Jeg er ikke sint, bare veldig veldig skuffet!

For en stund siden fikk jeg en jobbtelefon fra en mor jeg hadde jobbet tett med over lang tid. Vi hadde en god relasjon, tryggheten og tilliten hun hadde til meg gjorde at hun hadde klart å komme ut av skallet som den voldelige mannen hennes hadde laget. Hun var på vei ut i livet igjen, hun var friere og så lyst på muligheten rundt seg. I telefonen denne dagen fortalte hun derimot om en feilvurdering jeg hadde gjort, som førte til at mannen hadde fått infomasjon på en uheldig måte, og hadde laget et helvete for henne og barna i flere dager. Hun ringte egentlig bare for å gi meg tilbakemelding på at det jeg hadde gjort, i god hensikt, hadde fått mer negativ konsekvens enn jeg sikkert hadde tenkt. Og så avsluttet hun samtalen med å si at hun syns jeg hadde vært teit, men at hun "ikke var sint, bare veldig veldig skuffet".




Den satt. Den følelsen satt igjen lenge, som en kjempeklump i magen, og jeg visste at jeg ikke kunne gjøre noe med det som hadde skjedd annet enn å legge meg paddeflat. Jeg ga henne masse skryt for at hun hadde turt og ringe, det kreves en god porsjon mot til å tørre å gi en slik tilbakemelding, spesielt når man har blitt så kuet slik denne kvinnen hadde blitt.




Jeg vokste opp med en pappabjørn som brummet og ofte brølte godmodig når han ville si noe han mente var viktig. "Jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert" sa han ofte. Problemet var bare at han snakket ofte, og høyt, og mesteparten av det han sa var nok i hans øyne svært viktig. Det endte selvfølgelig med at vi ble immune mot det han egentlig sa, i støyen fra hans kraftige stemme. Og det gjorde ham nok enda mer "engasjert". Men de få gangene jeg virkelig såret han, og han ble lei seg, sa han nettopp det. At han var skuffet over meg, og trodde han hadde opplært meg bedre.




Det blikket han sendte meg når jeg snek meg inn nattestid og håpet han ikke satt oppe og ventet (hvilket han alltid gjorde) kunne fungert fint som plumbo hvis det hadde kommet i flytende form. Det gikk rett dit det skulle, i det lille punktet under navlen der jeg tror mitt sterkeste følelsessenter ligger (der befinner min etter hvert velbegrunnede magefølelse seg, min angst for å feile, frykten for å gå inn i , bekymringer for alt og ingenting og helt nederst : den dårlige samvittigheten). Og det fikk 100 ganger så sterk effekt fordi han "ikke var sint, bare veldig veldig skuffet".




Det gjør alltid ( i hvert fall for meg) mest vondt å høre hvordan mine handlinger eller ord har påvirket andre, når det kommer fra noen jeg er glad i, eller elsker over alt på jord. Smerten sitter ganske lenge, men den blir heldigvis ofte erstattet av en god følelse når jeg innser at det er rom for tilgivelse. Samtalen gir en mulighet til å skvære opp og gå videre - styrket fordi noen har vært modig nok til å sette ord på det en ønsker å forandre på. Og det er ti tusen millioner ganger bedre enn alle de samtalene der noen ikke tør å si det som plager dem, sider ved meg som har en negativ effekt på andre eller ting jeg har gjort eller sagt som ikke bør gjenta seg. Det vondeste eksemplet er vel det (forsøkt) skjulte kroppsspråket mennesker kan vise, men som allikevel kan si mer en tusen ord.


Som student det siste året har jeg skrevet oppgave om å ha "relasjonelt mot" til å gå inn i samtaler man egentlig ikke ønsker fordi de er litt ubehagelige, vi kjenner ikke utfallet og står i fare for å blottlegge oss selv i det som kan utvikle seg til å bli en konflikt - stor eller liten. Vel, i flere og flere tilfeller det siste året, da jeg har tvunget meg ut av komfortsonen eller opplevd at noen har vist meg det motet og sagt det som bør sies, har det faktisk utelukkende blitt positivt. Kanskje ikke umiddelbart - det har vært vondt og fælt der og da, men lettelsen etterpå har ført til en ny åpenhet og respekt for den andre.


