Stilling ledig på Klovholt Gods Bed & Breakfast!

På grunn av sprengt kapasitet på Klovholt Gods Bed & Breakfast ser vi oss nødt til å utlyse ny stilling som musefanger . Våre seks musefeller forventes å fylles opp i løpet av november, og vår nåværende musefanger har dessverre ikke lest stillingsinstruksen på en tilstrekkelig måte. Vedkommende er nå midlertidig overført til stillingsbanken og får tilbud om kost og losji på godset til et nytt passende arbeid er tilgjengelig.

Det stilles følgende krav til stillingen som Sjefsmusefanger på Klovholt Gods B&B:

- Søkeren må ha fullført musefangerkurset, 30 vekttall, i regi av Norsk Musefanger Forening.
- Musefangeren skal fange samtlige gnagere som befinner seg innenfor rød sone på Godset, det vil si alle rom der Godseieren og hans familie sover, spiser eller oppholder seg.
- Det kreves balanse og for øvrig god finmotorikk for ikke å få egne poter i musefellene.
- Det er forventet at musefangeren er tilgjengelig hele døgnet i høysesongen november - mars, 
  og kan benyttes ved tilkalling i sommersesongen.
- Det er et absolutt krav at eventuelt bytte leveres Godsherren framfor å fortæres i senger og sofaer.

Vi kan tiby følgende:

- Full kost og losji i høysesongen november - mars, matservering ved behov i øvrig periode. Losji vil i sommersesongen foregå utedørs grunnet våre flåtte omgivelser og vi oppfordrer arbeidstaker til å være kreativ ved valg av nattely. Vi anbefaler nabogodsets låve.
- Kur mot invollsorm og mark tre ganger i året. Sjekk hos veterinær ved behov.
- Betaling i form av høykvalitets våtfor, kos og lek ved resultater som tilsvarer stillingsinstruksen.

Søkere bes først og fremst om å henvende seg muntlig til Klovholt Gods, eventuelle søknader i brevsform merkes "hver mann sin mus".

Vi vil kalle inn alle søkere til et første gangsintervju, der alle får servert litt tapas i form av marinert mus og brødterninger med bacon. Intervjuet vil også bestå av en praktisk prøve der vi tester musefangernes kapasitet.

Vi ønsker velkommen til Klovholt Gods Bed & Breakfast!

Heim te mor

Bilen har fått nye wintherdekk. Alt er pakket, det kribler i magen, barna får nesten ikke sove fordi de gleder seg så. Det nærmer seg Den Store Dagen. Vi skal heim te mor, og for de som ikke kjenner oss høres det kanskje ut som om mor bor langt til fjells siden bilen er nyskodd. Men bilen skal ikke lenger enn Sandefjord, den lar vi stå igjen på flyplassen (dekkene er kun tilfelle kong Winther bestemmer seg for å være litt kjip når vi kommer hjem igjen). Goodbye, minusgrader og snerk på vanndammer, Hello Tyrkia - here we come!

Vi kjenner det når vi kommer ut av flyet, den velkjente lukta av gode minner. Lukten av det landet både mor og barn har blitt så glade i. Fuktig luft, fløyelsmykt mørke, stjernehimmel og stekeos fra utallige restauranter. Og vi kjenner det når vi ramler inn døra etter den lange reisen. Nå er vi kommet heim te mor! Besteforeldrene omfavner oss med klemmer og omsorg, hotell Thomassen All Inclusives herlige stab har ventet lenge på å gi oss det aller beste de kan by på. Midt på natten får vi servert mormors omelett og hjembakte brød, det lukter Mommo av sengetøyet og dyna blir pakket godt rundt oss når vi endelig sovner. Velkjente bilder fra Helgeland på veggen, farmors gamle servise skimtes så vidt i skapet i mørket.

Nå venter gode dager med søvn, sol, latter, restauranter, strand, dype samtaler, rødt i glasset på kvelden og pannekaker til frokost, barnevakt, lange gåturer og kjeks og film og... alt for at vi skal få en timeout fra hverdagsstress og mas. En uke går fort, men bygger opp D vitaminlageret i hvert fall fram til jul. Kanskje like greit at det bare er en uke, barna står veldig i faresonen for å bli riktig så bortskjemte etter dager i sus og dus. Mommo og Babis sitt gode fang, tull og tøys og varme klemmer.

