakke, ringer i ørene, langt rockerhår som selv Ronny le Tekrø ville nikket anerkjennende til, og med ambisjoner for ungdomsmiljøet som vi aldri trodde vi ville leve opp til. Han kom, han spilte, han vant. Vant hjertene våre, og ble en institusjon i den lille kirka der de tøffeste skutene fant sin havn.
Han lagde et kor for oss som ikke var helt gamle nok til å henge med de store kidsa. "Juniorteamet" kalte vi oss, og repertoaret fra søndagsskolen ble brutalt byttet ut med U2s "Still haven't found what I'm looking for", Guns N' Roses,"Knocking on heavens door"og Petras "Road to Zion". De gamle damene på første rekke på gudstjenesten kastet stokkene og jublet i høreapparatene, elleville over dette nye bidraget i en ellers grå liturgi. Han hadde ambisjoner, ja, og om vi ikke kom rett inn på VG lista fikk vi opp ørene og hjertene for BUDSKAPET det hele handlet om. Etterhvert ble også vi store nok, og fundamentet ble grunnlagt for noen av de beste årene i mitt liv.
Han ble min kjære, og forhatte pianolærer også. Kveld etter kveld øvde vi, han rev seg i det lange rockerhåret av min manglende motivasjon, men øyeblikket etter lo vi så klaveret hoppet av en urdårlig vits han nettopp husket. Vi kunne krangle så det ristet i dørene da jeg i fullt sinne smalt meg ut av en korøvelse der vi var uenig. Og bli gode venner igjen når han innså at joda, det tok vel litt av der med litt store ambisjoner. Men en spesiell søndag rikket han seg ikke en millimeter.
Det var Den Store Dagen. Dagen da alt skulle klaffe. Bunad, sminke, hår (med ettervekst fra permanenten herfra til Notodden)....Kappene var på, alle sto klare til å skride verdig inn i salen, til høylytt knipsing fra blitzende Polaroidkameraer og mødres hulkende snufs. Da kom han slentrende bort til meg, og liksom tilfeldig sa: " Bare så du vet det, så skal du synge solo etterpå. Vi tar Bob Dylan i dag, med Holy Rollin'". Ikke planer", sa jeg. "Det var ikke et spørsmål", sa han. Jeg kunne kverket den mannen der og da. Men joda, en halvtime senere spilte han forspillet, kikket på meg, kikket på mikrofonen og tja....jeg hadde ikke mye valg. Med måpende klassekamerater, og en mor som hoppet fram fra første rad og knipset i vei (ja, jeg har sett bildet, det ser ikke ut som jeg er så glad i moren min der, nei...) dro jeg i gang Dylan som om jeg aldri hadde gjort annet. Ambisjoner - mannen hadde virkelig drømmer på våre vegne!
Jeg kunne nevnt så mye mer. Den gangen han spilte i min søsters begravelse, med tårene trillende nedover rockeansiktet i savnet over et ungt liv. Alle gangene jeg satt barnevakt for sønnen deres. De konsertene der taket løftet seg, vel vitende om at han hadde gått mot strømmen og brutt mange barrierer for å få fram sine drømmer på våre vegne.
Han flyttet til Sverige med familien, og vi mistet litt kontakten fram til for to år siden da vi tok opp tråden litt på fjesboka. Han fortsatte sin suksess med kor der borte, og det er tydelig at han har hatt ambisjoner for svenskene også....
I dag så jeg at han var død. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men utifra alle hilsener han har fått fra sine svenske venner ser jeg at han har sådd mange frø i hjertene til mange, mange mennesker. Og jeg angret på at jeg ikke sa det til han mens han ennå levde at jeg er evig takknemlig for det han fikk bety for meg i en viktig og sårbar periode i livet.
Så som i himmelen. Jeg tenker taket løfter seg der oppe også nå!
Hvil i fred gamle venn.