Så er det opp til de som viser det relasjonelle motet, å ikke misbruke det til å gi andre dårlig samvittighet, oppfordre til unødig selvransakelse eller bruke følelser for å få en effekt hos den andre. Jeg kjenner det selv, som datter av min far, at jeg også bruker mye og høye ord for å uttrykke meg (og prøver så ofte jeg kan å be om unnskyldning fordi de må leve med en slik brumlende mammabjørn - som mener det vel men som ikke alltid klarer å porsjonere ut sin bjørnekraft). Jeg ser jo at mine egne avkom lytter mer til meg når det kommer tårer, enn når jeg er sint. Det er selvfølgelig mitt ansvar som voksen at jeg ikke manipulerer dem, men holder igjen og sparer til det øyeblikket det virkelig kan være nødvendig (hvis de blir som meg som tenåring, kan jo det medføre mange anledninger). Vi sliter alle med dårlig samvittighet for alt mulig rart, vi trenger ikke ha noe mer.


Som menneskearbeider kan det ofte være lettere å vise dette motet på jobb enn hos familie og venner en er skikkelig glad i. Det er forhåpentligvis ikke for sent med forsetter selv om det nærmer seg påske. Jeg har gitt meg selv et løfte om å prøve å vise større mot også utenfor jobben. Så får jeg håpe jeg ikke tramper for mye i salaten og skremmer dem bort, men oppmuntrer dem og støtter hvis de vil gjøre det samme mot meg.


Ha en fri og uselvransakende søndag!

movember - musember ? Et lite tanke - eksperiment...

Det har i flere år versert flere kreative, mer og heller mindre vellykkede kreasjoner som våre testosteronbefengte hverdagshelter har latt gro som en påminner om hvor viktig det er å ta en sjekk og sette fokus på prostatakreft ...jeg snakker selvfølgelig om "movember", et skikkelig høydepunkt for en god latter på jobb, hjemme eller i butikken ( for ikke å snakke om på face)...

Og så kom det da i 2012, det kvinnelige motsvar til denne forlystelsen, vi skal vel heller ikke være noe dårligere !  Fra det frigjorte Vestlandet, et lite stykke på utsiden av bibelbeltet, kom initiativet fra en sprelsk kvinne som foreslo aksjonen "musember" - der frustrerte fruer kunne la busken gro der nede i privaten du vet, og med dette støtte kvinners kamp mot kreft. Siden bildedokumentasjon ikke ville gi helt den samme effekten som mannfolkenes bustebartepinn foreslo man den gang å feste en heklet trekantbrosje i rosa til blusen. I år har man tatt det til nye høyder - man kan kjøpe refleks som et høytidelig signal til hele verden om at joda, her gror det godt! Til inntekt for en god sak!

Vel. Jeg har vurdert det. Og kommer herved til å ha et bittelite tanke-eksperiment. Hvis jeg nå skulle gjøre dette, hvordan ville da førjulstiden bli?

Dag 1:Melde seg inn i Facebook - gruppen (for den fins jo selvfølgelig) for å oppnå maksimal støtte.

Dag 2: Nevne dette for den bedre halvdel (som nettopp har skylt trønderbarten i vasken)

Dag 3: Full av entusiasme nevne dette for alle venninner -  for en god ide dette er!

Dag 4: Spørre diskret kvinnelige kolleger på jobb hvordan de ser på saken, eller stasen.

Dag 5: Joda, nå skjer det saker og ting.

Dag 6: Det klør. Isj.

Dag 7: Det klør mer, huff.

Dag 8: Det er ingen skam å snu, eller?

Dag 9: Bestille refleks fra støttegruppen, her trengs det motivasjon!

Dag 10: Spørre (helt diskret) venninnene på statusoppdatering på face om de også er i gang?

Dag 11: Imponert, på grensa til skremt, over vekstforholdene - her trengs det ingen B-vitaminer, nei!

Dag 12: Sende diskret bildedokumentasjon på mms til herrbever som nok vil få lunsjen i halsen

Dag 13: Ja neida, så jada så....

Dag 14: Varmt!

Dag 15: Hive stillongsen, trenger ikke den mer nå i desember gitt.

Dag 16: Vurdere bildedokumentasjon på face - bare for å være litt vill og gal.

Dag 17: Får refleksen i posten, ble ingen bilder på nett gitt, litt nettvett har man da. På med refleks!