Jeg sovner med smil om munnen og fred i sjela, med en bekreftelse på at det har ikke så mye å si hvor man bor så lenge man har med seg det man er god på. Og mamman min, og hennes gode gode mann, de er gode på omsorg altså. Home is where your heart is... Jeg er jammen heldig.

Dronningen som forsvant-om selvtillit og avblomstring...

Hun var blond ( i hvert fall tilsynelatende). Laaaaaaangt lyst hår, meget brun til å være tolv år (mistenker svært tidlig debut på solsenteret) og myyyyye sminke ( det var den gang det var in med lyseblå mascara og lyserosa leppestift, grøss...). Guttene elsket henne. Jentene fryktet henne. Og jeg må innrømme at jeg kjente en liten klump i magen de få gangene hun ofret et blikk i min retning. En følelse av stolthet og forventning (ville jeg omsider slippe inn i hennes utvalgte lille flokk av hoffdamer?), et snev av frykt (hadde jeg kanskje sagt noe dumt om en av hennes venner, slik at hun med et trylleslag kunne forvandle meg til en kvekkende frosk der i skolegården?) og til slutt en bitter resignasjon da blikket gikk videre forbi meg (hun hadde nok aldri sett direkte på meg) over at jeg aldri kom til å komme inn i hennes perfekte verden.

Hun var alltid den som hadde de beste kjærestene. Hun vant ALLTID dansekonkurransen på fritidsklubben, selv om ikke trinnene var av det kreative slaget. Hun var på toppen av næringskjeden, og ikke vet jeg hvordan hun hadde klart det. Hadde hun bare bestemt seg for det en dag hun våknet? Eller hadde hun alltid vært sånn, til og med i barnehagen? Hva var det med henne som gjorde at hun med sitt blotte nærvær kunne feie gjennom et lokale og alle de andre jentene bare visnet som ugress ved synet av denne flotte blomsten? Aner ikke. Det er meg en gåte. Hun seilet gjennom skolen, og ut i verden. Jeg hørte ubekreftede rykter om vovede bilder i et manneblad,  men det var som sagt bare rykter. Jeg hørte ingen som hadde beholdt henne som bestevenninne, trillet barnevognen sammen med henne eller dro på hytteturer og deltok i brylluper og begravelser som en stor venninneflokk ofte gjør.

Hun bare forsvant, voooosj. Og jeg gikk videre i livet, fikk omsider stor nok selvtillit til å innse at om jeg hadde kunnet, ville jeg ikke vært henne. Jeg var bra nok i meg selv. Jeg hadde en kjærlig og støttende familie. Jeg hadde noen få, men absolutt gode venninner som jeg visste ikke var på noe høyere eller lavere nivå på næringskjeden. Jeg fikk en kjæreste som syntes jeg var den fineste dama i verden. Jeg kunne rule dansegulvet etter en bra fest uten å kjenne på usikkerheten om jeg ville vinne. Jeg hadde allerede vunnet.

For noen dager siden var jeg i butikken. Fredagshandel, planlegging av ukas middager til store og små, med sminken på halv tolv og slitne krøller og slappe pupper, ikke akkurat dronningen av dansegulvet. Så ser jeg henne. Hadde ikke sett henne på årevis. Den velkjente klumpen kom snikende, og jeg ble smertelig klar over at jeg sikkert så like sliten ut som jeg følte meg. Jeg dukket bak brødhyllene og (ja, tenk) smugkikket bort mot henne der hun svinset rundt alene sammen med moren sin. Og da jeg kikket litt nøyere etter (fremdeles i skjul bak hyllene, jammen godt det ikke var folksomt der da) så jeg det som jeg burde ha sett med en gang: Puppene var borte. Brunfargen var der fremdeles, men var supplert med flere rynker enn jeg kunne huske jeg selv hadde sist jeg sjekket i speilet. Håret var brunt, ikke blondt. Hun så ut som et skikkelig slitent fugleskremsel. Og det var ingen som snudde seg da hun triumferte gjennom butikken. Jeg rettet meg opp, slo ut håret, skjøt ut puppene og løftet blikket, fortsatte min egen lille triumfferd mot kassa, uten å nedverdige henne med en blikk.