Dag 18: Gå til innkjøp av laaaaang kjole til juleselskapene, den lille sorte ble plutselig litt kort gitt..

Dag 19: O jul med din glede, og salige lyst! NOT!

Dag 20: Skrive ned "større truser" på ønskelisten til jul

Dag 21:  Begynne å bruke lang kåpe utendørs

Dag 22: Anlegge 70 talls frisyre (på hodet altså) for å matche resten av looken

Dag 23: Førjulskosen dagen før dagen, helt klart avlyst.

Dag 24: Puste lettet ut, stor beholdning med bestemorstruser i julegave!

Dag 25: Farge stasen rosa, for å matche den lange kjolen tilfelle ROTTEfelle....

Dag 26: Dra på bensinstasjonen sent på kvelden, for å kjøpe høvel og skum, så er det klart, huff...

Dag 27: Delta på flettekurs på den lokale frisørsalongen, alltid beredt! Noen reaksjoner blir det vel...

Dag 28: å herregudogdager nå er det nedtelling altså...

Dag 29: Se på finsk dramaserie fra 70 tallet og finne ut at joda, er litt 70 talls her og...

Dag 30: Donere en haug penger til musember aksjonen og love at dette skal aldri, aldri gjenta seg.

Dag 31: Hurra, vi spretter champagnen, og fyrer raketter - fram med musefellen - hvilken lettelse!!!


Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke dette vil bli noen suksess. Men jeg har nu nettopp sponset en kjær kollega sin trailerbart, med håp om at han skal farge den råsa, og med det støtte kampen på en mer sømmelig måte. Og, selvfølgelig, love å gå til doktormannen ved den minste tegn til symptomer.

Ha en fortsatt god movember - og en kreativ desember!

Gratulerer med dagen, pappaer og bonuspappaer!

Det var alltid en høytidsdag, farsdagen. En tegning, en kake med barnslig pynt, et par hansker som mamma hadde kjøpt for oss. Pakket inn med fengende bånd, gitt av tre morgenfriske barn hoppende i en dobbelseng. Stå opp! Grattis med dagen! Pakk opp, da!

Jeg skulle så gjerne kjøpt elgtøfler eller lagd kake til min egen fantastiske pappa i dag, men det er langt å frakte det til de evige elgjaktmarker - så jeg får heller sende noen gode tanker, be en ekstra aftenbønn eller hviske stille i skyggen av flakkende lys når jeg står alene på en stor kirkegård og forteller hvor fine barna har blitt, hvor lik hun er på deg, hvor lik han er på meg. Hvor mye jeg skulle ønske at han kunne se på meg, strekke hånden ut og si "hei", som jeg visste betydde "jeg er glad i deg". Og humre mellom savnerdegtårene alle de stundene bare han og jeg hadde da vi vasket bilen, lempet ved eller bare satt ved kjøkkenbordet og spiste pappamat - en salig blanding av stekt hummer og fjærkledd kanari.

Han som ga meg "hjemmets mappe" i skinn den gangen jeg fikk sinnabrev fra kemneren fordi jeg hadde oversett restskatten. Og som kjørte meg til flyplasser, skoler, og som alltid ventet på meg på natten da jeg kom ramlende inn med fantastiske historier om hvorfor jeg var sen. Pappaen min, som var brumlende og høyrøstet, sjelden sint, men ofte så engasjert og dramatisk at folk ikke hevet stort på øyenbrynet når han proklamerte at "nå har tredje verdenskrig brutt ut !!". Han gledet seg så til å bli bestefar. Men kom ikke lengre enn at han fikk se de skinnende hvite bryllupsskoene han gladelig hadde sponset.

Jeg har en bonuspappa. Verdens beste bonus, som jeg vet alltid stiller opp for meg, som elsker ungene slik en vaskeekte bestefar gjør, og som tar vare på den dyrebare, besteste mammaen min. Og jeg har tilbrakt denne dagen med en som på mange måter er en bonuspappa nr 2, en onkel som alltid har vært der, som jeg kan le med og le av, som viser at han er glad i oss på sin spesielle måte.

Nå, 34 år etter min første feiring av farsdagen har jeg kjøpt Pondus, Vi Menn og en Japp til den flotteste mannen og beste pappaen for mine egne barn. Og som bare må finne seg i at kona har litt rare tradisjoner enkelte dager i året.

Til alle dere bonuspappaer og bonusonkler, ja alle dere menn som betyr noe for barna der ute: Dere skal vite at dere er elsket og verdsatt! Ta imot de gode ord som måtte komme på en dag som denne, dere betyr mer enn dere kanskje er klar over. Grattis med dagen!

magis, quid bonum.....got it?

På mørke sensommerkvelder med venninner i hagen, i telefonsamtale med frustrerte familiemedlemmer, over lommetørkler og en kaffekopp ved kjøkkenbordet, sittende på gulvet i dyp samtale på hyttetur eller når skyene tårner seg opp over kontorpulten , har jeg herved høyt og hellig lovet at mitt nye mantra skal være:

Mer av det som er bra! Eller magis, quid bonum, for å være skikkelig besserwisser (en venn trodde lenge at jeg ikke kalte meg frubever men fru besserwisser )...

Jeg har blitt student. Ikke bare studerer jeg livet selv, det er nok av tid til det på grublende søvnløse netter, men på ordentlig. En god kollega og jeg skal sammen med en tredje hverdagsengel fly på metallvinger til Vestlandet med ujevne mellomrom i høst for å finne ut hvordan ulike fagfolk kan jobbe best sammen for å finne løsninger på et problem. Jeg fant ut etter første samling at vi allerede gjør mye bra på rockejobben vår, vi må bare finne ut hvorfor det er bra, og gjøre mer av det.

I gamle dager, da jeg fremdeles gikk på dramalinja og drømte om å stå på Den Nasjonale Scene (hvilket var et fånyttes prosjekt, jeg er god på mye men er så aldeles ikke en stor skuespiller) snakket regissøren ofte om KMM fenomenet - kos med misnøye. Gjennom kaffekopp etter kaffekopp sukket vi oss gjennom ungdomsdepresjoner, fyllesyke, eksamensnerver og kjærlighetssorg. Vi var like depressive, alkoskjelvende, nervøse og hjerteknuste etter tre år.

Nå, en evighet senere, er jeg ingen dramatiker, men fremdeles høyst dramatisk. Jeg elsker med hele meg, og ser på mine nærmeste som en ryggrad i livet - uten mann, barn, familie og bonusfamilie, bestevenner og gode kolleger hadde det tørnet for fruen for lengst. Så går det også tilsvarende inn på meg når det ikke går så bra med de jeg er så glad i. Når familie, venner, eller venners familie blir syke. Når kjærester går hvert til sitt. Når noen lager så mange begrensninger for seg selv at det ikke er mulig å nyte livsgleden, toget bare ruller av sted og nødbremsen er lagt igjen på stasjonen.

Så er jeg kvinne. Og som de fleste kvinner er det gjennom å snakke at vi tror at ting løser seg. Gjerne med flere kvinner sammen. Like ofte sitter jeg igjen med en følelse av at ting ikke har blitt bedre, men tvert imot verre. Man slukes i hverandres mørke. Livet diskuteres i gråtoner, fargene forsvinner. Jeg snakker ikke om alvorlig sykdom og omstendigheter som kan få enhver til å miste pusten av skrekk eller sorg. Men hverdagsproblemene. Jobb. Samliv. Foreldrerollen. Sex -  god,  dårlig, lite eller for mye? Mars, Venus. Særheter hos venner, kolleger eller familiemedlemmer som kan få hårene til å gråne av mindre. Takk Gud for glansvask.

Hvordan snakker vi sammen? Hvordan løser vi det som ligger og gnager og irriterer? Hvem får skylda, hvem blir syndebukken? Ektefellen, svigermor, sjefen, systemet? Har vi fokus på løsninger, eller blir det KMM? Er vi i det hele tatt i stand til å løse det vi kaller et problem? Kanskje ikke det finnes noen løsning? Kanskje ikke det finnes et problem?

Mange spørsmål, få svar. Men jeg har bestemt meg for to ting:

Mål nr 1: Jeg skal bli mye mer fokusert på hva som er bra, og hvordan kan vi gjøre mer av det? Jeg skal fortelle det til alle som gidder å høre på, jeg foreslo til og med for en venninne at vi skulle tatovere slagordet på englevingefestet (det fikk utrolig nok ikke gjennomslag)

Mål nr 2: Jeg skal oftere spørre disse Marsboerne (altså menn) om hvordan de som menn tenker rundt de ulike utfordringene (ikke problemene) vi kvinner dveler så ofte ved - hvem vet, kanskje vi ikke trenger å grave oss ned i tide allikevel?