Det er sikkert ikke særlig moralsk riktig å fryde seg over andres forfall. Men av og til er det så innmari deilig å innse at de blomstene som prydet hagen da vi var unge, har for lengst møtt sin alders høst og overlatt enga til noen andre, mer sentvoksende kreasjoner som blomstrer i sin egen glans og ikke trenger å sole seg i andres.

Mercinaries...

Det surrer i hodet. Latteren runger. Tanken jeg tenkte på vei ut av bilen, at jeg er sliten og lei, grinete og trøtt, forsvinner når en av jentene mekker en kopp chai te til meg (krydderduften får meg i julestemning og en god varm følelse brer seg i kroppen) og den bollywoodmusikken fra mobilen (for anledningen plassert oppi en kaffeopp for en primitiv,men effektiv høyttaler) setter standarden for kvelden. Det er duket for reisemøte før avreise i høstferien - det skal informeres, synges, diskuteres, skravles, men også lyttes til de stødige men svevende (det skal ikke mye til å få dem på avveie med en assosiasjon, sukk...) lederne for Den Store Reisen. Jeg er den eneste som ikke har vært med før. Det kribler i magen, men den følelsen er god. Jeg lener meg på tidligere reiser,og prøver å nullstille meg og ha et åpent sinn - overraskelser vil garantert komme underveis, ofte der man ikke helt venter det.

Hearts of Mercy er en bistandsorganisasjon som støtter flere prosjekter med barn og kvinner i slummen og på barnehjem i Pune og Chennai i India. Jentene som driver det jobber i et internasjonalt miljø med kvinner, barn og familier i en bydel i Skien, og har mange gode tanker og visjoner om å kunne gjøre verden til et litt bedre sted å være for noen av verdens fattigste.

Hearts of Mercy. Mercinary - leiesoldat. Tja, på en måte. Jeg liker tanken. På oppdrag for å kjempe for en bedre verden, til tjeneste på en god måte! Selv om det bare er noen dagers innsats velger jeg å tro at det gjør en liten forskjell for noen.

Jeg har vært på barnehjem i Sarajevo. I en by som fremdeles var preget av krigens grufulle overgrep. Barn med mørke, triste øyne, barn med trillende latter og livsglede. Barn uten foreldre. Mange. Barn som var like gamle som mine egne. Det var grusomt. Det gikk rett i hjertet. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Så jeg regner med at dette blir minst like heftig. Men jentene som jeg reiser med nå, har et fint perspektiv på det: ja, det er tøft å få verden så brutalt slengt i trynet. Men vi er først og fremst der for å bistå økonomisk og motivere de fantastiske hverdagenglene som jobber dag etter dag på barnehjem og i slummen, i en jobb som ikke engang man vet om man får lønn så man kan brødfø sin egen familie. Men de gjør det. De er de virkelige mercinaries!

Skitt, søle, svette, chai, ladyboys, pass, visum, vaksiner og hull i gulvet. Mellomlandinger, sandaler og skreddersydde drakter. Butter chicken, peshawar nan og raita. Barn, kvinner.Smykker, sminke,sjal og sjarme. Latter, gråt, uforglemmelige minner. Alt skal pakkes ned i et bløtt hjerte og lagres med ubegrenset holdbarhet. Jeg tar dere alle med i kofferten når dagen kommer!

The Amazing Race Skien, here we come!

Folkets sommerfavoritter?????!!!!

Denne sommeren hadde fruen bestemt seg for å la alle prinsipper fare, hva i hvert fall mat og drikke måtte gjelde. Helt til dagen da hun for tredje gang på to uker skulle handle til en småtur, og gikk gjennom en vilt fremmed butikk, laaaaangt inni bondeland (skal ikke nevne stedsnavn) og skulle med to litt over gjennomsnittet grinete småbarn, og uten handleliste, forsøke å finne veien i et landskap som var totalt ufarbar. Og da mener jeg ufarbar i ordets rette forstand: Det var såvidt jeg kom inn i butikken, det var handlevogner med varer som skulle ut i hyllene, og pappesketårn høyere enn Babylon, hva gir du meg? Jeg fikk omsider smisket meg til en pakke sukkererter av frøkna i grønnsaksdisken, og druer? ja, det har vi på lageret, hvis jeg ventet et kvarter skulle hun hente. Jeg spurte altså ikke etter ferdigbakte poteter, kun en stakkars pakke druer???