Magis, quid bonum. Verdt et forsøk, kan i hvert fall ikke skade.

Ha en fargerik uke!

Ferieflørt med oppvaskmotforestillinger...

Ferie har alltid vært en utfordring for fruen, spesielt etter at to små arvinger kom i hus. Jul, vinter, påske, sommer som høst, ja til og med helger; rot som hoper seg opp, oppvask som formelig formerer seg ( ja det er jeg overbevist om - de ti glassene var da bare to for fem minutter siden???), vaskemaskinen som summer med fornøyde sukk vask etter vask og gud forby, hvis det kommer gjester må man jo ha noe å by på, har vi kake i frysa tro eller må det slenges over en bolledeig?

Radioen gir fra seg skimrende toners flukt mot sky, og mor svinser og svanser og innbiller seg at småryddingen og den krampaktige svinsingen er den eneste måten å få sjelefred på, hvis hun setter seg ned så ser hun kun den enorme haugen med smuler etter forrige frokost som minner om et omreisende sirkus og herrbevers berømte samling med modellfly som har utvidet sitt nedslagsfelt og ikke bare befinner seg i hangaren (tidligere kjent som bibliotek men nå kommer man knapt fram til bøkene) men er pent strødd utover kjøkkenbenk og spisestue.

Noe har skjedd. Kanskje var det kollegaen som modig bruker fjesboka til helt andre ting enn å skryte av duggete champagneglass i solnedgangen (nå koser vi oss dere!) og tvert imot stiller litt kritiske spørsmål til om vinen er det som bør få flest "likes"(mens hun poster et bilde av verdens deiligste morgenkaffekopp), hun forteller om treningsturene som faktisk ble avlyst fordi sola skinte og man lot humla suse i stedet, eller at hun fremmet impulsive opplevelser og jublet for lyden av barnelatter.

Kanskje var det sitatet som en dag kom flyvende over vannmeloner og sand mellom tærne, som visstnok er fra artisten Madonna - denne syndig vakre skandaleomsuste sangerinnen som har gitt oss mang en hit å danse oss inn i sommernatten. Hun sier (visstnok):

"Vær sterk, tro på Gud og frihet, forstå din seksualitet, ha humor, onaner, ikke døm andre etter deres religion, hudfarge eller seksualvaner, vær glad i livet og familien". Vågalt, sant, og enkelt.

Den har aldri vært så tilstedeværende før, den har aldri klart å få husmoren til å snu ryggen til huslige sysler tidligere. Den har fått innenriksministeren til å totalt neglisjere huslige sysler og rett og slett klart å få henne til å sette seg ned en halv dag, med ingenting annet i hendene enn en solbrun treåring på fanget som slurper is med ansiktet fullt av klissete rester (uten at mamma stresser etter å tørke). Den har klart å holde henne borte fra pc og mobil og slukket dårlig samvittighet over at hun ikke får sett samtlige venninner eller får bakt den kaken tilfelle gjester, det får holde med kaffe. Som traktes i bøttevis.

Den framkaller spontanitet (vi utsetter nista på bilturen og hiver oss inn på McDonalds), glede (vill vannkrig med voksne og barn uten tanke på annet enn å le og le og le og le), vågal livsnytelse ( å elge i solnedgang mens midnattssola skinner i ansiktet og det sover familiemedlemmer på alle kanter, verden står stille-øyeblikk (å vandre så sakte man kan på en øde øy og plukke villblomster mens barna skrattler på Mommos fang og mannfolka går amok i multemyra). Den gir harmoni, hvis man bare vil ta imot den der den kommer smygende med sommervinden (å ligge alene igjen på brygga og lete etter krabber mens de andre for lengst har gitt opp) eller et snev av sunn galskap (å stå ytterst på dekk når hurtigbåten dundrer over dønninger og man blåses på havet hvis en ikke holder seg fast).