Videre- i kjøttdisken....nakkekoteletter, kun 189 kroner kiloen, hvaaaa???? Prøvde febrilsk å finne noe under 150 kroner, men det var ikke å oppdrive, så etter å ha ventet på hjelp i 5 minutter (nei, det var INGEN andre i butikken enn meg og prinsen som velmemenende skulle hjelpe til men endte opp med å rive ned Babylons tårn i jakten på en pakke rømme) spurte jeg vennlig, men bestemt om de hadde noen first price produkter på lager, for slike som oss som skulle på tur for 8.gang i sommer og ikke hadde tenkt å grille indrefilet av hest, urtemarinert og tverrvendt i krydderi kryddera hver gang vi skulle sette tenna i noe varmt? Kokken kikket dumt på meg og sa noen slikt som at "diverre, noko slikt har mi ikkje her!" Det var jo ikke akkurat pornoblader jeg spurte om heller da!!! Og pølser, det kunne jeg bare drite i, lurer forresten på hva det egentlig var i alle disse pappeskene, siden de ikke hadde helt åpenbare grillvarer tidlig en mandag morgen i en relativt stor butikk sentralt i Telemark.

Vel, bite i det sure eplet, fire nakkekoteletter til den nette sum av hundreogfleirogførr kroner og videre i landskapet - jeg hadde allerede surret bort en halvtime i frustrert leiting etter noe som ikke fantes, så ser jeg det: Ali kaffe. Folkets sommerfavoritter. Jøss, det var billig, tenkte jeg. Helt til jeg så kilosprisen. 3 - TRE ganger vanlig pris! De hadde bare pakket det inn i en mindre pose så det skulle SE billig ut. Og da har jeg ikke engang nevnt pølsebrødene (STORE høvding) til 15 kroner mer enn pølsebrødene som var en utgave mindre, men jeg turde ikke spørre om de hadde på lager, da hadde jeg sikkert blitt kastet ned fra Babylons tårn med nakkekotelettene flagrende rundt halsen som et vakkert lady gaga perlekjede....Vel, jeg sukket, tok en pakke pølsebrød, svelget dem med tre kameler, men jeg tok altså IKKE kaffen!!!

Akkurat da, lengtet jeg tilbake til endt sommerferie, med fredagshandling og handlelister, firstprice produkter og den gode gamle Rema butikken der alle hilser deg velkommen som en gammel kusine. Jeg hadde mest lyst til å begynne å grine. Etter å ha betalt (1200 spenn skulle de svina ha, for en bitteliten hyttehandel!!!) skulle jeg manøvrere barna og de dyrebare varene (merk rekkefølgen) inn i bilen UTEN å søle den isen jeg hadde lovt dem, og ta en bitteliten tur på polet over på andre siden av parkeringsplassen. Og siden jeg hadde mannen sitt visakort, og allerede hadde brukt mer enn logisk fornuftig sum på mat, kunne jeg rett og slett ikke la prinsippene fare. Det ble en billig riesling. Den viste seg senere å smake verre enn hjemmelaget eplevin som på langt nær har lagret lenge nok. Blæ.

Men....Når varene er stuet inn i kjøleskapet, barna er i gang med å sjekke om det er orm i sjørøverhytta og det kommer fornøyde hvin fra lilla blåbærtunger, gjestene sender en melding om at de er på vei, grillen er tent og de berømte nakkisene er til marinering, sola går ned og det lukter tennvæske og brune sommerbarn og markjordbær og solkrem, ja da er det jammen meg godt med sommer allikveel. Og småhandling, ja det er en del av ferien, da slapper man (prøver i hvert fall) og tenker ikke FULLT så mye på pris og utvalg. Inntil en viss grense.

Jeg håper du har hatt en flott sommer, med folkets sommerfavoritter, store og små høvdinger, og fremdeles har penger igjen til å kjøpe first price kneippbrød til jobbnista når ferien er over.

Fire kameler på tvers i halsen- hipp hipp hurra!

For at det skal være sagt med en gang: Jeg er ikke overbegeistret for familiemiddager på Bergbys eller McDonalds, og registrerte til min fornøyelse min datters store øyne den første gangen hun satte sine små prinsessføtter i en slik restaurant rett før hun fylte to år,nettopp fordi vi ikke akkurat slet ned dørstokken der.

Jeg har tidligere sagt med et lite fnys at Bergbys, McDonalds - aldri i livet om mine barn skal ha bursdagsselskap der - for et lite personlig og dyrt alternativ til god gammeldags hageparty med pølser og fiskedam! Tenk så lite det kreves å være hjemme, sa jeg, og så enkelt det kan gjennomføres! Etter fem barnebursdager i hagen var fremdeles kino og Eventyrfabrikken med i kategorien over steder det er dyrt å feire, og aldri i verden om jeg skal feire der - tenk om barna går glipp av tradisjoner jeg selv vokste opp med!!! Gud forby...

I går svei jeg av litt mer penger enn jeg nok hadde gjort i hagen hjemme, på en fantastisk barnebursdag i anledning 6 års dagen til arveprinsen. Denne dagen hadde vi gledet oss til lenge, den markerer et veiskille i et ungt liv - med skolestart og nye horisonter. Den lille prinsen tellet ned måneder, uker, og dager, og trodde nok at hele verden ville se annerledes ut Den Store Dagen da han åpnet øynene på sin første og siste 6 årsdag (jeg skjønte at jeg kanskje hadde skrudd opp forventingene et ørlite hakk for høyt...).

Men....mammas gutt blir 6 år bare en gang, dette var visst like spesielt for mor som sønn, og forventningene ble tvert i mot oppjustert enda noen hakk! For å markere denne spesielle dagen (og for personlig å få en avveksling fra tidligere års vellykkede men særdeles væravhengige selskaper i hagen - vanvittig hvor støyete det kan være med åtte småttiser inne i den lille stua på liksomgodset når regnet plasker ned ute blant ballonger og papptallerkner i trærne...sukk...) foreslo jeg at i år skulle vi invitere litt færre barn, ta bare med de besteste vennene fra barnehagen siden dette var aller siste året sammen før de skal til hver sin skole (snufs) - og spise pizza på restaurant før vi dro på kino.

Ingen kake. Ingen fiskedam. Ingen pølser i år. Men hjemmelagde Star Wars invitasjoner ("visste du at de til og med har laget ekte film med Star Wars, mamma?") gjorde susen - tekstmeldinger fra foreldre fortalte at de små gjestene gledet seg stort, og jentene hadde til og med droppet finkjolen på 17.mai for å spare den til denne dagen...

Så var endelig dagen her... Stemningen var elektrisk, barna satt som tente lys og spiste - restauranteieren var helt himmelfallen over at det var mulig at få så veloppdragne barn - det var ikke han vant til fra tidligere bursdager! Gavene ble høytidelig pakket opp, en etter en, med klem fra jentene og kompisklapp fra guttene. Og med god hjelp fra en annen mor organiserte vi verdens beste barnetog fra restauranten og opp til kinoen, med syngene små engler og Star Wars godteposer dinglende fra lankene.  Kinoen var i høyeste grad fengende, og med kjoler og skjorter sterkt preget av kinderegg og smurfedrops ble fornøyde prinser og prinsesse hentet av foreldrene da filmen var ferdig.

Jeg har alltid vært redd for å være med å legge opp til en standard at bursdagfeiringer skal være en svindyr affære, noe som fører til at andre foreldre ikke har råd til å gjøre noe tilsvarende. Yrkesskade, kanskje,men jeg tenker det fremdeles er viktig, og det blir nok hageparty på Godset neste år. Men av og til, (men det blir nok aldri Bergbys!) kan man tenke litt alternativt , be litt færre barn og bruke pengene et litt annet, spennende sted...(jeg tror faktisk ikke det ble så veldig mye dyrere dette her, summa summarum) og FY så deilig det var å slippe å bake kake...!

Jeg lover, at disse kamelene som godgjør seg i munnen nå, skal gjøre sitt til at mine fordommer skal være mindre, og min forståelse større, for at det finnes alternativer til tradisjonell feiring...

Meget mulig det blir kameler som pynt på kaken neste år...

For better, or for worse...