Den er gratis. Den er tilgjengelig til alle døgnets tider, og den krever lite annet enn mental innstilling. Og for første gang i frubevers historie har den dominert totalt hele sommeren, og smittet over på både store og små i hennes nærhet. Den er ikke væravhengig, lar seg ikke begrense av stiv kuling og sur vind. Den, sier du? Jeg velger å kalle den ...."Feriefølelsen". Og sommer som vinter: Jeg gleder meg til å ta den fram allerede neste ledige frihelg, eller høstferie. Eller kanskje til og med på en helt vanlig tirsdag, bare for å kjenne at man tenker og handler utenfor boksen.

"Se her", kvitrer han fornøyd mens han i skrivende stund kommer inn etter å ha ryddet i garasjen (framtidig hangar) og teller ikke mindre enn 11 kopper som har blitt tryllet frem fra byggestøv og plankebiter. Enten så har feriefølelsen utvidet seg til å gjelde lykkefølelse over å rydde ting man vanligvis ikke prioriterer (sukk...) eller så kan det være et snev av hint om at innenriksministeren får komme seg opp av feriesofaen og finne meningen i å rydde bittelitt og begynne å ta sitt huslige ansvar før det begynner å se ut som den dyrehagen vi faktisk høres ut til å være noen ganger.

Fortsatt fire hele feriedager igjen. Fortsatt tid til å la sengetøyet være på, og utsette vindusvask, knekkebrødoppskriften kan ligge til neste helg. Vaskemaskinen får heller ha intervalltrening om noen dager. Ha en fortsatt god sommer, skriv gjerne Madonnas gode råd på en lapp og heng på do, så husker du dem i ledige stille stunder....

Regndans

Lei av sol og stekende varme, knusktørre planter, solbrent kropp og flassende skuldre? Da har Klovholt Gods noen ultragode tips til deg som GARANTERER regn, sikre vinnere for deg som vil ha litt variasjon i ferien...

1.Vann alle plantene i hagen grundig og med en liten sang for å gi dem litt rakere stilk!
2. Gjør deg klar til å male stakittgjerdet - vask det grundig med grønnsåpe og la det tørke i et døgn, ta fram kosten og sett deg godt til rette med musikk på øret....
3. Bestill og betal tur til syden i oktober (det er jo så fint her nå, vi må jo nyte den norske sommeren)
4. Kjøp en ny svindyr bikini, pakk strandbag og bil og gjør klar for dagstur til nærmeste avkjølende kulp!
5. Legg alt regntøy i barnehagen og SFO, de trenger jo ikke det nå i denne varmen...
6. Vask vinduer, skinnende rene!
7. Ta fram gressklipperen, fyll på bensin og olje og sett i gang...
8. Inviter 40 av dine nærmeste venner til grillfest i hagen for å se sola gå ned over garasjetaket!
9. Vask og fyll opp bassenget slik at det blir riktig så lunkent vann i denne stekende solen
10. Kjøp 3 solkremer på tilbud på apoteket, gjerne med høy faktor.
11. Pakk bort frakker, ullundertøy, votter og luer...
12. Fyll opp frysa med is og iskrem, det er viktig å holde hodet kaldt...
13. Pass på at utenriks/arbeids- og inkluderingsministeren har murt ferdig plattingen slik at innenriksministeren har alt klart til å stekes i vannrett stilling...mmmm...
14. Bruk en tusing på europris (mer til overs, pøh) på vinplastglass, stolputer og matchende tepper og utelykter så tropenatten kan nytes uten glasskår og sånt tøys.
15. Bruk en kveld til å lage, laminere, ramme inn og heng opp bassengregler som barna kan lese mens de leker i det nå lunkne vannet...
16. Fyll kjøleskapet med sommermat, grill mat, salater og dilldall som nytes best ute!
17. Planlegg hvilken dag som kan være best å kjøre til kabelsatan i Kristiansand for å nyte det fine været blant sjørøvere og ville dyr!
18. Gi bort rabattkortet til Brun og Blid, trenger vel ikke det nå lenger?
19. Legg ut på løpetur i minimalt med tøy, man blir jo så svett med alle disse klærne...

og sist, men ikke minst, hvis alt dette skulle slå feil:

20. Gjør klar til biltur i liten bil og skiboks med telt til Nord-Norge. La paraply, regntøy, jakker og støvler være hjemme, de meldte jo fint vær på yr.no!

Hvis, og bare hvis, mot all formodning dette skulle slå feil, inviter frubever på et lite hagebesøk, det er den beste garantien for variert sommervær!