Den siste gjesten var gått for lengst. Putene var tatt inn tidligere på ettermiddagen, regnet hadde pøst ned i timesvis; blandet med den gryende sommervarmen ble det som en fuktig og lummer norsk sommernatt, med ett unntak - mørket...Den norske sommeren blir aldri så mørk som her. Føttene mine verket etter flere dagers lange gåturer, jeg strakk dem ut og drakk resten av vinen etter å ha lukket boken jeg hadde prøvd å lese. Tankene ville ikke riktig samle seg, det var oppbruddsstemning og jeg følte meg fanget mellom to verdener. Ville ikke bli, ville ikke hjem.

Det hadde vært en uke med sjelelig renselse, i total isolasjon, med lange gåturer i fjell og langs strand - kun avbrutt av en tur innom restauranten på kvelden for å høre noen andre stemmer enn mine egne tanker, som bare gikk i ring og det føltes som om de aldri ville komme fram til noe fornuftig.

Strømmen hadde gått og kommet tilbake hele kvelden, nå satt vi kun med flammenes flakkende lys mellom oss. Øynene hans brant da han så på meg. Jeg følte meg syk. Følte han så rett gjennom meg. Han tok fram askebegeret, tente en røyk til meg og sa, "Nå må du fortelle. Alt sammen". Jeg hadde prøvd, hele uken, men omgivelsene og tempoet rundt oss gjorde det ikke mulig å sette seg ned og utdype noe. Dette var siste kvelden, der og da føltes det som om jeg tok et sprang ut fra stupet, visste ikke helt hvordan jeg skulle lande når jeg først hadde begynt å falle.

Og jeg fortalte, gråt, prøvde å sette ord på alt som var slitsomt, fælt, vanskelig og slemt - ja jeg følte meg råtten som sa det til han og ikke til han som ventet hjemme. Kjente på fristelsen av å gi seg hen til det som lå under overflaten og kokte. Og sa også dette til han. Han tok hånden min, flyktig, og sa bare: " Jeg kjenner min plass. Jeg ville aldri trå over den grensen." Men han fortalte også om sine drømmer, at han misunte meg som hadde fått en egen familie, to barn som var friske og sunne og en ektefelle som elsket meg over alt på jord.  "Du må dra hjem, og fortelle ham nøyaktig det du forteller meg nå. Da du giftet deg, ga dere hverandre et løfte. Dette er en måte å holde det løftet på."  Han sa det på en måte som gjorde at jeg ikke ble flau over at jeg nettopp hadde mer eller mindre prøvd å forføre ham. Vi humret litt over dette, det var en berusende følelse av inderlig vennskap og en tid som sto stille. Ingen biler, ingen lyder, bare lukten av sommer i et stummende mørke.

"Jeg ser på det som en seier", sa jeg til min respektive en sen ettermiddag mens vi spiste et forsøk på et romantisk middag med barnetv og vill søskenlek i bakgrunnen. "At jeg kan komme meg ut, oppleve verden, kjenne på fristelser og føle meg kvinnelig - men allikevel kjenne min plass og komme hjem uten å ha gått over grensen. Det har ikke alltid vært lett. Men jeg har klart det, hver gang, og det gjør meg sterkere." "Jeg vet", sa han. "Men du vet jeg stoler på deg, det er viktig å gjerne skjerpe appetitten borte, men spise hjemme."  Akkurat da kjente jeg meg hel. Det var riktig å være oppriktig. Det var godt å kjenne på kjærligheten jeg fikk tilbake, og kunne nyte med 100 % god samvittighet - fordi han var min, jeg var hans, vi hadde lovet hverandre å være sammen resten av livet, i fortrolighet og ærlighet.

"Du er en kunstner", sa en god venn til meg en dag vi hadde avsluttet et møte og satt og utvekslet frustrasjoner og eksistensielle kriser. "Du er kreativ og lidenskapelig, du får energi av å møte andre mennesker og livnærer deg ved å høre deres livshistorier og deles deres gleder og sorger."

Han har rett. Men prisen jeg betaler er at de samme menneskene tar en bit av sjelen min med seg når vi skilles.




  

Beinbrudd, influensa, lettvegg og sinnasnekker: ja takk, gjerne!

På en søndag morgen, er vi alle i hvert vårt univers. Noen har akkurat ramlet i seng, full av feel good - adrenalin og kanskje en smygende bakrus etter en heftig natt med gode venners lag. Noen drar hjem fra nattevakt, fornøyde med seg selv mens de prøver å holde seg våken til de kommer under dyna. En annen lister seg sakte ned og lager en nyforelsket kopp kaffe til kjæresten som fremdeles ligger og sover. Andre begynner dagen med stillhet, klokka som tikker i en ensom stue. Noen åpner restauranten sin og varmere strøk og håper på en god dag med mange kunder. Mens på samme breddegrad er det mennesker som har som eneste mål for dagen å overleve dagen. På samme tid på en søndag morgen skjer det forskjellige ting i forskjellige verdener, på samme klode.

Her på godset regjerer tilsynelatende idyll og harmoni - barn som kvitrer halv seks og skal begynne dagen, bolledeigen er satt og fastelavnsøndag skal feires med kremfylte griserier og forhåpentligvis titter sola fram over smeltende snøhuler. En helt vanlig søndag, på mange måter, men noe annerledes for fruen i huset. I fruens hode er det ikke like harmonisk som forholdene utenfor, kaos råder og nå er det på tide å ta fram verktøyet og begynne jobben med å skape en balanse.

Jeg har sett den i horisonten lenge. Men tenkt at "den blåser vi bort, ny dag, bit tenna sammen, det blir snart vår og slutt og tenk nå, ta deg sammen og se - du overlever denne dagen også." Og dagene ble overlevd, en etter en, til plutselig jeg glemte å blåse den bort og vips  - en dag sto den der, rett foran meg. Den Lille Veggen. Det var ikke Den Store, heldigvis, mer som en lettvegg som selv jeg med min begrensede tekniske innsikt kunne klare å demontere. Trodde jeg. Men så våknet jeg opp, på en hyttetur med gode venner, og kroppen var så i ulage at jeg trodde den skulle revne av angst. Og jeg tenkte at hvis du ikke klarer å kose deg og slappe av selv med gode venner, hvis du ikke klarer å gå inn og spise lunsj med gode kolleger uten å få panikkangst, ja da er det høyst på tide å ringe sinnasnekker'n og få hjelp til å rive den den veggen du trodde var så liten.

Sinnasnekker'n, altså fastlegen, slo fast at det var nok på tide med en pause, ja. Og panikken kom, hvordan skal de andre klare å overleve uten meg!!! Og idet jeg sa det skjønte jeg jo med et ørlite smil at det er ingen som er så uerstattelige at det ikke er rom for å stoppe opp litt. Og ordene som jeg har sagt til så mange andre (du må først hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre)ble slengt rett tilbake i englefjeset. Og klemmen jeg fikk fra min fantastiske sjef varmet akkurat så mye som jeg trengte, selv om jeg vet at det blir mer jobb for de andre en liten stund framover.

Jeg anser meg som en proff. Profesjonell i den forstand at når jeg er på jobb, er jeg på jobb, og legger tungsinn bak meg og suger positiv energi fra alle på min vei, barn som voksne. Jeg kan smile og spøke og le, være effektiv, prestere, dokumentere, være møteleder på ubehagelige møter og deretter finne roen i en gruppe med barn som syder av livsglede og optimisme. Når jeg kommer hjem, viser jeg baksiden av medaljen som ikke så mange andre får se.

Jeg skulle så ønske jeg kunne ringe og si at jeg har fått influensa, har brukket benet eller noe annet som i det minste var SYNLIG! Jeg tror nok ikke jeg er den eneste som tenker det er mer legitimt å vise fram noe konkret som årsaken til at man er fraværende. For meg er dette konkret nok. Dette er like vondt som en heftig omgangsyke. Men det syns ikke for resten av verden! Jeg skal bli flinkere til å si det -faktisk sier jeg det allerede nå, HER: Jeg har gått på en smell, jeg trenger tid til å rydde i skjelettene i skapet, og kommer sterkere tilbake. Sånn, nå er det sagt. Jeg må nok si det noen ganger for å tro ordentlig på det.  

Jeg ønsker deg en aldeles vidunderlig vinterferie! Selv om ikke du har ferie denne uka, er det jo lov å late som: Ta med et pledd i jobbveska og spis lunsjen med en termos rykende varm kakao ute mens du nyter sola og lufta og lyset og fuglene som svakt men sikkert kvitrer at nå snart er det vår, nå går det mot lysere tider og DA....skal alt bli så meget bedre.

Så som i himmelen!