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet.....å hvor det skinner!

Hønemonster, partymonster, hagemonster ....og teddy i forkledning

For noen dager siden hadde jeg med en flott liten røvergutt inn i hønsehuset på jobb, på jakt etter egg som skulle sankes for dagen. I et av burene lå ei høne og ruget på kyllingene som nettopp hadde blitt klekket, og mens vi tok de bittesmå kyllingene varsomt i hendene gikk den fjærkledde moren rett i leggen på den stakkars gutten mens hun skjelte han ut på klingende hønsk....  Han tok angrepet med fatning men vel ute av fjøset hadde vi en liten snakk om uttrykket "hønemor",det er ingen tvil hvor det har sitt opphav!

Jeg fikser (tydeligvis) dårlig å være i hagen på fridager. Det som skal være en fristund fra stress og mas blir lett en krigersk samling av barn som kjeder seg fordi mor ikke er flink nok til å finne på kreativ galskap hele tiden (fru er ikke så flink til å bygge og skape småsnekkere som herr, det ligger naturlig i navnet...handyMAN), og går derfor løs på hverandre med det som ligger for hånden. Et monster er skapt. Mammahagemonsteret.Mor ser farer overalt. Mor ser alt som kan knuses. Mor ser potensielle katastrofer og har allerede klart i hodet hva hun skal si når vi ringer legevakten fordi minsten har most noe med glass på og skåret over aorta og det som verre er.

Jeg hører min egen stemme, som sikkert hele tunet også gjør, og vet jo innerst inne at dette kommer aldri til å ha noen hensikt, å kjefte sånn, og si  "nei, ikke gå der, og uff, da, kan du ALDRI høre, det der er faaaaarlig skjønner du, nå må dere si unnskyld, det er IKKE lov å bite" og...Stakkars herr, han skulle bare slappe av litt i den velsignede varmen, tilfeldigvis rett over der vi begynte å ta helt av, og da han kom ned etter et kvarter med en oppgitt mine trengte han ikke si stort, jeg skjønte det jo selv.  Og da han tok ansiktet mitt i hendene, kysset meg på panna og sa med et smil "det går bra vennen min, det er lite som er veldig farlig her i hagen"... kjente jeg tårene presse på. Og da jeg så på at nevnte handyman fikset noen takplater sammen med barna følte jeg meg motløs, flau og takknemlig (for at noen redder meg fra fordervelsen).

Monsteret er nemlig arvelig, jeg har selv fått det inn med farsgenene. Min elskede pappa var en brumlebasse som brydde seg med alt og alle, hadde alltid maks desibel på stemmen og skilte aldri mellom små potensielle farer (som man helst ikke skal tenke på) og store katastrofer. Høye stemmer, store ord, et av hans mest populære uttrykk var "ja, nå har tredje verdenskrig brutt ut". For de som ikke kjente han kunne han høres fryktelig sint ut, men han sa selv: "Jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert"! På utsiden en stor skummel bjørn, som i navnet sitt, på innsiden en følsom Teddy som gikk gjennom ild og vann for sin familie og elsket alle sine kjære på sin helt spesielle måte.

På høytidsdager kommer mammas partymonster fram. Når bunad skal på, alle skal rekke noe, varmtvannstanken er nesten tom og man inngår intense forhandlinger om man MÅ gå med skjorte, slips (Gud forby) eller (enda verre) kjole. På utsiden er mamma en masete vulkan, på innsiden en sydende masse av følelseslava. Mor går runder med seg selv for ikke å ødelegge festen før den i det hele tatt har begynt. Telle til ti, glemme det som ikke er så viktig og huske det som ER viktig. Å si unnskyld. Det blir mye unnskyld. Men sikkert ikke nok.

Alle disse monstrene har ulike former men bunner ut i det samme: En hønemors vanvittige innsats for å kjempe for og beskytte sine elskede rundt seg. Selv om det ikke finnes noen fare. Eller et uttrykk for sentimentalitet som dessverre ikke alltid kommer ut i de rette proposjoner.

Hvordan vil mine barn huske meg når de blir voksne og jeg er en gammel dame med stokk og pipestemme? Vil de huske hønemoren og partymonsterets påminnelser og regler, formaninger og munndiaretiske utfall, eller vil de huske sin mor som det hun er innerst inne: en Teddy i forkledning?