Den svenske filmen "Så som i himmelen" har vel fått mang en tåre fram i øyekroken, intens glede over et kor sitt samhold, en leders entusiasme over noe som få trodde var mulig. Livets mørke sider og håpets lille gnist, alt sydd sammen med "Gabriellas song" som ga frysninger så dype at man rent kjørte av veien hvis man hadde cden på i bilen.

En slik korleder har jeg hatt. Et høyst virkelig vesen, med skinnjakke, ringer i ørene, langt rockerhår som selv Ronny le Tekrø ville nikket anerkjennende til, og med ambisjoner for ungdomsmiljøet som vi aldri trodde vi ville leve opp til. Han kom, han spilte, han vant. Vant hjertene våre, og ble en institusjon i den lille kirka der de tøffeste skutene fant sin havn.

Han lagde et kor for oss som ikke var helt gamle nok til å henge med de store kidsa. "Juniorteamet" kalte vi oss, og repertoaret fra søndagsskolen ble brutalt byttet ut med U2s "Still haven't found what I'm looking for", Guns N' Roses,"Knocking on heavens door"og Petras "Road to Zion". De gamle damene på første rekke på gudstjenesten kastet stokkene og jublet i høreapparatene, elleville over dette nye bidraget i en ellers grå liturgi. Han hadde ambisjoner, ja, og om vi ikke kom rett inn på VG lista fikk vi opp ørene og hjertene for BUDSKAPET det hele handlet om. Etterhvert ble også vi store nok, og fundamentet ble grunnlagt for noen av de beste årene i mitt liv.

Han ble min kjære, og forhatte pianolærer også. Kveld etter kveld øvde vi, han rev seg i det lange rockerhåret av min manglende motivasjon, men øyeblikket etter lo vi så klaveret hoppet av en urdårlig vits han nettopp husket. Vi kunne krangle så det ristet i dørene da jeg i fullt sinne smalt meg ut av en korøvelse der vi var uenig. Og bli gode venner igjen når han innså at joda, det tok vel litt av der med litt store ambisjoner. Men en spesiell søndag rikket han seg ikke en millimeter.

Det var Den Store Dagen. Dagen da alt skulle klaffe. Bunad, sminke, hår (med ettervekst fra permanenten herfra til Notodden)....Kappene var på, alle sto klare til å skride verdig inn i salen, til høylytt knipsing fra blitzende Polaroidkameraer og mødres hulkende snufs. Da kom han slentrende bort til meg, og liksom tilfeldig sa: " Bare så du vet det, så skal du synge solo etterpå. Vi tar Bob Dylan i dag, med Holy Rollin'". Ikke planer", sa jeg. "Det var ikke et spørsmål", sa han. Jeg kunne kverket den mannen der og da. Men joda, en halvtime senere spilte han forspillet, kikket på meg, kikket på mikrofonen og tja....jeg hadde ikke mye valg. Med måpende klassekamerater, og en mor som hoppet fram fra første rad og knipset i vei (ja, jeg har sett bildet, det ser ikke ut som jeg er så glad i moren min der, nei...) dro jeg i gang Dylan som om jeg aldri hadde gjort annet. Ambisjoner - mannen hadde virkelig drømmer på våre vegne!

Jeg kunne nevnt så mye mer. Den gangen han spilte i min søsters begravelse, med tårene trillende nedover rockeansiktet i savnet over et ungt liv. Alle gangene jeg satt barnevakt for sønnen deres. De konsertene der taket løftet seg, vel vitende om at han hadde gått mot strømmen og brutt mange barrierer for å få fram sine drømmer på våre vegne.

Han flyttet til Sverige med familien, og vi mistet litt kontakten fram til for to år siden da vi tok opp tråden litt på fjesboka. Han fortsatte sin suksess med kor der borte, og det er tydelig at han har hatt  ambisjoner for svenskene også....

I dag så jeg at han var død. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men utifra alle hilsener han har fått fra sine svenske venner ser jeg at han har sådd mange frø i hjertene til mange, mange mennesker. Og jeg angret på at jeg ikke sa det til han mens han ennå levde at jeg er evig takknemlig for det han fikk bety for meg i en viktig og sårbar periode i livet.

Så som i himmelen. Jeg tenker taket løfter seg der oppe også nå!

Hvil i fred gamle venn.